Shhh...........

Idag er det vanskelig å ikke....gripe saksen, tapetkniven, filètkniven eller en av de skarpe knivene i kjøkkenskuffa. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg trenger å føle noe. Noe annet enn kaos. Noe annet enn storm i huet. Og magen min som har grodd så fint nå. I disse dagene den har fått være i fred.

I am dead inside...

Jeg beveger meg gjennom sirup, jeg tenker gjennom kvae og jeg føler...ingenting. Jo. Tankekjør. Fremtidsangst. Men får ikke tenkt ferdig en eneste tanke, siden alt sitter fast i klister.

Jeg blir sittende å stirre ut i lufta, sittende fast i tanker, mens jeg vugger frem og tilbake.

Jeg har sovet i mange timer i ettermiddag. Men det var tydeligvis ikke det som skulle til for å komme litt ovenpå likevel.

Rart det skal være som en forbudt fristelse, en form for nytelse, det å ty til skammelige ting. "Selvskading". Selv ordet smaker vondt. Betent. Det er vanskelig å si det høyt til og med. Jeg fikser ikke å la være. Utløsningen er for stor. Det emosjonelle klimakset som får øyeblikkelig utløp veier tyngre enn skammen en liten stund....