Har hatt plager med disse svovel-stinkende rapene i mange år nå, og det eneste som hjelper, NÅR det hjelper, eller HVIS det hjelper, er å ta masse syrenøytraliserende midler (PepcidDuo, Link, Lanzo smeltetabletter osv, men Somac har liten og ingen effekt.) Jeg har vært hos fastlegen gjentatte ganger, og blitt testet både foran og bak; og det eneste svaret han kan gi meg, er at det er ingenting fysisk galt med meg. Ergo kaller han det "Nervøs mage". Har blitt "utredet" for Irritabel Tarm Syndrom, og fikk noe fiber-greier jeg skulle innta sammen med mat (Vi-Siblin fiberpulver; yuck og æsjogfysj!! Er som å spise mel iblandet sand!!) som jeg måtte ta i månedsvis. To no avail, dessverre. Ingen bedring, og fremdeles ingen svar. Nå sliter jeg med flere typer psykiske 'lidelser', og kanskje "Nervøs mage" faktisk er svaret. Men det er tungt å måtte slå seg til ro med at man skal måtte leve med dette resten av livet. Disse plagene er uutholdelige, og forringer livskvaliteten min betraktelig! Magen rumler/syder/koker/bobler høylydt, så folk reagerer på det; jeg "raper egg", som gjør at folk ikke holder ut å være i samme rom som meg, og jeg driter vann i ukesvis! Ordet 'Sprutræv' fikk ny betydning etter at jeg begynte å plages med dette. Jeg er sliten, lei og tvert jeg får disse raptusene, så er jeg på gråten tvert. Nå har jeg hatt dette i så mange år, at selv om jeg i begynnelsen tenkte at jeg tross alt var heldig som ikke plagdes med verre ting enn racerrompe og råtne raper, så har jeg kommet dit hen at jeg ikke takler tanken på å skulle måtte leve med dette resten av livet....
Jeg er ettogtredve, slightly overvektig, har jevnlig spiserørsbetennelse og går på 80mg Nexium daglig for dette (og uttalt overproduksjon av magesyre), tar Seroxat (Paroksetin) for mine psykiske plager, og har gått på disse preparatene nå i snart to år. Før det gikk jeg gjennom flere brett PepcidDuo i uken, til en lenge fryktet gastro viste at jeg har kronisk spiserørsbetennelse, og jeg fikk resept på Nexium istedet. Syreproblemene mine er noget bedre, men fremdeles får jeg altså disse helvetes "rape egg-rundene". Hjelper selvsagt svært lite at man har hvitfrakk-skrekk, noe som gjør det svært vanskelig å snakke om disse problemene med noen, og da SÆRLIG leger... Er det VIRKELIG ikke noe håp???
Fortvilet mamma til 11-åring.
Åååh, som jeg håper på et fornuftig svar....Ååååh, som jeg håper på en mirakelkur! Jeg vil ikke ha dette helvetet mer! :((
*hviske* Hølpe mej?? *dirrende underleppe*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar