Nå er jeg tilbake i samme tullet som før jeg fikk sovemedisinen igjen, mareritt hver jævla gang jeg lukker øynene, og så innerst i HÆLVETET realistiske.......><
Fint det, nå er jeg redd for å sove igjen! Jeg kommer til å gå på veggen snart om ikke noen har noen konkrete forslag til hvordan jeg skal overkomme og drive vekk marerittene!
HVER JÆVLA GANG jeg våkner er jeg i et følelsesmessig kaos, følelsene marerittene vekker, er like ekte som om ting skulle skjedd på ordentlig, og når jeg er våken, har jeg alle disse skrekkvisjonene i hodet som bare tvinger seg frem og MÅÅÅ spille ferdig før de slipper taket! Og FLASHBACKS, faen ramle! DRITLEI, frustrert, sliten og deprimert! ><
Nå er jeg igjen fange i mitt eget hode, ingenting skjærer igjennom annet enn avledning, avledning, avledning. Får jeg TO minutter dødtid, der jeg har mulighet til å tenke, så ramler jeg helt vekk og blir sittende fast!
Jeg må holde på med noe konstant for ikke å ha anledning til å tenke. Det sliter meg ut noe helt grenseløst, jeg ramler rundt i ørska og har snart ikke peiling på hva jeg holder på med, hva som er fantasi/drøm og hva som er virkelig!
Ifjor vinter måtte jeg skade for å få noen timers tiltrengt søvn....Jeg vil ikke dit igjen.....
Er foreløbig skadefri, sårene på magen har grodd helt, og trangen til å kjøre tapetkniven ned i håndleddet har løyet litt.........men skal dette fortsette over tid igjen, så vet jeg ikke hvordan det går. ><
Jeg trenger....NOE....
tirsdag 22. oktober 2013
fredag 18. oktober 2013
Vel...jeg overlevde natta, om ikke annet.
Avledningsmanøvre funker innimellom.
Jeg fikk natta til å gå ved å vaske badet mitt, og se gamle episoder av "48 Hours Mystery" på Youtube.
Har slutta å grine, og er foreløbig skadefri.
Håper på litt søvn nå, sliten og nummen.
Jeg fikk natta til å gå ved å vaske badet mitt, og se gamle episoder av "48 Hours Mystery" på Youtube.
Har slutta å grine, og er foreløbig skadefri.
Håper på litt søvn nå, sliten og nummen.
Jeg synker.....
..og det er så vanskelig å puste.....
Akkurat nå er jeg så redd for at jeg ikke skal klare å stå imot trangen til å skade...eller enda verre....
Tårene renner uten at jeg gråter, jeg får ikke stanset dem.
Jeg skulle ønske jeg fikk til å ringe noen...eller be noen om hjelp. Men hva kan de vel hjelpe med?
Jeg påfører folk så mye bekymring hele tiden, så mye smerte og problemer........jeg er liksom voksen, og likevel er det JEG som må passes på og hjelpes og dulles med.... dustehodet mitt vil ikke slutte å tenke at verden kanskje HADDE vært et bedre sted uten meg.....
Jeg er redd for å være alene....men tør ikke å spørre noen om hjelp ><
Akkurat nå er jeg så redd for at jeg ikke skal klare å stå imot trangen til å skade...eller enda verre....
Tårene renner uten at jeg gråter, jeg får ikke stanset dem.
Jeg skulle ønske jeg fikk til å ringe noen...eller be noen om hjelp. Men hva kan de vel hjelpe med?
Jeg påfører folk så mye bekymring hele tiden, så mye smerte og problemer........jeg er liksom voksen, og likevel er det JEG som må passes på og hjelpes og dulles med.... dustehodet mitt vil ikke slutte å tenke at verden kanskje HADDE vært et bedre sted uten meg.....
Jeg er redd for å være alene....men tør ikke å spørre noen om hjelp ><
fredag 4. oktober 2013
Livets ekstreme ytterpunkter
Idag gifter ei venninne seg, og en annen venninne går gravid. Imens sitter en tredje og forbereder seg på å begrave sin kjære....og det samme gjør mamma'n og pappa'n til Ylva... Det er så ekstremt, at noen har det godt og er lykkelige idag, mens andre har den jævligste dagen i hele sitt liv....
Kjenner på meg at det blir en grubledag idag. Eksistensielle tanker kverner og gnelder i hodet mitt...
Uten det ene, kan vi ikke forstå det andre. Så rart, at glede og sorg er samme følelsen, bare i hver sin ende av skalaen.
Kjenner på meg at det blir en grubledag idag. Eksistensielle tanker kverner og gnelder i hodet mitt...
Uten det ene, kan vi ikke forstå det andre. Så rart, at glede og sorg er samme følelsen, bare i hver sin ende av skalaen.
Tenner og venner.....
På mandag var jeg på sykehuset og lekte helt igjen. Tannbehandling i narkose. Trodde de skulle bygge ny krone på tanna, men de hadde rotfylt den istedet. Sier meg egentlig ikke så veldig mye, og har såvisst ikke tenkt å undersøke saken noe videre heller. Jeg mener, "rotfylling" er ganske self explanatory, og mer enn det trenger jeg ikke å vite *grøss*
Men jeg har jo fått ny tann, jo? Da jeg våkna fikk jeg beskjed om at de ville trenge minst fire runder med støping og sånt (og fire nye narkoser) om de skulle bygge ny krone, så det ble ikke gjort. Åssen i heiteste har jeg da plutselig fått ny tann?? Den er kjempefin og hvit, og finnes ikke spor av fylling i den, annet enn en pitteliten mørk skygge som jeg antar er den stiften de snakka om. Tror den er en halv millimeter for høy (tanna altså, ikke stiften), men håper det går seg til av seg selv uten at jeg må inn og fikse mer på den.
MEN, det som ergrer vettet av meg, er den evinnelige luftveisinfeksjonen jeg får etter hver narkose! Luftveiene mine tåler DÅRLIG å bli tukla med, altså! Og så fikk jeg nasal intubering (som forventet), så blødde jo endel neseblod etter at jeg våkna og sånn. Men hva i huleste har de gjort med slangen??? Prøvd å trykke den GJENNOM neseskilleveggen min?? For DER inni var det mersom en stor klump av et sår! Og så hovna hele høyre nesevingen opp, og ble til ei BLEMME!? WUT? Og så SYKT vondt det gjør å ha vondt i nesa! >< Og så fysj, som man nyser av å ha noe rart i nesa! Og så hoster jeg sånn!
Har fått pilla hull i blemma nå da, så det ikke sprenger så jævlig, og sånn at det endelig kan begynne å gro, men føler meg litt som Rudolph The Rednosed Reindeer altså....:( Føles som hele nesetippen min blinker og pulserer i rødt, og det kjennes ut som om jeg har DEN kulen på nesetippen. Bajs. Og jeg må seriøst PILLE I NESA med jevne mellomrom for at sårskorpen ikke skal stivne og bli DRITHARD og megavond...
Æsj, så fælt jeg har det....! Jeg vil ha plasteeeeeeeeer på nesetippen, men det funker sikkert heller dårlig. Men alt blir så mye bedre når man får på et plaster :/ Helst skulle jeg ha plastret stoltheten litt, for det gjør nok kanskje mest vondt i den.
Og hodepineeeeeeeeeeeeeeee................dustehuet ><
Og så gruer jeg noe helt jævlig til onsdag. Begravelse. Jeg fikser dårlig å være i kirka i utgangspunktet, og begravelser fikser jeg ENDA MINDRE.
Jeg er både glad for, og skuffet over at jeg ikke dro i begravelsene til Tom Erik eller Jan Helge. Det ble for nært, for vondt. Samtidig hadde jeg kanskje fått en annen closure på ting om jeg HADDE dratt.
Jeg kjente ikke Raymond noe spesielt, men har kjent venninna mi hele livet, selv om vi ikke kan kalles nære venner lenger. Vi vokste opp sammen, gikk i samme klasse og gikk gjennom en del tøffe tak sammen. Vi fikk igjen litt god og nær kontakt da jeg bodde nærmere henne, og jeg hadde bil. Men da jeg flytta tilbake til mine gamle trakter, så mista vi til dels kontakten på nytt. Kun litt facebook-tasting innimellom.
Det var ikke SÅNN vi skulle samles igjen, vi jentene fra barneskolen...
Men jeg har jo fått ny tann, jo? Da jeg våkna fikk jeg beskjed om at de ville trenge minst fire runder med støping og sånt (og fire nye narkoser) om de skulle bygge ny krone, så det ble ikke gjort. Åssen i heiteste har jeg da plutselig fått ny tann?? Den er kjempefin og hvit, og finnes ikke spor av fylling i den, annet enn en pitteliten mørk skygge som jeg antar er den stiften de snakka om. Tror den er en halv millimeter for høy (tanna altså, ikke stiften), men håper det går seg til av seg selv uten at jeg må inn og fikse mer på den.
MEN, det som ergrer vettet av meg, er den evinnelige luftveisinfeksjonen jeg får etter hver narkose! Luftveiene mine tåler DÅRLIG å bli tukla med, altså! Og så fikk jeg nasal intubering (som forventet), så blødde jo endel neseblod etter at jeg våkna og sånn. Men hva i huleste har de gjort med slangen??? Prøvd å trykke den GJENNOM neseskilleveggen min?? For DER inni var det mersom en stor klump av et sår! Og så hovna hele høyre nesevingen opp, og ble til ei BLEMME!? WUT? Og så SYKT vondt det gjør å ha vondt i nesa! >< Og så fysj, som man nyser av å ha noe rart i nesa! Og så hoster jeg sånn!
Har fått pilla hull i blemma nå da, så det ikke sprenger så jævlig, og sånn at det endelig kan begynne å gro, men føler meg litt som Rudolph The Rednosed Reindeer altså....:( Føles som hele nesetippen min blinker og pulserer i rødt, og det kjennes ut som om jeg har DEN kulen på nesetippen. Bajs. Og jeg må seriøst PILLE I NESA med jevne mellomrom for at sårskorpen ikke skal stivne og bli DRITHARD og megavond...
Æsj, så fælt jeg har det....! Jeg vil ha plasteeeeeeeeer på nesetippen, men det funker sikkert heller dårlig. Men alt blir så mye bedre når man får på et plaster :/ Helst skulle jeg ha plastret stoltheten litt, for det gjør nok kanskje mest vondt i den.
Og hodepineeeeeeeeeeeeeeee................dustehuet ><
Og så gruer jeg noe helt jævlig til onsdag. Begravelse. Jeg fikser dårlig å være i kirka i utgangspunktet, og begravelser fikser jeg ENDA MINDRE.
Jeg er både glad for, og skuffet over at jeg ikke dro i begravelsene til Tom Erik eller Jan Helge. Det ble for nært, for vondt. Samtidig hadde jeg kanskje fått en annen closure på ting om jeg HADDE dratt.
Jeg kjente ikke Raymond noe spesielt, men har kjent venninna mi hele livet, selv om vi ikke kan kalles nære venner lenger. Vi vokste opp sammen, gikk i samme klasse og gikk gjennom en del tøffe tak sammen. Vi fikk igjen litt god og nær kontakt da jeg bodde nærmere henne, og jeg hadde bil. Men da jeg flytta tilbake til mine gamle trakter, så mista vi til dels kontakten på nytt. Kun litt facebook-tasting innimellom.
Det var ikke SÅNN vi skulle samles igjen, vi jentene fra barneskolen...
lørdag 28. september 2013
Så dyrebar tiden man har med sine kjære er....
Ta vare på øyeblikket, imorgen kan det være for sent....
Samboeren til ei barndomsvenninne døde idag....Så helt forferdelig og tragisk, jeg finner ikke ord...
Samboeren til ei barndomsvenninne døde idag....Så helt forferdelig og tragisk, jeg finner ikke ord...
Hvil i fred, kjære Raymond <3
torsdag 26. september 2013
Nå skal det jaggu soves!
Var hos legen idag, og fikk resept på Imovane. De VET jeg hvertfall fungerer.
Så får man bare finne seg i stygg smak i munnen imorra.
Ikveld skal jeg ta en halv Imovane, tenker jeg, og en halv Stilnoct, jeg skal SOVE!
Min kjære, forresten, er Magne-min. Tror ikke jeg har nevnt det før, men jeg har jo truffet et ny mann. Han bor et par timer unna meg, og det er jo litt synd. Men han er trygg og god, og tar veldig vare på meg.
Har store planer om at han skal dukke opp her iløpet av morgendagen, og tilbringe helga her, så jeg håper jeg får viljen min :)
Snakka med pappan min idag....Snille, gode pappan min <3 Fikk litt pep-talk, så nå kjenner meg jeg litt bedre til sinns.
Så får man bare finne seg i stygg smak i munnen imorra.
Ikveld skal jeg ta en halv Imovane, tenker jeg, og en halv Stilnoct, jeg skal SOVE!
Min kjære, forresten, er Magne-min. Tror ikke jeg har nevnt det før, men jeg har jo truffet et ny mann. Han bor et par timer unna meg, og det er jo litt synd. Men han er trygg og god, og tar veldig vare på meg.
Har store planer om at han skal dukke opp her iløpet av morgendagen, og tilbringe helga her, så jeg håper jeg får viljen min :)
Snakka med pappan min idag....Snille, gode pappan min <3 Fikk litt pep-talk, så nå kjenner meg jeg litt bedre til sinns.
Breaking bad....
Tror jeg er på en aldri så liten opptur (skynde seg å nyte så lenge den varer!), har hvertfall hatt to dager som har vært ganske bra. Betennelsen på magen har gått over, fått en fin skorpe der nå som kommer til å gro ganske kjapt om jeg bare greier å la være å pille.
Sov en liten stund i lastebilen på mandag, da jeg ble med eksen på jobb. Ble fillerista baki køya, og det var sikkert det som skulle til. Kosa meg maaaaaaaasse med nydeligste bikkjelusken min også, det hjelper alltid betraktelig.
Min kjære foreslo at Jove kanskje kunne være støttekontakt for meg, og det var jaggu ikke så dumt forslag. Spurte Jove om han hadde lyst til det, og han sa ja. Så nå gjenstår det å få gjennomslag for ideen hos kommunen.
Ellers kommer den kjekke sønnen min på lørdag, og jeg gleder meg noe sinnsykt. Han skal tilbringe hele høstferien sin hos sin morfar, og det kommer til å bli så fiiiiiiiint! Da kan jeg se ham hver dag en hel uke! Morfar og gullegull holder på å bygge opp et flott vennskap, og det føles fantastisk. NOE ordner seg hvertfall til det beste, og jeg klarer å føle glede over sånt i korte perioder. INNIMELLOM stinker ikke livet så jævlig, heldigvis.
Skal sende avgårde klagen på avslaget imorra. Om jeg bare får sove nå, så klarer jeg å gjøre den ferdig også. Nå er kl straks 3, og jeg skal opp kl 8.
Time hos fastlegen imorra. Og på mandag skal jeg i narkose igjen, gitt.... Skal fikse tanna mi som knakk i februar.
Hatt lykkepillen min her ikveld, sett film og gomla sjokkis. Har har forlova seg, og viste stolt frem ringen han fikk av sin kjære :) De er nå søte, da ^^
Vel...inntil videre, toodles!
Sov en liten stund i lastebilen på mandag, da jeg ble med eksen på jobb. Ble fillerista baki køya, og det var sikkert det som skulle til. Kosa meg maaaaaaaasse med nydeligste bikkjelusken min også, det hjelper alltid betraktelig.
Min kjære foreslo at Jove kanskje kunne være støttekontakt for meg, og det var jaggu ikke så dumt forslag. Spurte Jove om han hadde lyst til det, og han sa ja. Så nå gjenstår det å få gjennomslag for ideen hos kommunen.
Ellers kommer den kjekke sønnen min på lørdag, og jeg gleder meg noe sinnsykt. Han skal tilbringe hele høstferien sin hos sin morfar, og det kommer til å bli så fiiiiiiiint! Da kan jeg se ham hver dag en hel uke! Morfar og gullegull holder på å bygge opp et flott vennskap, og det føles fantastisk. NOE ordner seg hvertfall til det beste, og jeg klarer å føle glede over sånt i korte perioder. INNIMELLOM stinker ikke livet så jævlig, heldigvis.
Skal sende avgårde klagen på avslaget imorra. Om jeg bare får sove nå, så klarer jeg å gjøre den ferdig også. Nå er kl straks 3, og jeg skal opp kl 8.
Time hos fastlegen imorra. Og på mandag skal jeg i narkose igjen, gitt.... Skal fikse tanna mi som knakk i februar.
Hatt lykkepillen min her ikveld, sett film og gomla sjokkis. Har har forlova seg, og viste stolt frem ringen han fikk av sin kjære :) De er nå søte, da ^^
Vel...inntil videre, toodles!
fredag 20. september 2013
Something blue....
Sliter noe jævlig for tiden. Rart hvor uklare grensene blir etter en stund på bunnen.
Jeg har overveid å "flykte"... Men frykter konsekvensene. Dvs, NOE av fornuften min er fremdeles oppi der et sted, om ikke annet.
Fått betennelse i ett av sårene på magen. Gjør vondt som faen. Men kanskje like greitt. Så lar jeg være en stund, liksom. Sover ikke mye for tiden. Våkner omtrent hvert tyvende minutt, da oftest av et mareritt. Og er våken på døgnvis innimellom...
Er så lei...så lei av å ha "vondt" hele tiden....og så er det så utmattende!
Jeg mister visst leiligheten min fra august neste år også....Jippi, akkurat det jeg trengte oppå nedturen min, liksom. Sånn for å gi nedturen min litt mer fart på veien.... Vanligvis ville jeg sagt "Suck it up!" til meg selv når ordlyden min høres sånn ut, men nå evner jeg ikke å finne fotfeste. Spiraling downwards, gitt.
Har hvertfall ÈN god oppdatering siden sist: Jenta mi fikk tilbake babyen sin, og det ser ut som om hun har det fantastisk bra :) Jeg har ikke snakka med henne siden før hun mistet babyen sin, virker som hun trenger litt avstand... Og jeg har uansett ikke vært noen god venn de siste mnd, så langt nede som jeg har vært. Kanskje like greitt at hun holder seg unna meg, så jeg hvertfall ikke river HENNE ned. Joda, hun har det bra, hun poster bilder av lillebabyen, og hun stråler på lik linje med sin nydelige baby, så jeg SER at hun har det bra. Men likevel. Føler meg kanskje litt "til overs". Selv om jeg unner henne all verdens lykke.
Ah, whatever. Folk gjør best i å holde avstand fra meg these days. Tror kanskje jeg er smittsom. Det er vanskelig å smile, vanskelig å le, vanskelig å ikke være negativ, og vanskelig å holde på plass masken min. Det eneste som ikke føles vanskelig for tiden, er å drive folk unna....:( Enkleste sak i verden, gitt....
Skulle ønske jeg hvertfall kunne fått sove litt.... Kanskje tankene mine ikke ville vært så flokete da. Jeg VET at mangel på søvn forverrer depresjonen, så jeg var hos fastlegen og fikk noe å sove på. Stilnoct. Ikke vet jeg hvordan de SKAL fungere, men antar kanskje at de burde hjelpe meg til å få SOVE!? Jeg burde heller ta dem på dagtid, for det virker bare som jeg blir MER våken av dem. Må vel bare bite i det bitre eplet og be om Imovane istedet, sikkert.... De virker ikke så lenge, men sist jeg fikk dem, funka de hvertfall mye bedre enn Stilnocten. Eneste aberet med dem er at de gjør ALT jævlig bittert neste dag. Stygg smak i munnen. Til og med VANN smaker jævlig. Menmen, om de funker, så er vel kanskje dèt prisen jeg må betale. Og ja, og faren for avhengighet, selvfølgelig....
Blæh....
Jeg sitter fast...
Jeg har overveid å "flykte"... Men frykter konsekvensene. Dvs, NOE av fornuften min er fremdeles oppi der et sted, om ikke annet.
Fått betennelse i ett av sårene på magen. Gjør vondt som faen. Men kanskje like greitt. Så lar jeg være en stund, liksom. Sover ikke mye for tiden. Våkner omtrent hvert tyvende minutt, da oftest av et mareritt. Og er våken på døgnvis innimellom...
Er så lei...så lei av å ha "vondt" hele tiden....og så er det så utmattende!
Jeg mister visst leiligheten min fra august neste år også....Jippi, akkurat det jeg trengte oppå nedturen min, liksom. Sånn for å gi nedturen min litt mer fart på veien.... Vanligvis ville jeg sagt "Suck it up!" til meg selv når ordlyden min høres sånn ut, men nå evner jeg ikke å finne fotfeste. Spiraling downwards, gitt.
Har hvertfall ÈN god oppdatering siden sist: Jenta mi fikk tilbake babyen sin, og det ser ut som om hun har det fantastisk bra :) Jeg har ikke snakka med henne siden før hun mistet babyen sin, virker som hun trenger litt avstand... Og jeg har uansett ikke vært noen god venn de siste mnd, så langt nede som jeg har vært. Kanskje like greitt at hun holder seg unna meg, så jeg hvertfall ikke river HENNE ned. Joda, hun har det bra, hun poster bilder av lillebabyen, og hun stråler på lik linje med sin nydelige baby, så jeg SER at hun har det bra. Men likevel. Føler meg kanskje litt "til overs". Selv om jeg unner henne all verdens lykke.
Ah, whatever. Folk gjør best i å holde avstand fra meg these days. Tror kanskje jeg er smittsom. Det er vanskelig å smile, vanskelig å le, vanskelig å ikke være negativ, og vanskelig å holde på plass masken min. Det eneste som ikke føles vanskelig for tiden, er å drive folk unna....:( Enkleste sak i verden, gitt....
Skulle ønske jeg hvertfall kunne fått sove litt.... Kanskje tankene mine ikke ville vært så flokete da. Jeg VET at mangel på søvn forverrer depresjonen, så jeg var hos fastlegen og fikk noe å sove på. Stilnoct. Ikke vet jeg hvordan de SKAL fungere, men antar kanskje at de burde hjelpe meg til å få SOVE!? Jeg burde heller ta dem på dagtid, for det virker bare som jeg blir MER våken av dem. Må vel bare bite i det bitre eplet og be om Imovane istedet, sikkert.... De virker ikke så lenge, men sist jeg fikk dem, funka de hvertfall mye bedre enn Stilnocten. Eneste aberet med dem er at de gjør ALT jævlig bittert neste dag. Stygg smak i munnen. Til og med VANN smaker jævlig. Menmen, om de funker, så er vel kanskje dèt prisen jeg må betale. Og ja, og faren for avhengighet, selvfølgelig....
Blæh....
Jeg sitter fast...
søndag 30. juni 2013
Jeg er her.
Jeg lever og har det sånn etter forholdene ganske bra.
Lenge siden jeg har skrevet noe nå. VELDIG mye har skjedd siden sist også, men er ikke alt jeg vil skrive ned.
Jeg sprakk igjen for litt over tre uker siden. Gjorde dusteting med dummemagen. Jeg har greidd å la vær å pille på skorpene da. Så det har grodd igjen nå.
Fine, vakre jenta mi mistet babyen sin, og det ble for vondt å bære, til at jeg greidde å stå imot skadetrangen. Hadde en helt forferdelig uke, så jeg kan ikke engang forestille meg hvor forferdelig vondt det måtte vært for henne....
Men hun er oppe og går, kjemper seg videre, og da skylder jeg henne å ikke være dårligere!
Så for å få tankene over på noe annet enn skading og grusomme ting, så ble jeg med eksen og nydama på fisketur. Det var helt fantastisk! Så nå har jeg fått en ny dille. En rimelig SUNN dille, siden jeg må ut av mitt trygge skall for å få fiska.
Apropos eks. Han har vist seg å være en helt fantastisk venn, en god klippe og stooor støtte. Og det gjorde så godt da han "gikk videre", fant seg ei nydelig jente og presenterte henne for meg :) Hun er herlig, og selv om hun også sliter med sitt, håper jeg de får det fint sammen! Skjær i sjøen finnes det uansett, det handler bare om å finne en måte å navigere rundt dem uten å bli FOR mye skadelidende.
Vel...kort oppsummert, jeg lever. Og jeg har det sånn etter forholdene ganske bra.
Lenge siden jeg har skrevet noe nå. VELDIG mye har skjedd siden sist også, men er ikke alt jeg vil skrive ned.
Jeg sprakk igjen for litt over tre uker siden. Gjorde dusteting med dummemagen. Jeg har greidd å la vær å pille på skorpene da. Så det har grodd igjen nå.
Fine, vakre jenta mi mistet babyen sin, og det ble for vondt å bære, til at jeg greidde å stå imot skadetrangen. Hadde en helt forferdelig uke, så jeg kan ikke engang forestille meg hvor forferdelig vondt det måtte vært for henne....
Men hun er oppe og går, kjemper seg videre, og da skylder jeg henne å ikke være dårligere!
Så for å få tankene over på noe annet enn skading og grusomme ting, så ble jeg med eksen og nydama på fisketur. Det var helt fantastisk! Så nå har jeg fått en ny dille. En rimelig SUNN dille, siden jeg må ut av mitt trygge skall for å få fiska.
Apropos eks. Han har vist seg å være en helt fantastisk venn, en god klippe og stooor støtte. Og det gjorde så godt da han "gikk videre", fant seg ei nydelig jente og presenterte henne for meg :) Hun er herlig, og selv om hun også sliter med sitt, håper jeg de får det fint sammen! Skjær i sjøen finnes det uansett, det handler bare om å finne en måte å navigere rundt dem uten å bli FOR mye skadelidende.
Vel...kort oppsummert, jeg lever. Og jeg har det sånn etter forholdene ganske bra.
torsdag 4. april 2013
Det trengs uten tvil flere sykepleiere og leger med bedre sykdomsinnsikt innen psykisk helse....
Blir helt rystet, jeg! Denne saken skar seg bokstavelig talt inn i margen min, og der ligger den og svir enda.
LES!---> MOR TIL SELVSKADER - KRENKENDE LEGEVAKT <---LES!
Og dette er ikke første gangen jeg leser om sånt heller, en skulle nesten tro det forelå konkurranse mellom de forskjellige ambulerende legene i å være mest mulig jævlig noen ganger!?
Jeg har ikke skada siden i begynnelsen av januar, yay me!!! Jeg har SUPERANGST for å skulle måtte syes grunnet selvskading. Jeg har vel nevnt noe om dette før, men jeg er en "forsiktig" selvskader...enn så teit det måtte virke. Jeg HAR kontroll. Faktisk. Eller...for det meste, blir vel riktigere å si. Det hender seg at det ble litt dypere enn jeg hadde tenkt på forhånd, og da blir jeg redd. Redd for å skulle måtte syes. Jeg har sydd èn gang grunnet skading, men den gang lukta ingen lunta. Og jeg var såpass ung at de sikkert ikke tenkte 'selvskader' om meg heller.
Høres litt teit ut, men jeg er LIVREDD for å måtte forklare meg foran fordømmende øyne, som ikke forstår, og ikke bare det, men i tillegg skal TRAMPE på deg når du allerede er som svakest. Det river meg i hjertet at unge mennesker (jeg skriver unge mennesker, fordi de med noen år på baken, har gjerne mot til å si fra mer enn sine yngre medsøstre/-brødre) skal møte denne FORAKTEN hos folk som skal HJELPE?
Haff....men, kaaaanskje det er håp et sted langt fram i denne tunnelen min, for som sagt, januar ;) Er lenge siden januar nå. I tillegg har jeg svært sjelden skadetrang nå, og de gangene jeg får det, så ringer jeg noen. Prater det vekk. Taster på facer'n. Skriver sms. Skype. NOE. Villede tankene mine, og holder hjernen opptatt ;) Det har funka så langt, ikke sant? :D
Og...så har jeg møtt en frøken som gjør det litt morsommere å være meg ;)
Det hjelper jo også på, selvsagt ;)
Nej, mat nå. Og så kanskje en film, og så kanskje senga. KANSKJE.
LES!---> MOR TIL SELVSKADER - KRENKENDE LEGEVAKT <---LES!
Og dette er ikke første gangen jeg leser om sånt heller, en skulle nesten tro det forelå konkurranse mellom de forskjellige ambulerende legene i å være mest mulig jævlig noen ganger!?
Jeg har ikke skada siden i begynnelsen av januar, yay me!!! Jeg har SUPERANGST for å skulle måtte syes grunnet selvskading. Jeg har vel nevnt noe om dette før, men jeg er en "forsiktig" selvskader...enn så teit det måtte virke. Jeg HAR kontroll. Faktisk. Eller...for det meste, blir vel riktigere å si. Det hender seg at det ble litt dypere enn jeg hadde tenkt på forhånd, og da blir jeg redd. Redd for å skulle måtte syes. Jeg har sydd èn gang grunnet skading, men den gang lukta ingen lunta. Og jeg var såpass ung at de sikkert ikke tenkte 'selvskader' om meg heller.
Høres litt teit ut, men jeg er LIVREDD for å måtte forklare meg foran fordømmende øyne, som ikke forstår, og ikke bare det, men i tillegg skal TRAMPE på deg når du allerede er som svakest. Det river meg i hjertet at unge mennesker (jeg skriver unge mennesker, fordi de med noen år på baken, har gjerne mot til å si fra mer enn sine yngre medsøstre/-brødre) skal møte denne FORAKTEN hos folk som skal HJELPE?
Haff....men, kaaaanskje det er håp et sted langt fram i denne tunnelen min, for som sagt, januar ;) Er lenge siden januar nå. I tillegg har jeg svært sjelden skadetrang nå, og de gangene jeg får det, så ringer jeg noen. Prater det vekk. Taster på facer'n. Skriver sms. Skype. NOE. Villede tankene mine, og holder hjernen opptatt ;) Det har funka så langt, ikke sant? :D
Og...så har jeg møtt en frøken som gjør det litt morsommere å være meg ;)
Det hjelper jo også på, selvsagt ;)
Nej, mat nå. Og så kanskje en film, og så kanskje senga. KANSKJE.
mandag 4. februar 2013
DPS og migrene...
Yesssda, detta blir gøy...Jeg har så sinnsykt hodepine, hatt det i tre dager nå. Trodde den var på vei bort, men der tok jeg feil, gitt :( For ti minutter siden eksploderte hodet mitt igjen, så nå er det bare å innta horisontalen, og ringe innover på DPS'n imorra og si at jeg er så sjuk at jeg ikke kan dra no sted. Eller så får jeg tvinne fingre så godt det lar seg gjøre i håp om at den minsker såpass at jeg kan dra innover imorra likevel. Frykter ny runde med oppkast :(
Lei...
Og snart tom for Ibux...:( Faen...
Lei...
Og snart tom for Ibux...:( Faen...
mandag 21. januar 2013
Dæven døtte!
 |
| Sjekk den sjarmøren ;) |
Jeg har det BRA, mine kjære to lesere :D VELDIG bra! Hadde ALDRI trodd jeg skulle si dette, men jeg er rett og slett overrasket over at oppturen kom så brått på, og at tiden etter samlivsbruddet skulle bli så...innholdsrik! Her har ting skjedd i rasende tempo; Jeg har fått så mange gledelige nyheter i det siste, sånn som gjeld og slikt; jeg har fått meg ny samboer, en stk bestekompis som bestemte seg for å flytte inn; og så har jeg møtt noen *glise*
Det skjer så masse positivt i livet mitt akkurat nååååååå! :D
MEN. Fremdeles har jeg mareritt hver natt. Jeg sliter fremdeles med "magestyret", og jeg strever hver eneste dag for å få gått tur med bikkja og evt handla. Så ALT er ikke bra, men jeg tror jeg er på vei et sted som KAN bli veldig bra :)
Ny tur på DPS snart da, det blir 'spennende', siden jeg ikke har lyst til å dit akkurat nå. Men som boveilederen min sa, det kan jo jobbes på andre områder nå som jeg er så mye "friskere"....? Spent, hvert fall.
 |
| Jeg sniker meg til å poste et bilde av samboeren min og kjæresten hans, jeg ^^ Er de ikke fine, godguttene mine!? |
fredag 11. januar 2013
Forandring i kulissene
Jeg har blitt single. Og helt alene. Meg og bikkjelusken min. Og det går faktisk ganske så bra! Guttungen bor i fosterhjem, og jeg kasta ut samboeren i begynnelsen av desember. Litt ensom jul, men deilig og :)
Etter gjentatte tillitsbrudd, bestemte jeg meg for at jeg heller hadde det bedre uten kjæreste. Å knipe samboeren sin i løgn etter løgn, er faktisk bare vondt. Og gjør at man ikke kan stole på NOE som blir sagt. OG, det fører til TIMER av analyse på alle snodige, uforklarlige opplevelser opp gjennom årene; var ALT bare løgn?
MEN, på tross av dette, opplever jeg en slags form for oppvåkning. Jeg har det faktisk ganske bra alene. Ikke alt jeg greier, men jeg gjør så godt jeg bare makter. Og foreløbig virker ting ganske lovende.
Etter gjentatte tillitsbrudd, bestemte jeg meg for at jeg heller hadde det bedre uten kjæreste. Å knipe samboeren sin i løgn etter løgn, er faktisk bare vondt. Og gjør at man ikke kan stole på NOE som blir sagt. OG, det fører til TIMER av analyse på alle snodige, uforklarlige opplevelser opp gjennom årene; var ALT bare løgn?
MEN, på tross av dette, opplever jeg en slags form for oppvåkning. Jeg har det faktisk ganske bra alene. Ikke alt jeg greier, men jeg gjør så godt jeg bare makter. Og foreløbig virker ting ganske lovende.
Abonner på:
Innlegg (Atom)