En vakker dag, når jeg blir stor...

...da skal jeg begynne å skrive litt i bloggen igjen....

Jeg har sånn "Urk! Må vel skrive litt i bloggen igjen"- følelse for tiden. Alt er et ork. Men men. Jeg lever, har det etter forholdene ganske ok, og en innleggelse er på trappene. Håper jeg blir litt lettere til sinns og "sterkere" etter innleggelsen. Såh- Stay strong! En dag skal alt bli bra igjen. *krysse fingrene*

Inntil videre - Toodeloo!

My Side Of The Story

Sounds familiar....Men vanvittig nydelig melody none the less! Listen! *sigh*

Fortvilet brev til online doktor'n:

Har hatt plager med disse svovel-stinkende rapene i mange år nå, og det eneste som hjelper, NÅR det hjelper, eller HVIS det hjelper, er å ta masse syrenøytraliserende midler (PepcidDuo, Link, Lanzo smeltetabletter osv, men Somac har liten og ingen effekt.) Jeg har vært hos fastlegen gjentatte ganger, og blitt testet både foran og bak; og det eneste svaret han kan gi meg, er at det er ingenting fysisk galt med meg. Ergo kaller han det "Nervøs mage". Har blitt "utredet" for Irritabel Tarm Syndrom, og fikk noe fiber-greier jeg skulle innta sammen med mat (Vi-Siblin fiberpulver; yuck og æsjogfysj!! Er som å spise mel iblandet sand!!) som jeg måtte ta i månedsvis. To no avail, dessverre. Ingen bedring, og fremdeles ingen svar. Nå sliter jeg med flere typer psykiske 'lidelser', og kanskje "Nervøs mage" faktisk er svaret. Men det er tungt å måtte slå seg til ro med at man skal måtte leve med dette resten av livet. Disse plagene er uutholdelige, og forringer livskvaliteten min betraktelig! Magen rumler/syder/koker/bobler høylydt, så folk reagerer på det; jeg "raper egg", som gjør at folk ikke holder ut å være i samme rom som meg, og jeg driter vann i ukesvis! Ordet 'Sprutræv' fikk ny betydning etter at jeg begynte å plages med dette. Jeg er sliten, lei og tvert jeg får disse raptusene, så er jeg på gråten tvert. Nå har jeg hatt dette i så mange år, at selv om jeg i begynnelsen tenkte at jeg tross alt var heldig som ikke plagdes med verre ting enn racerrompe og råtne raper, så har jeg kommet dit hen at jeg ikke takler tanken på å skulle måtte leve med dette resten av livet....

Jeg er ettogtredve, slightly overvektig, har jevnlig spiserørsbetennelse og går på 80mg Nexium daglig for dette (og uttalt overproduksjon av magesyre), tar Seroxat (Paroksetin) for mine psykiske plager, og har gått på disse preparatene nå i snart to år. Før det gikk jeg gjennom flere brett PepcidDuo i uken, til en lenge fryktet gastro viste at jeg har kronisk spiserørsbetennelse, og jeg fikk resept på Nexium istedet. Syreproblemene mine er noget bedre, men fremdeles får jeg altså disse helvetes "rape egg-rundene". Hjelper selvsagt svært lite at man har hvitfrakk-skrekk, noe som gjør det svært vanskelig å snakke om disse problemene med noen, og da SÆRLIG leger... Er det VIRKELIG ikke noe håp???

Fortvilet mamma til 11-åring.






Åååh, som jeg håper på et fornuftig svar....Ååååh, som jeg håper på en mirakelkur! Jeg vil ikke ha dette helvetet mer! :((

*hviske* Hølpe mej?? *dirrende underleppe*

*HJERTE*

Fine, gode gullgutten min!!

Lå på sofaen og slappa av idag, etter at moder'n hadde vært her. Ble så frossen og tankefull at jeg bare pakka rundt meg pleddet og bekka meg ned. Jove skulle ut en tur, så han klappa på Torres'n og sa han måtte "passe på mor" mens han var borte; dermed labba han opp i sofaen og la seg i armkroken min. Torres altså :P

Og så trengte jeg tydeligvis en vask, for han gav seg ikke før hele trynfjøla var klissvåt og lukta våt bikkje. Jaja. Rottisnusser er så gode, så. Selv om man må dusje etterpå :P

Har du sett noe så vakkert??? Joda, bikkja er jo også vakker, selvsagt, men har du SETT NOE SÅ VAKKERT?? *fnis*

Vakringen min! *hjerte*

Rare drømmær.....

Huff...Jeg drømmer så rart for tia... Jeg tror kanskje jeg er på en form for High School/College med internat, for jeg bor der i drømmen. Flere etasjer, det blir jeg hele tiden påmint, siden jeg må løpe opp og ned de evinnelige trappene til stadighet. Ingen heis. Ståldører mellom etasjene. Åpne trapper, med litt sånn institusjonspreg, rekkverk i stål. Lyse vegger, mørke trapperom. (?) Jeg er hele tiden sent ute til noe, vet ikke helt hva. Jeg må ta buss inn til byen, den mister jeg til stadighet. Så jeg sykler. Gjennom svære porter av stål. Nærmest som bomberom-dører i tykkelse, og disse portene er rundt hele campusen. Rare greier.

Denne "drømmeverdenen" er så virkelig, at det føles frustrerende å våkne opp i denne. Jeg våkner med følelsen av at jeg ikke rakk noe, jeg rakk ikke frem, eller rakk ikke å utføre en gitt oppgave. Jeg vet ikke.... Frustrerende er det hvertfall. Jeg drømmer om denne "campusen" hele tiden. Ikke hver natt, men ofte nok. Den føles ikke trygg, jeg er liksom på tå hev hele tiden, uvisst av hvilken grunn. Og hver gang jeg drømmer om den, dukker det opp nye detajler. Enda en etasje, eller en helt ny fløy. En kjeller jeg ikke visste om. Medstudenter jeg ikke har "truffet" enda. Nytt rom inne på dorm-rommet mitt. En romkamerat som plutselig har forsvunnet eller dukket opp. Jeg vet da pokker. Merkelig hele greia. Jeg lurer på hvorfor jeg drømmer så detaljert, så innviklet. Som en føljetong uten slutt.

Tror jeg trenger drømmetydningskurs snart. Dette blir jeg sprø av. Det virker kanskje ikke som noen skummel greie når jeg forklarer så diffust som jeg gjør, men denne campusen er ikke helt som andre, lemme tell you that much.

Gratulerer med dagen, alle mødre!

Gjett hvem som ble vekket av frokost på senga imorges ;D

Ååååh, rørt til tårer av mine godgutter! Jovemin, sønnen min og broren min gratulerte meg med dagen, og Jovemin hadde dekket et stort fat med ristet brød, en kopp te og et glass melk på til meg, som de kom med på sengen. Jeg har da ikke fortjent dette jeg, sa jeg, men da protesterte både Jove og guttungen. Og jeg ble så glad i hjertet mitt *sukke*
Jeg vet at barn er overmåte lojale overfor sine foreldre, og kanskje særlig mamman, men åååh, hjertet mitt sprekker nesten av glede, stolthet og fryd når guttungen min sier han er glad i meg eller gjør stas på meg sånn som dette! Og Jovemin, samme hvor sinna jeg kan bli på deg, så vit dette; Du er sjelden, og dyrebar! Sånn som du tar vare på meg, er helt over min fatteevne! Du er god, du! <3




Blir litt misunnelig og "snurt", nesten....av å se alle som legger ut så fine dikt og hyller mammaene sine opp og ned og i mente på Facebook. Vet ikke direkte HVORFOR jeg blir "snurt", men jeg skjønner jo det med misunnelsen. Jeg skulle ønske jeg hadde et sånt forhold til MIN mamma, som mine venner har til SINE mødre. Misunnelse over å ikke reagere negativt om noen skulle finne på å sammenlikne meg og mamma. Altså, om noen sier til meg at jeg er så (utseendemessig) lik mor mi, så nekter jeg hardnakket og blir såret, fortvilet og veldig bitter. "Takk ska'rru faen meg ha", liksom. Ingen har våget å si at jeg er lik mamma av personlighet eller væremåte. Om jeg ER det, vites ikke, men gud fader, som jeg håper at jeg IKKE er det....!

En selvskader blir født...

Tankekjør igjen. Og flashbacks. Ille. Fra da jeg var barn, selvsagt. Og så greier jeg ikke fri meg fra tankekjøret før jeg har gjennomlevd og gjenopplevd hele episoden.

Jeg fikk en lyd i øret isted, en slags ringing. Sånn du får når du blir slått skikkelig hardt med flathånd over øret. Sånn som mamma pleide å gjøre. Og instantaneously ramler episoden ned i hodet mitt. På en måte som om det har skjedd med noen andre, men jeg "spiller alle rollene". Rart det der.

Jeg var åtte år første gangen jeg ønsket, og "prøvde" å ta livet av meg. Hva jeg hadde gjort, aner jeg ikke. Men jeg fikk så juling for et eller annet, at jeg ikke hørte annet enn ringing i ørene den dagen. Jeg hadde avtrykk etter mammas hånd i ansiktet, rødt og hissig, med fire tydelig fingre, og en tommel langs kinnbeinet.

Jeg visste pappa skulle komme hjem den dagen, fra Nordsjøen, men jeg visste ikke når han kom. Jeg forsøkte å holde ut, bare vente og vente, til han skulle komme som en reddende engel og avslutte "det vonde". Julingen. Brølingen. De stygge ordene. Kallenavnene. Men han kom aldri. Og jeg ble så motløs. Og tiden gikk. Og de stygge ordene haglet fremdeles. Så når mamma omsider sloknet av utmattelse på sofaen, da snek jeg meg ned i kjelleren. På bua. Og fant pappas Mora-kniv.

Visste veldig godt hvor hjertet var. Og visste også at om jeg stakk rett i hjertet, så ville jeg dø, og da slapp jeg mer "vondt". Men det er vanskelig å ta livet av seg selv med kniv når du er åtte år. Og hvert fall når du gråter så fryktelig. For jeg tror kanskje ikke jeg ville dø, bare slippe unna. Ikke leve SÅNN mer. Og så var jeg jo glad i pappa. Og ville egentlig ikke forlate ham. Og så er det innmari vanskelig å ta livet av seg selv med kniv når man velger å stikke i hjertet, men hva visste vel jeg, som bare var åtte år... Jeg trodde det var dèt man gjorde, om man skulle ende alt. Men det dumme ribbeinet ville ikke la kniven passere, så jeg fikk ikke til å stikke i hjertet. Frustrert stakk jeg igjen og igjen, men du verden, så vanskelig det er å stikke seg selv i hjertet!  Jeg blødde på brystet. Ikke mye, bare pittelitt, noen tynne strimer med blod som trakk gjennom strikkegenseren min.

Og akkurat da gikk det i ytterdøren. Og pappan min, snille, trygge pappan min kom hjem fra Nordsjøen, og jeg sprang ut fra bua og kastet meg i armene hans, lykkelig over at han var hjemme, lykkelig over at jeg ikke trengte å dø likevel. Og resten av dagen forløp rolig og stillesom ventet, og jeg? Jeg hadde vondt under venstre brystvorte. Jeg hadde flere små stikksår, som var ømme, og blødde om jeg pillet på dem.

Det føltes nesten litt trygt, på en måte. Og så hadde jeg en hemmelighet. Noe som ingen andre visste om. En fryktelig hemmelighet, for jeg skjønte at det kom til å bli stor ståhei om noen så hva jeg hadde gjort.

Kontroll. Kontroll over smerten. Og jeg lærte meg at mamma ikke kan skade meg mer, for det kan jeg gjøre selv. Og være nummen og følelsesløs til mamma skal skade meg neste gang. Hun hadde ikke makt over smerten min lenger.

----

Mamma sluttet å skade meg fysisk da jeg var tolv. Fordi jeg slo tilbake. Èn gang. Hardt. Samtidig som jeg brølte; "Nå slutter du faen meg å slå meg!" Og jeg innså at mamma ble redd.

Så rart...hvor vondt det gjør, å gjenoppleve/gjennomleve dette. Jeg sitter her og griner, og synes synd på den lille jentungen som ikke vil leve lenger. Og så innser jeg at det er MEG det handler om. Og så rart det er å "spille alle rollene". Jeg ser mammas "stygge sint-ansikt", det ansiktet jeg lærte å hate, men samtidig er det JEG som slår meg selv. Det er JEG som kommer gjennom ytterdøren og løfter opp den lille jentungen, og redder meg selv fra "å dø". Hvorfor velger hjernen min å spille av dette klippet for meg, i en setting der JEG spiller alle rollene? Jeg kunne forstått det om det var en drøm; noe sånt som at jeg ønsker å redde denne lille jentungen, ergo 'blir' jeg pappa. Jeg hater meg selv sånn at jeg 'blir' mamma idèt hun slår meg og skader sitt eget barn. Og jeg forstår fortvilelsen til jentungen, at hun ikke vil leve sånn, og hvor forferdelig det er å vente på en redningsmann som aldri kommer.

Psyke er innviklet.

Og nå har jeg vondt i sjelen igjen. Litt fordi jeg gjenopplever, litt fordi jeg ikke makter å stoppe disse "klippene" før de har "spilt ferdig", og litt fordi jeg er redd jeg aldri skal klare å "komme over" dette. Skal jeg ALLTID bli haunted av flashbacks?

Hodepine...igjen...men bedre dagsform generelt, jaffal.

Denne gangen VET jeg det er migrene, for smerten sitter på høyresiden av hodet, og det dunker. Pulserer. Og jeg hadde forvarsel tidlig på dagen igår. Igårkveld kom smertene for fullt, så det var bare å finne senga. Det tok lang tid før jeg sovnet, men jeg sov hvertfall til kl tre inatt. Da var jeg oppe en vending, gikk ut på trappa for å røyke litt, og snakket litt med Jove, men gikk ganske kjapt og la meg igjen.

Har fremdeles hodepine, men nå er den "bareable".

Igår var min sønns lærer her hjemme på "kaffebesøk". Vi inviterte henne hjem hos oss, for å ha et litt uformelt møte, der min sønn var i SITT element. Møter på skolen har en tendens til å bli veldig kliniske og pompøse, ergo låser min sønn seg og vil ikke høre tilsnakk eller samtaler i det hele tatt. Så vi inviterte læreren til oss istedet. Og det funka faktisk kjempebra, hun ble ufarliggjort, og min sønn oppførte seg kjempegreitt. Hun tilbød oss nye løsninger på gamle problem, og sønnen min var svært så fornøyd med løsningene, og med selve 'møtet'.

Får håpe det bærer frukter i positiv retning. Må innrømme jeg er sliten av at det skjer noe på skolen hele tiden. Føler jeg aldri kan senke skuldrene helt, for da smeller bomben. Da har det skjedd noe som det må innkalles møte av, eller brev hjem, rapporter hit og dit, og bare baluba. Fortvilende. Og skuffende. Men det går ikke å bare være skuffet og fortvilet, så man må bare brette opp ermene og forsøke på neste steg. Til man finner noe som fungerer adekvat. Prøving og feiling.

Men; jeg er i bedre humør nå om dagen. Og det er godt. Å kjenne at latteren bobler i magen, og at man kan le uhemmet igjen. Det gjør oss alle tre godt. Og så har jeg en sånn nyoppdaget-kjæreste-følelse for tiden, jeg er forelsket i Jovemin helt på nytt. Han er så god, og kjælen og omsorgsfull og varm og herlig og MIN!

Og for å ikke å snakke om hvor heldig vi er som har så fantastisk hund! Her har far og Torres en liten kosestund foran pc'n ^^ Se så fint han sitter på stolen sin *humre*

Kosebamsen min *hjerte*

The vast and scary emptiness

Det skumle med å ikke være så innmari nedsnødd akkurat nå, er at man blir så tom. Følelsesløs. Jove sa tidligere idag at han trodde jeg var på opptur. Men jeg kjenner at det er jeg ikke. Altså, jeg har kommet opp fra der jeg var for to uker siden, ja. Men opptur....vel. Vil være litt forsiktig med å kalle det det.

Jeg har ikke straffet magen på noen dager, det er hvert fall positivt. Samtidig prøver jeg å sette pris på å ikke ha det evinnelige tankekjøret hele tiden, men jeg finner liksom ikke frem dit. Jeg vet det er forløsende å selvskade når man ikke føler noe, men jeg vil virkelig ikke rømme inn i selvskading uten "gyldig grunn". Jeg PRØVER. Og nå er det så deilig at magen ikke svir lenger, en slags sårt tiltrengt pause fra straffing og kontroll.

Jeg tror kanskje min selvskading kommer av overdrevent kontrollbehov. Smerten jeg fremkaller er noe JEG kan kontrollere, JEG bestemmer nøyaktig hvor vondt det trenger å være, og når jeg ikke kan kontrollere andre ting i livet mitt, som fx HVOR vondt jeg har i 'meg', kan jeg hvert fall kontrollere hvor vondt jeg FYSISK skal ha det. Overdøve psyken. Jeg har ikke så enormt tankekjør nå, men jeg grubler nå likevel da, serru. Enkelt skal det ikke værra.

Tar meg selv i å ønske å fylle tomrommet med noe, men hvordan fylle det når man ikke vet hvordan? Eller med hva? SKAL man gå rundt å føle noe HELE tiden? Er det GREITT å ikke føle noe av og til, og hvordan forhindrer man at DET blir et problem? Når jeg føler, vil jeg ikke, og når jeg IKKE føler, da VIL jeg. Jeg vet bare ikke hva som er 'greitt'. Akseptabelt.

Jeg klarer å være gladere nå. Utenpå. Er nok endel kaos på innsiden likevel, men Jove smiler og guttungen stråler, så da prøver man så hardt man kan likevel.

Venter besøk hvert øyeblikk av venninna mi. Hun har greidd å legge på seg på egen hånd den siste tiden, selv om det var ufrivillig, så er jeg så stolt av henne! You're fighting the demons, babe! Keep going! Vakre pia mi er bare ENDA vakrere nå ^^ Hun vil selvsagt ikke høre snakk om det, men jeg sier det til henne likevel.


Har ikke blogget så mye i det siste. Klarer ikke helt å tolke om det er helt ok, eller om det tyder på andre ting. I can't figure myself out. Which is frustrating.



Skriver mer senere, klarer som sagt ikke tenke helt akkurat nå. Eller...jeg roter mye.

Adios.

Jeg lever.

Jeg lever idag også. What doesn't kill you, makes you stronger, sies det. Fy faen, så sterk jeg burde vært om det stemte....

Jeg har hvert fall ikke så 'vondt' idag. I hjertet og i sinnet, altså.

Jeg har ikke rapet egg idag, og så har magen sluttet å bråke. Og jeg har vært på butikken. Måtte ha med både begge guttene da, men jeg var der. Jeg laget middag til guttene og meg selv etterpå, for Jove er hos en kamerat. Nachos med fajita-kyllingkjøttdeig og mozzarella, med salat til. Deilig.

Jeg har latt magen gro noen dager, så den svir ikke så innmari lenger. Jeg hadde så vondt her for noen dager siden, at det var smertefullt å ha på klær som kom borti mageskinnet. Og da skammet jeg meg sånn. Og irriterte meg over at jeg holder på sånn. Irritasjonen er så mye bedre enn skammen, så jeg skal prøve å irritere meg mer.

Har hatt noen runder meg hodepine igjen. Men tror det har vært mest vanlig hodepine. Jeg trodde jeg kom til å få migrene igjen idag, for plutselig begynte det å pipe i det ene øret, og så forsvant hørselen helt i noen sekunder. 30 sekunder, kanskje. Og så var alt greitt. Trodde det var aura, så jeg forberedte meg på at hodet skulle begynne å dundre, men neida. Ikke noe hodepine idag. Og hver dag uten hodepine, er en bra dag!

Så jeg tror jeg har hatt en bra dag idag. Så dumt at man skal være så i følelsesmessig kaos, for man blir så likegyldig til de gode dagene. Jeg kjenner ikke igjen dem lenger, og glemmer å være takknemlig for dem.

Men jeg har ledd idag. Og lekt med hundene, guttene OG kjæresten min. Vel, kosemoset dem, hvert fall.


Når jeg blir stor, da skal jeg være frisk og sterk og ta igjen alt det tapte. Det gleder jeg meg til.