...og siden har ingen hørt fra henne...Herregud. Jaja. Er ikke så flink til å "practice what I preach" alltid.
Føler jeg bor i et "limbo" for tiden, følelsmessig nummen, helt til noen spør hvordan jeg har det. MEN. Og det er et stort 'men' her. Har følt meg så knust etter at jeg mista den nydelige rottweileren min ifjor, men nå har vi fått ny rottis i hus! Og jeg merker det hjelper. Vi fant (eller kjæresten fant) en annonse på Facebook, om at en kar trengte fôrvert til sin 1.5 år gamle rottweiler. Kjæresten ringte og snakka med ham, fikk litt informasjon, så snakket vi litt frem og tilbake, og så ringte vi ham opp igjen, og sa at vi gjerne ville prøve. Vi kjørte til hans bosted påfølgende lørdag (3.sept), og førstekontakten ble så bra at vi fikk låne med bikkja hjem samme dag! Avtalen var at dersom det ikke funka, skulle vi ha mulighet til å levere tilbake bikkja mens han enda var hjemme (han trengte fôrvert pga reisearbeid). Vi storkosa oss med en gang, og det har aldri vært særlig snakk om at dette ikke går.
Umiddelbart følte jeg en slags fred i kroppen. Rart det der. Jeg har ikke laget meg nye sår etter at han kom i hus, hvilket er et STORT pluss, og det hjelper meg til å føle meg mer "normal". Han gir så mye av seg selv, bikkja, og vi har allerede blitt så utrolig glad i ham! Det er bare å innrømme det; DET ER HERRRLICH å ha rottweiler i hus igjen!!
Har slitt endel med angst i det siste, selv om depresjonen ikke har vært så påtrengende. Jeg sliter utrolig nok med flashbacks fra tidligere opplevelser, noen ganger i våken tilstand, men mest i drømme. Det er forferdelig utmattende, for det setter meg mange år tilbake i tid, og jeg blir liten og sårbar igjen. Og føler meg som et stort, blødende sår resten av dagen. Nervene ligger utenpå kroppen, og jeg blir skvetten. Jeg har en liten mistanke om at det er medisinen som gjør dette, men jeg kan selvfølgelig ikke si dette med sikkerhet. Har gått på Seroxat siden februar, og merker ikke stort bedring i forhold til tiltakslyst og det å komme seg ut. Har hvertfall ikke hatt angstanfall på kjempelenge, og det er jo positivt.
Min sønns skolestart har ikke vært bare-bare. Han starta sitt nye skoleår med å være bajas igjen, og etter TRE dager på skolen fikk jeg telefon om at vi måtte møtes, for dette gikk bare ikke lenger. Jeg fikk panikk. Ringte min nye boveileder, L, og avtalte at hun skulle bli med på møtet. Ære være L! Hun er herlig, og har vært til ENORM hjelp, både i forbindelse med skolen og med NAV. Og husjakt! Husjakten er snart over! Ufattelig! Vi blir å flytte til ny bolig iløpet av høsten/tidligvinteren, på DENNE siden av jul! Vi gleder oss sånn at det er vanskelig å uttrykke hvor mye dette betyr for oss! Vi er alle HØYST enige om at det skal bli deilig å komme seg under "eget" tak. Ikke bare det, men da kan vi også begynne å ha stesønnen min annenhver helg igjen! Det blir flott, og min sønn gleder seg enormt til det.
Nå ble det sirkus i stua, så får blogge litt mer senere.
