Relativt god form...faktisk!

Idag var jeg på sykehuset og fiksa tennene mine under narkose. Greide å holde meg sånn forholdsvis rolig, uten å bli for nervøs, siden jeg visste at jeg skulle sove og ellers klare meg gjennom det rimelig godt. Greidde til og med å spøke med anestesilegen, og det gjorde godt :)Trodde ikke jeg grudde noe særlig, egentlig, siden jeg følte meg ganske rolig, men da anestesilegen klipsa på meg oximeteret på fingeren, måtte jeg le. Det piper jo for hvert eneste pulsslag, og pulsen min hørtes egentlig ut som en skikkelig klagesang! Pipp-pipp-pippipp-pipp-pippipp! Og den gikk fort, skal jeg si deg! Jeg måtte faktisk spørre, enda jeg VISSTE at lyden kom fra pulsmålingen; "Si meg, er det pulsen min det der?", noe legen svarte bekreftende på. "Den gikk da så fort", mumle jeg, og da spurte han om jeg trodde jeg var roligere enn jeg var :P Jeg ble gjort klar, og og så kommer enda en mann inn i rommet (tror det også var en anestesilege, men helt ærlig, så aner jeg ikke), han mumler seg gjennom registreringsskjemaet mitt, og spør om vi er klare til å begynne, og en ny latter runget gjennom rommet da jeg nesten ropte, "Nei, ikke før jeg har sovna!", og da fikk jeg sovejuicen, gitt :P De pleier å legge en oksygenmaske over ansiktet like før du sovner, og de pleier å si "Nå skal du få litt oksygen.", men jeg tror ikke den sto på, for når den omsluttet munnen og nesen min helt, ble det HELT UMULIG å trekke pusten...(Og sånn var det ikke de forrige gangene jeg har hatt narkose!) :S Æhhh, ekkelt! Men akkurat da begynte sovejuicen å rive i årene mine (det svir noe innerst i helv***!), så jeg sovna pretty fort. Thank heavens, liksom.

Nå er hvertfall tennene fikset, og siden jeg fikk nasal intubering, gjør det ikke så fryktelig vondt i halsen. Bare en slags forkjølelsesfornemmelse bak i svelget. Blødde neseblod en stund da, men det gav seg da det og. Har spist godt, og er som sagt i pretty good shape.


Fikk vite på oppvåkningen at jeg hadde fått curare, det trodde jeg faktisk var tatt ut av bruk for LENGE siden jeg, men tror jeg må ha misforstått noe. Jaja. Curare er jo rett og slett nervegift, kan "forårsake" 'skinndød', men er noenlunde harmløst i narkosesammenheng. Det gjør at man "lammer" refleksene, og at kroppen blir mer samarbeidsvillig på operasjonsbordet (eller i dette tilfellet, tannlegestolen). Men ble liksom litt overrasket likevel, og litt fascinert. De sa jeg hadde fått mye narkose, så det ville være forståelig om jeg var svært groggy og utilpass, men jeg følte meg ganske grei relativt fort. Bortsett fra når jeg står eller går, haha :P (Gratisfyll)

Har ikke blogget på en mnd, fy meg. Men tenkte det var like greitt å ha en form for oppdatering ved neste innlegg, siden dagene stort sett fortoner seg nokså like for meg. En slags "cabin fever", dagene glir litt over i hverandre og man mister tidsperspektiv når man ikke har noe å ta seg til hver dag. Blir egentlig litt feil, for jeg har masse å ta meg til hver eneste dag, og jeg oppdaterer meg på hvilken dato og dag det er via internett og nyheter. Liker å følge med i den store vide verden, selv om jeg har trukket meg ut av den.
Men for andre er nok dagene mine veldig like hverandre. Jeg står opp tidlig hver morgen, dusjer nesten hver dag, ordner klar guttungen til den ventende skoledagen og lager mat (har blitt noe flinkere til å spise sammen med ham på morgenen. Yay me!), sender guttungen på skolen, leser nyheter noen timer på nett, gjør unna litt husarbeid her og der (oppvask...kan ikke få SAGT hvor mye jeg hater skitne kopper....! Og så er det de evinnelige klærne, da. Skulle tro man hadde tenåringer i hus, sånn som det flyter med klær her og der! *mumle*), etter det er jeg som regel veldig sliten, så jeg "hviler" en time eller tre, alt etter hvor god tid jeg har før guttungen kommer hjem fra skolen. Så lager man mat igjen, gjør lekser med guttungen, og så er det plutselig kveld, og mattid igjen, legging, kosestund, og så er det natt. Og da får jeg ikke sove, som regel. Så da gjør man unna det man ikke fikk gjort på dagtid. Eller henger på nett. Har tildels slutta å WoW'e... Stor sorg i heimen, må vite. Og sånn går dagene...

Lørdag var jeg faktisk på Magneten. Hadde "heldigvis" litt hastverk, så jeg rakk ikke å utvikle den store panikken før vi var ferdige og kunne dra hjem. Fant masse tøffe klær til guttungen, og en ny jakke, så nå må våren bare komme! Følte meg veldig lettet etterpå, at handlingen var overstått, og man fikk komme seg hjem. Så var det bursdag hos en venninne litt senere på dagen, og det gikk da ganske greitt det og. Følte meg svært "ufiks", da, men det var ikke så mange der. Og da går det liksom lettere å være "ufiks".

Den 10 mars var jeg endelig på sykehuset for å foreta en ny gastroskopi. Denne gangen under "bedøvelse", noe jeg så for meg var en Valium eller Stesolid og en likegladsprøyte i stumpen. Så jeg grudde noe helt jævlig (unnskyld fransken min). Fikk panikk etterhvert, og trodde jeg skulle kaste opp, men berga da. Da anestesilegen så at jeg grein, spurte han om jeg virkelig grudde så fælt, og jeg hikstet frem et spakt "Ja!". Da satte han øya i meg og svarte; "Men du skal jo sove!"
(Kan ikke BESKRIVE hvor lettet jeg ble over de ordene!)

Så det er faktisk ikke mer enn to uker siden min siste narkose, begynner å kjenne igjen de forskjellige anestesilegene oppi femte etasje på sykehuset....*rødme*

Var så lettet over at jeg skulle sove meg gjennom gastroen, men fy fader, så dårlig jeg var da jeg våkna opp en halvtimes tid senere!! Herregud, så vondt i halsen har jeg sjelden og aldri hatt, drøvelen var på størrelse med en stor, saftig drue, og mandlene kjentes ut som om de var i hissig krig med hverandre! For ikke å snakke om hvor vondt det gjorde å puste! Og botox-leppene da.... Herregud, de hadde klemt den ene siden av munnen min så hardt at det manglet hud på størrelse med en femtiøring på underleppa mi, og overleppa på samme side var punktert på tre steder, og hele trynet mitt kjentes skjevt! Men men, det rettet seg etter bare to dager. Sårene grodde ikke like fort da...det svei godt i over en uke. Så på tannbehandlingen idag, bad jeg dem om å være så snill å ta hensyn til at jeg hadde lepper :P Og de må ha hørt etter, for jeg har bare et knøttlite sår på underleppa, som ikke gjør vondt i det hele tatt, men kjeven er litt sår da (sånn går det når man ligger og gaper over lang tid, høhø). Og jeg er fremdeles skjelven i beina, kjente jeg, da jeg var i kjelleren en tur isted...! Skulle vel ha tatt seg ut om jeg hadde tryna i trappa i tillegg... MEN! God form! Og galgenhumoren på plass! (Gastroen viste, ikke overraskende, en betennelse nedigjennom spiserøret. Så nå tar jeg Nexium hver dag, for å se om det har noen effekt.)


Til helgen kommer Jan Ove. Gruegleder meg, det blir nok litt alvorsprat...men jeg TROR jeg gleder meg til å se ham også. Jeg skjønner ikke hvordan følelsene mine bare kan settes på pause.. Min psykepleier sier at det må være praktisk. Men jeg vet ikke. Det kjennes.....feil. Enten det, eller så er det bare nok en ting jeg bebreider meg selv for. Er liksom det jeg er best på, selvbebreidelse. Men det er da ikke normalt å ikke savne folk man er glad i? Jeg savner sønnen min når han er borte, for han er liksom hverdagsmedisinen min. Vi koser oss så masse for tiden, ting går bra på skolen, og gutten begynner å bli så STOR. Tilknytningsforstyrrelsen er jo der enda, så klart, men den merker man ikke når man er hjemme.

Uansett, man burde vel FØLE noe når man ikke har sett kjæresten sin på lange tider? JEg HATER å være så følelsesmessig "avstumpet", selv om det nok er min form for selvoppholdelsesdrift. Overlevelsesinstinkt. Å beskytte seg selv for følelsesmessig smerte, i tilfelle man skulle bli såret eller skuffet. Så da slår jeg av følelsene.
Og forventer at folk gjør det samme, enda jeg vet det ikke fungerer sånn. Men jeg tar meg i å bli fornærmet, når det forventes at jeg skal svare tilbake at jeg elsker ham (Om jeg snakker med ham på facebook eller på tlf, fx). For når han ikke er her, da gjør jeg ikke det. Når han er her, DA FØRST kjenner jeg at jeg faktisk er utrolig glad i ham, og jeg håper det er "å elske". Jeg savner ham ikke når han ikke er her, men når han er her, DA FØRST kjenner jeg at jeg har savnet ham. Er det sånn det fungerer, da? Jeg savner ikke vennene mine heller, enda jeg forguder dem. Eller brødrene mine, eller faren min, enda jeg gjerne kunne dødd i deres sted. Jeg savner farmor, for hun er død. Og Tom Erik, for han er også død. Jeg kan ikke treffe dem når JEG vil lenger, DA kommer savnet. Rart det der. Jeg vet jo at jeg mest sannsynlig lider av samme tilknytningsforstyrrelse som guttungen min, evt den noe alvorligere "Reaktiv tilknytningsforstyrrelse". Men likevel er det litt sårt. Jeg er jo GLAD i folket mitt, og de fortjener da bedre...eller hva?

Nå har jeg gått på Seroxaten i èn mnd snart, og jeg kan ikke si jeg opplever store forskjellen. Sånt rent bortsett fra at jeg ikke har hatt noen hysteriske gråteanfall i denne tiden da, men det kan jo være mange grunner til det. Kanskje man skal ta det som en slags effekt. Man må jo tro. De aller verste panikkanfallene har jeg også unngått. Så...kanskje...?

Skal skjerpe meg med bloggingen. Føler kanskje det er litt viktig.

Verdt å huske...

Det var en gang en liten gutt som lett ble sint. Hans far gav ham en neve spiker og sa til ham at hver gang han ble sint, skulle han gå ut bak huset og slå inn en spiker i stakittgjerdet.



Første dagen slo gutten inn 37 spiker. Etter noen uker lærte han seg å kontrollere sitt sinne og antall spiker han slo inn minsket hele tiden. Han merket at det er lettere å beherske sitt sinne enn å slå inn en spiker i et stakitt.



Til slutt kom den dagen da gutten ikke ble sint en eneste gang. Han fortalte dette til sin far, og denne foreslo at han skulle dra ut en spiker fra stakittet, hver dag han ikke ble sint i det hele tatt.



Dagene gikk, og etter en tid kunne gutten fortelle sin far at det ikke fantes en eneste spiker igjen i stakittet. Da tok faren guttens hand og leide ham ut til stakittet.



Der sa han til gutten: Det var bra gjort, min sønn, men se på alle disse hullene. Dette stakittet blir aldri mer som det har vært.



Når du sier noe i sinne, etterlater du nettopp et slikt arr. Som om du skulle stikke en kniv i et menneske og dra den ut igjen. Det spiller ingen rolle hvor mange ganger du ber om forlatelse, skaden er allerede skjedd. En skade forårsaket av et uvennlig ord, gjør like vondt som et fysisk slag...