Jeg har fremdeles ikke plaster....og nå har jeg skada igjen...
Egentlig uten å tenke over det...
Jeg klippa vekk hud rundt fingrene mine (mer eller mindre tvangshandling), da jeg uten forvarsel forsvant inn i marerittet jeg hadde igår, mens jeg duppa på dagtid. Og så kjenner jeg plutselig at det renner blod nedover magen min....Jeg som ikke har skada magen på ukevis! Og så med SAKS....! Og nå gjør det VONDT...Duh..!
Jeg hadde så jævlig mareritt igår....flere mareritt, faktisk, for jeg duppa lenge. Altså, flere ganger. Jeg våkner som regel opp av marerittene før de blir "fullbyrdet", på en måte. Vanligvis får jeg ikke sove igjen etterpå, men jeg gjorde nå det igår. Flere ganger etter hverandre. Men etter det siste marerittet, og det verste, da greidde jeg ikke sove mer. Sto opp selv om jeg hadde grusom hodepine, og jeg følte meg overkjørt og mørbanka.
Marerittet var en versjon av en hendelse som skjedde da jeg var lita. Så jeg kaller det mer et flashback, et dårlig og vondt minne, enn et mareritt.
Hendelsen:
Jeg er rundt 5-6 år gammel, og jeg har vært på kjøkkenet og stjålet melis. Og en skål, og en skje. Jeg hadde helt siden jeg var KJEMPELITA hjulpet mamma med å lage melisglasur på muffins og kaker o.l, så jeg visste da hvordan man lager melis. Og dèt gjør jeg.
I en samtale med psykiatrisk sykepleier for lenge siden, fortalte hun meg at det var vanlig å stjele seg "fine", eller "gode" ting av sine foreldre om man ble mishandlet, slik at man fikk kompensert for alt det vonde. Altså, at man på en måte "jukset seg til" at foreldrene hadde vært gode med en. Og stjal fra mamma eller fra kjøkkenskapene gjorde jeg OFTE.
I hvert fall lager jeg melisglasur, og gjemmer skåla i et lite skap på rommet mitt. Av en eller annen grunn blir denne skåla oppdaga, av mamma selvsagt, og på et svært dårlig tidspunkt. Mamma er sur og jævlig fra før av denne dagen, så dette tipper henne helt over kanten.
Jeg sitter på do da jeg hører et vræl av en annen verden fra rommet mitt. Vrælet er en forvrengt versjon av navnet mitt, noe som har ført til at jeg idag ikke takler å høre mitt fulle navn. Det vrenger seg i meg når jeg hører mitt fulle navn, og jeg hveser nesten at de skal kalle meg "Ellen". Mitt fulle navn gjør at jeg krymper. Blir lita igjen....... Digresjoner. Vanskelig å skrive ned dette av en eller annen grunn.
Mamma vræler navnet mitt, og så banner hun. Og siden jeg ikke blir ferdig på do fort nok, så hører jeg den illevarslende trampinga hun lager når hun har "eksplodert". Og den kommer mot badet. Hun river opp døren, så jeg tror døra skal ramle av hengslene, og febrilsk prøver jeg å få tørka meg og få opp truse og bukse i en eneste bevegelse. For jeg har blitt banka på do før. Der føler en seg ekstra sårbar, så der tenker jeg instinktivt at det ikke er lurt å sitte.
Jeg rakk ikke å få på meg buksa. Mamma har skåla med melis i, i den ene hånden. Den andre bruker hun til å ta et skikkelig godt tak i håret mitt, og dra meg opp fra doskåla. Jeg blir halt opp etter håret, og deretter dratt etter håret snublende ut på kjøkkenet. Hvor hun sender i meg fart, før hun brått slipper håret mitt, så jeg sklir bortover det glatte gulvet, og skaller panna mi i den skuffeliknende brødfjøla.
Jeg ramler på gulvet foran oppvaskbenken, og buksa detter ned til knærne før jeg treffer gulvet i bare blanke messingen. Hele tiden brøler hun. "Hva i helvetet har du gjort???" Og "hvorfor i helvetet kan du ikke spørre om lov først", og "hvorfor i helvetet du får deg til å tro at du bare kan forsyne deg", osv, osv..."Faens stygge drittunge der du er, skulle ønske du aldri var født, hvorfor kan du ikke få det inn i det stygge hodet ditt at du bare lager problemer?? Hæ? Hører du? Har du tenkt å vaske opp dette? Hæ?"
Jeg får meg en kraftig klask i bakhodet, og hun trekker meg opp etter det ene øret mens jeg hyler av smerte.
Hun trykker meg opp mot oppvaskbenken, og imens forsøker jeg å få på plass den forræderiske buksa mi. Da ser mamma sitt snitt til å være ENDA jævligere. Hun slipper meg så brått at jeg nesten ramler igjen, og på et øyeblikk har hun fått revet av meg både bukse og truse, og klasker til rompa mi så hardt at jeg er sikker på det gav gjenlyd i hele overetasjen. Jeg hyler. Og får enda en klapp i bakhodet. "Du kan bare holde kjeften din du, du kan til det sjøl, slutt å skrik, din drittunge. Satans stygge unge." Osv...
Jeg gråter lydløst, mens jeg må vaske den melisklissete skåla i bar underkropp. Når jeg hulker, får jeg en ny klask på rompa, etterfulgt av beskjeden "Jeg gjennomskuer deg, din jævelunge, du skriker alltid for at folk skal synes synd om deg! Hold kjeften din, og vask den jævla skåla! Må itj få HØR at du late som at du har det vondt!!!"
Jeg vaska den skåla så mange ganger, og fikk så juling mens jeg vaska den, at hodet var ømt og vondt, og rompa ikke var til å sitte på på flere dager. I tillegg hadde jeg en stor Donald-kul i panna der jeg slo hodet mot brødfjøla. Hårfestene mine var ømme etter å ha blitt løftet etter håret, og hendene ble blemmete etterhvert. Jeg tror faktisk ikke jeg lyver, om jeg sier jeg sto der i to-tre timer, og vaska den forbaska skåla før jeg fikk slippe mer. Sikkert fordi mamma ble sliten og ikke gadd å torturere meg mer.
Marerittet mitt omhandlet samme scenario, bare at denne gangen hadde jeg stjålet penger, og jeg ble banka opp ute på verandaen, der folk kunne se meg i min bare underkropp, og de pekte og lo av meg. Ordene var de samme, skjellsordene, banningen og kallenavnene. Istedet for å hjelpe meg, lo folk som så dette, av meg.
Og jeg våkner opp før jeg får tatt hevn over mamma ved å dytte henne utfor verandatrappa, komme meg vekk derfra, og kle den bare, såre stumpen min, så ingen ser de hissige, røde merkene på kryss og tvers over barnerompa. Jeg TENKER at jeg skal ta hevn, jeg TENKER at "Jeg må bare få tak i deg, ditt svin!", men så våkner jeg. Og greier ikke fri meg fra den virkelige hendelsen før jeg har vært gjennom hele hendelsen. Igjen og igjen.
Det verste er at jeg i mange, mange år trodde at jeg fortjente all denne julingen, og de stygge ordene, siden jeg tross alt stjal. Jeg kunne jo til alt dette selv.
Så sitter jeg plutselig her og blør. Og innser ikke at jeg har skada før det er over. Og jeg som ikke har plaster!
Jeg hater mareritt. Særlig de som trigger minner.
