En selvskader blir født...

Tankekjør igjen. Og flashbacks. Ille. Fra da jeg var barn, selvsagt. Og så greier jeg ikke fri meg fra tankekjøret før jeg har gjennomlevd og gjenopplevd hele episoden.

Jeg fikk en lyd i øret isted, en slags ringing. Sånn du får når du blir slått skikkelig hardt med flathånd over øret. Sånn som mamma pleide å gjøre. Og instantaneously ramler episoden ned i hodet mitt. På en måte som om det har skjedd med noen andre, men jeg "spiller alle rollene". Rart det der.

Jeg var åtte år første gangen jeg ønsket, og "prøvde" å ta livet av meg. Hva jeg hadde gjort, aner jeg ikke. Men jeg fikk så juling for et eller annet, at jeg ikke hørte annet enn ringing i ørene den dagen. Jeg hadde avtrykk etter mammas hånd i ansiktet, rødt og hissig, med fire tydelig fingre, og en tommel langs kinnbeinet.

Jeg visste pappa skulle komme hjem den dagen, fra Nordsjøen, men jeg visste ikke når han kom. Jeg forsøkte å holde ut, bare vente og vente, til han skulle komme som en reddende engel og avslutte "det vonde". Julingen. Brølingen. De stygge ordene. Kallenavnene. Men han kom aldri. Og jeg ble så motløs. Og tiden gikk. Og de stygge ordene haglet fremdeles. Så når mamma omsider sloknet av utmattelse på sofaen, da snek jeg meg ned i kjelleren. På bua. Og fant pappas Mora-kniv.

Visste veldig godt hvor hjertet var. Og visste også at om jeg stakk rett i hjertet, så ville jeg dø, og da slapp jeg mer "vondt". Men det er vanskelig å ta livet av seg selv med kniv når du er åtte år. Og hvert fall når du gråter så fryktelig. For jeg tror kanskje ikke jeg ville dø, bare slippe unna. Ikke leve SÅNN mer. Og så var jeg jo glad i pappa. Og ville egentlig ikke forlate ham. Og så er det innmari vanskelig å ta livet av seg selv med kniv når man velger å stikke i hjertet, men hva visste vel jeg, som bare var åtte år... Jeg trodde det var dèt man gjorde, om man skulle ende alt. Men det dumme ribbeinet ville ikke la kniven passere, så jeg fikk ikke til å stikke i hjertet. Frustrert stakk jeg igjen og igjen, men du verden, så vanskelig det er å stikke seg selv i hjertet!  Jeg blødde på brystet. Ikke mye, bare pittelitt, noen tynne strimer med blod som trakk gjennom strikkegenseren min.

Og akkurat da gikk det i ytterdøren. Og pappan min, snille, trygge pappan min kom hjem fra Nordsjøen, og jeg sprang ut fra bua og kastet meg i armene hans, lykkelig over at han var hjemme, lykkelig over at jeg ikke trengte å dø likevel. Og resten av dagen forløp rolig og stillesom ventet, og jeg? Jeg hadde vondt under venstre brystvorte. Jeg hadde flere små stikksår, som var ømme, og blødde om jeg pillet på dem.

Det føltes nesten litt trygt, på en måte. Og så hadde jeg en hemmelighet. Noe som ingen andre visste om. En fryktelig hemmelighet, for jeg skjønte at det kom til å bli stor ståhei om noen så hva jeg hadde gjort.

Kontroll. Kontroll over smerten. Og jeg lærte meg at mamma ikke kan skade meg mer, for det kan jeg gjøre selv. Og være nummen og følelsesløs til mamma skal skade meg neste gang. Hun hadde ikke makt over smerten min lenger.

----

Mamma sluttet å skade meg fysisk da jeg var tolv. Fordi jeg slo tilbake. Èn gang. Hardt. Samtidig som jeg brølte; "Nå slutter du faen meg å slå meg!" Og jeg innså at mamma ble redd.

Så rart...hvor vondt det gjør, å gjenoppleve/gjennomleve dette. Jeg sitter her og griner, og synes synd på den lille jentungen som ikke vil leve lenger. Og så innser jeg at det er MEG det handler om. Og så rart det er å "spille alle rollene". Jeg ser mammas "stygge sint-ansikt", det ansiktet jeg lærte å hate, men samtidig er det JEG som slår meg selv. Det er JEG som kommer gjennom ytterdøren og løfter opp den lille jentungen, og redder meg selv fra "å dø". Hvorfor velger hjernen min å spille av dette klippet for meg, i en setting der JEG spiller alle rollene? Jeg kunne forstått det om det var en drøm; noe sånt som at jeg ønsker å redde denne lille jentungen, ergo 'blir' jeg pappa. Jeg hater meg selv sånn at jeg 'blir' mamma idèt hun slår meg og skader sitt eget barn. Og jeg forstår fortvilelsen til jentungen, at hun ikke vil leve sånn, og hvor forferdelig det er å vente på en redningsmann som aldri kommer.

Psyke er innviklet.

Og nå har jeg vondt i sjelen igjen. Litt fordi jeg gjenopplever, litt fordi jeg ikke makter å stoppe disse "klippene" før de har "spilt ferdig", og litt fordi jeg er redd jeg aldri skal klare å "komme over" dette. Skal jeg ALLTID bli haunted av flashbacks?