Ny behandlingsform på trappene!

Spennende og skummelt på samme tid, faktisk. "EMDR", en form for lys-, lyd-, og berøringsstimuli for å overkomme mareritt og traumer. Eller depresjon og angst, for den del. Jeg HAR vært på tanken om å kanskje prøve "ECT", siden depresjonen aldri slipper taket. Jeg føler livet bare blir tyngre og tyngre, og jeg fatter ikke hvor jeg skal ta energien fra, til å stå i dette, bearbeide og tilbakelegge, og samtidig være mamma og kjæreste.

Jeg føler jeg kanskje har forsonet meg med tanken på at sønnen min antakeligvis blir boende hos noen andre for en periode. Han fortjener det. Samtidig får jeg muligheten til å jobbe mer intenst med psyken, og kanskje er det der drivkraften skal ligge også, at jeg må bli frisk, så skjønningen skal kunne komme hjem igjen. Kanskje energien kommer sigende etterhvert? Det er jo lov å håpe.

Jeg har vel kanskje forsonet meg med tanken på forsterhjem, men det er fremdeles et helvetes sårt nederlag. Tenk, så greide jeg ikke å være mamma likevel, liksom. Ingen tvinger meg, la meg bare ha det sagt. Men JEG tvinger meg. For guttungens del. Han er snart tenåring, dette er hans livs kanskje vanskeligste fase, og så skal ikke mamman hans ha energi nok til å kunne stå i sitt eget liv engang, og gi ham den hjelpen HAN trenger? Men så vondt som det gjør. Det skremmer meg hinsides. Jeg elsker minimennesket mitt så høyt, jeg vil ha ham hos meg HELE tiden! :(

Avgjørelsen er nok tatt, forsåvidt. Jeg har snakket med guttungen om det, og han ser ikke mørkt på det. Jeg prøvde å være veldig positiv også da, og fortelle at han mest sannsynlig ble boende hos noen med mer penger enn oss, og som hadde bil og TID/energi/lyst til å bli med ham rundt på alskens aktiviteter, som kan engasjere seg i livet hans, og hjelpe til der det trengs, UHEMMET! Tenk så fint det ville vært? Og så skal han jo få komme hjem når han vil. Jeg forklarte ham at jeg ikke gjør dette fordi jeg ikke vil ha ham hos meg mer, og det skjønte han. At jeg bare vil at han skal ha det bra. Han sa "Jammen mamma, jeg HAR det jo bra!" Ja, sier jeg, jeg skjønner jo det, men ENDA bedre. Så bra som overhodet mulig! Fordi mamma kanskje ikke klarer å gi deg alt du fortjener av oppmerksomhet og styrke akkurat nå. Da satte han seg i fanget mitt, og klemte meg lenge. Han er så gløgg, den gutten. Han skjønte godt hva jeg mente, og han kunne faktisk se for seg at det kunne bli bra! Så lenge han er lykkelig, så skal jeg LOVE å jobbe så hardt jeg bare tør, for at JEG også skal bli lykkelig! Helst SAMMEN med guttungen!

Men så er jo dagene så tunge da.
Marerittene er så intense hele tiden, og man føler det som om man sitter fast i dem, selv om man har våkna. Jeg skjønner jo at jeg har vært gjennom barndomstraumer i forhold til mishandling både psykisk og fysisk, men jeg blir ydmyk og takknemlig likevel når jeg leser om mennesker som har hatt (og fremdeles har!) det LANGT verre enn meg, med seksuelle overgrep og traumer som de stakkars menneskene som overlevde Utøya. Det går jo ikke an å sammenlikne traumer, jeg skjønner dèt også, men jeg føler meg likevel "heldig", i forhold til mange andre.

Samtidig vet jeg at jeg bagatelliserer. MINE traumer er da ikke noe å snakke om. Det er JEG som aldri tillegger dem viktighet. Og dermed blir de uoverkommelige fordi jeg ikke tar ettereffekten av dem på alvor. Så får jeg så skryt av alle jeg snakker med, hvor god sykdomsinnsikt jeg har, og hvor ærlig jeg er, og flink til å sette ord på ting jeg syns er vanskelig, osv, osv, osv. Men det FUNKER da ikke! JEG tror jo ikke noe på disse ordene! For MEG er de nettopp det, bare ORD! JEG mener dem når jeg sier slike ting til MINE venner eller bekjente, men jeg er opplært til at ingen andre mener å være ærlig/snill/god mot MEG.Så hvordan i heiteste skal jeg da klare å ta dem til meg, og TRO på dem? Jeg mener, jeg tror ikke at ALLE ANDRE ENN MEG går rundt og ljuger, men jeg kan bare ikke FATTE at noen skulle MENE det de sier til meg. Hvert fall ikke så lenge jeg ikke oppdager noe av dette selv, AT jeg er flink, AT jeg er rasjonell og gjennomtenkt, og AT jeg skulle fortjene å ha det bra.

Bajs.

Jeg fortalte psykologen min igår, om mine planer for å frivillig fosterhjemsplassere sønnen min for en stund. Og etter at jeg var ferdig med å snakke, så applauderte hun nesten, og sa at alt det jeg hadde sagt nå, var kjennetegnet på en VIRKELIG GOD MOR. Istedet for å tro på henne, begynte jeg å grine, og si stygge ting til meg selv i hodet....Styggestemmen tok over fullstendig, og jeg kjeftet megselv huden full, sånn i tilfelle jeg liksom skulle begynne å tro på at jeg ER noe. Helvetes tanker.

Jada, jeg VET jo at jeg bare vil mitt barns beste, men om jeg virkelig var så forbanna "god mor", hvorfor har jeg det så vanskelig med denne avgjørelsen da? Burde jeg ikke være lettet, og tenke fremover, osv?

Istedet føler jeg at jeg har feilet. Jeg greidde ikke DETTE heller jeg, gitt. Jeg greier jo ingenting.


Jeg greidde ikke engang å si fra til legen min før helga at jeg var tom for medisin, sånn at jeg slapp å få så jævlige abstinenser i helga. Jeg skal innlegges igjen nå på mandag, og jeg vet jo jeg får medisiner da. Så istedet for å risikere å ha det bra i helgen, så har jeg lagt opp til en helg med helt forferdelige abstinenser istedet. Flink pie. *klaske panne*

Fuck meg. Fuck hele livet. Og FUCK, så langt dette innlegget ble!! :( Unnskyld til alle mine to lesere :P


Nå skal jeg gå og skade pittelitte grann, og så skal jeg se om jeg ikke klarer å gå på trappa og ta meg en røyk. Jeg jukser meg gjennom angsten ved å skade. Flink pie. Når jeg er "nyskada" så er jeg jo så "liksom-sterk" en stund. Og da kan det hende jeg kommer meg i butikken. Eller på trappa. Eller en tur ut med hundene. Men stort sett bare når jeg er "nyskada".


Adiòs, muchachos...

Flashbacks og mareritt....

Jeg har fremdeles ikke plaster....og nå har jeg skada igjen...

Egentlig uten å tenke over det...

Jeg klippa vekk hud rundt fingrene mine (mer eller mindre tvangshandling), da jeg uten forvarsel forsvant inn i marerittet jeg hadde igår, mens jeg duppa på dagtid. Og så kjenner jeg plutselig at det renner blod nedover magen min....Jeg som ikke har skada magen på ukevis! Og så med SAKS....! Og nå gjør det VONDT...Duh..!

Jeg hadde så jævlig mareritt igår....flere mareritt, faktisk, for jeg duppa lenge. Altså, flere ganger. Jeg våkner som regel opp av marerittene før de blir "fullbyrdet",  på en måte. Vanligvis får jeg ikke sove igjen etterpå, men jeg gjorde nå det igår. Flere ganger etter hverandre. Men etter det siste marerittet, og det verste, da greidde jeg ikke sove mer. Sto opp selv om jeg hadde grusom hodepine, og jeg følte meg overkjørt og mørbanka.

Marerittet var en versjon av en hendelse som skjedde da jeg var lita. Så jeg kaller det mer et flashback, et dårlig og vondt minne, enn et mareritt.

Hendelsen:

Jeg er rundt 5-6 år gammel, og jeg har vært på kjøkkenet og stjålet melis. Og en skål, og en skje. Jeg hadde helt siden jeg var KJEMPELITA hjulpet mamma med å lage melisglasur på muffins og kaker o.l, så jeg visste da hvordan man lager melis. Og dèt gjør jeg.

I en samtale med psykiatrisk sykepleier for lenge siden, fortalte hun meg at det var vanlig å stjele seg "fine", eller "gode" ting av sine foreldre om man ble mishandlet, slik at man fikk kompensert for alt det vonde. Altså, at man på en måte "jukset seg til" at foreldrene hadde vært gode med en. Og stjal fra mamma eller fra kjøkkenskapene gjorde jeg OFTE.

I hvert fall lager jeg melisglasur, og gjemmer skåla i et lite skap på rommet mitt. Av en eller annen grunn blir denne skåla oppdaga, av mamma selvsagt, og på et svært dårlig tidspunkt. Mamma er sur og jævlig fra før av denne dagen, så dette tipper henne helt over kanten.

Jeg sitter på do da jeg hører et vræl av en annen verden fra rommet mitt. Vrælet er en forvrengt versjon av navnet mitt, noe som har ført til at jeg idag ikke takler å høre mitt fulle navn. Det vrenger seg i meg når jeg hører mitt fulle navn, og jeg hveser nesten at de skal kalle meg "Ellen". Mitt fulle navn gjør at jeg krymper. Blir lita igjen....... Digresjoner. Vanskelig å skrive ned dette av en eller annen grunn.

Mamma vræler navnet mitt, og så banner hun. Og siden jeg ikke blir ferdig på do fort nok, så hører jeg den illevarslende trampinga hun lager når hun har "eksplodert". Og den kommer mot badet. Hun river opp døren, så jeg tror døra skal ramle av hengslene, og febrilsk prøver jeg å få tørka meg og få opp truse og bukse i en eneste bevegelse. For jeg har blitt banka på do før. Der føler en seg ekstra sårbar, så der tenker jeg instinktivt at det ikke er lurt å sitte.

Jeg rakk ikke å få på meg buksa. Mamma har skåla med melis i, i den ene hånden. Den andre bruker hun til å ta et skikkelig godt tak i håret mitt, og dra meg opp fra doskåla. Jeg blir halt opp etter håret, og deretter dratt etter håret snublende ut på kjøkkenet. Hvor hun sender i meg fart, før hun brått slipper håret mitt, så jeg sklir bortover det glatte gulvet, og skaller panna mi i den skuffeliknende brødfjøla.

Jeg ramler på gulvet foran oppvaskbenken, og buksa detter ned til knærne før jeg treffer gulvet i bare blanke messingen. Hele tiden brøler hun. "Hva i helvetet har du gjort???" Og "hvorfor i helvetet kan du ikke spørre om lov først", og "hvorfor i helvetet du får deg til å tro at du bare kan forsyne deg", osv, osv..."Faens stygge drittunge der du er, skulle ønske du aldri var født, hvorfor kan du ikke få det inn i det stygge hodet ditt at du bare lager problemer?? Hæ? Hører du? Har du tenkt å vaske opp dette? Hæ?"

Jeg får meg en kraftig klask i bakhodet, og hun trekker meg opp etter det ene øret mens jeg hyler av smerte.

Hun trykker meg opp mot oppvaskbenken, og imens forsøker jeg å få på plass den forræderiske buksa mi. Da ser mamma sitt snitt til å være ENDA jævligere. Hun slipper meg så brått at jeg nesten ramler igjen, og på et øyeblikk har hun fått revet av meg både bukse og truse, og klasker til rompa mi så hardt at jeg er sikker på det gav gjenlyd i hele overetasjen. Jeg hyler. Og får enda en klapp i bakhodet. "Du kan bare holde kjeften din du, du kan til det sjøl, slutt å skrik, din drittunge. Satans stygge unge." Osv...

Jeg gråter lydløst, mens jeg må vaske den melisklissete skåla i bar underkropp. Når jeg hulker, får jeg en ny klask på rompa, etterfulgt av beskjeden "Jeg gjennomskuer deg, din jævelunge, du skriker alltid for at folk skal synes synd om deg! Hold kjeften din, og vask den jævla skåla! Må itj få HØR at du late som at du har det vondt!!!"

Jeg vaska den skåla så mange ganger, og fikk så juling mens jeg vaska den, at hodet var ømt og vondt, og rompa ikke var til å sitte på på flere dager. I tillegg hadde jeg en stor Donald-kul i panna der jeg slo hodet mot brødfjøla. Hårfestene mine var ømme etter å ha blitt løftet etter håret, og hendene ble blemmete etterhvert. Jeg tror faktisk ikke jeg lyver, om jeg sier jeg sto der i to-tre timer, og vaska den forbaska skåla før jeg fikk slippe mer. Sikkert fordi mamma ble sliten og ikke gadd å torturere meg mer.

Marerittet mitt omhandlet samme scenario, bare at denne gangen hadde jeg stjålet penger, og jeg ble banka opp ute på verandaen, der folk kunne se meg i min bare underkropp, og de pekte og lo av meg. Ordene var de samme, skjellsordene, banningen og kallenavnene. Istedet for å hjelpe meg, lo folk som så dette, av meg.

Og jeg våkner opp før jeg får tatt hevn over mamma ved å dytte henne utfor verandatrappa, komme meg vekk derfra, og kle den bare, såre stumpen min, så ingen ser de hissige, røde merkene på kryss og tvers over barnerompa. Jeg TENKER at jeg skal ta hevn, jeg TENKER at "Jeg må bare få tak i deg, ditt svin!", men så våkner jeg. Og greier ikke fri meg fra den virkelige hendelsen før jeg har vært gjennom hele hendelsen. Igjen og igjen.

Det verste er at jeg i mange, mange år trodde at jeg fortjente all denne julingen, og de stygge ordene, siden jeg tross alt stjal. Jeg kunne jo til alt dette selv.

Så sitter jeg plutselig her og blør. Og innser ikke at jeg har skada før det er over. Og jeg som ikke har plaster!


Jeg hater mareritt. Særlig de som trigger minner.

Skal man....eller ikke?

Jeg hadde besøk idag. Av to nydelige damer fra Helsestasjonen, E1 og E2, pluss miljøkontakt som har blitt koblet på etter ønske fra meg, MH, og saksbehandler fra barnevernstjenesten, MV. Vi snakket lenge idag. Ble mye grining, og mye frustrasjon...

E2 fra Helsestasjonen spurte meg om hun fikk lov å være direkte, og så stilte hun meg et spørsmål jeg både har vurdert og fryktet.

"Kunne du tenke deg å kanskje plassere sønnen din hos noen andre en stund, og heller fungere som en slags avlastningheim for DEM?"

Jeg grein og jeg grein, før jeg bare brast ut med det at jeg har tenkt tanken, men jeg er så grusomt redd for at jeg ikke skal få ham tilbake mer om jeg skulle finne på å gjøre dette. At de lurer fra meg omsorgen for ungen min, at det skal bli bare helvete. Tenk om det blir traumatisk for skatten min? Å ikke få bo hos mamman sin? Tenk om han tror jeg avviser ham, tenk om, enn hvis....tenk om han får det så mye bedre der, at han ikke VIL hjem til mamman sin mer...? Klarer jeg å høre det da, tro?

Jeg frykter at han kanskje skulle hatt MER enn det jeg klarer å gi ham akkurat nå, og det er hardt å gå og kjenne på denne evinnelige dårlige samvittigheten hele tiden.

Jeg tenker som så, at det er av kjærlighet for ham at jeg har tenkt disse tankene, og et genuint ønske om at han skal ha det så bra som overhodet mulig... Tenk om han kunne fått bo hos noen som var ressurssterke og lykkelige, hengivne og oppmuntrende, og ikke minst pliktoppfyllende? Som hadde bedre råd enn oss, som hadde bil og muligheter for å ta ham med på forskjellige opplevelser?

Disse spøkelsene mine hjemsøker meg så til de grader, tillater meg ikke å bli frisk, samtidig som de ikke tillater meg å ha det bra. Og så lenge det er MEG det er snakk om, så er det på en måte greitt, men sønnen min, min vakre edelsten, han fortjener så mye bedre....

Kjæremin ble fryktelig passivaggressiv under dette besøket. Han følte de hadde bestemt seg for at jeg skulle sette vekk ungen min frivillig, ellers tok de ham ved tvang. Men jeg følte det overhodet ikke slik. Jeg føler faktisk at de har gitt barnet mitt muligheten til å kanskje kunne få det ENDA bedre. Han fortjener å ha oppegående personer rundt seg, som ikke henger med huet eller griner. Som ikke har konstant hodepine, og har behov for stilletid/alenetid. Som ikke skal legges inn ved psyk med jevne mellomrom. Personer som kan gi ham struktur og forutsigbarhet. Så kan han komme hjem hver helg/annenhver helg til en mye mer opplagt mor, som klarer mye mer. Noen som på en måte kunne tatt unna litt av hverdagsansvaret, så får jeg "tid" til å konsentrere meg om å bli så frisk det bare går an å bli.


Jeg har tenkt masse idag. Men istedet for å få angst, har jeg vært rolig. MYE roligere enn Kjæremin. Han frykter at hvis jeg frivillig plasserer sønnen min i en fosterheim, så kommer jeg til å bli så nedfor at jeg ikke orker mer. I overført betydning.

Men som jeg forsøker å forklare ham, jeg er tross alt mamma livet ut. Det er en livslang forpliktelse jeg gikk inn i med viten og vilje, og da kan jeg ikke "gjøre noe dumt". Jeg kan ikke etterlate ham med vissheten om at mamman ikke orka mer. Når han blir voksen, så kanskje han forstår noe av dette, men jeg kan ikke la mitt barn bli skadelidende ved å forlate ham for evig og alltid. Han skal kunne stole på det, at så lenge jeg får bestemme, så kommer jeg aldri til å forlate ham! Jeg elsker ham høyere enn noe annet, og det er av hensyn til ham, at jeg i det hele tatt føler at jeg MÅÅÅ bli friskere! Helst HELT frisk!

Jeg har veidd masse for og imot. Jeg tror dog ikke at jeg kommer frem til en helt klar beslutning uten å snakke med lillevennen min først. Jeg vil høre hva han mener og tror om dette, og sier han konsekvent "Nei!", så må vi finne på noe annet, tenker jeg.

Jeg er bare så redd for å knuse hjertet hans....At han skal føle at jeg ikke vil ha ham her mer... At han ikke skal skjønne at dette er tanker jeg har gjort meg for at han skal kunne ha det bra, og at han fremdeles er det viktigste i livet mitt....

Vanskelig....

And ambivalence sucks!!

Pluss...

...at søvn er fryktelig oppskrytt...! Jeg såg G.I .Jane inatt, bare fordi jeg digger den filmen så grenseløst, jeg digger å se Demi Moore banke gørra utav Viggo Mortensen, jeg bare DIGGER å se Jordan O'Neil skrike "Suck my dick" til John James Urgayle! Jeg trodde jeg skulle bli i så MAAAASSE bedre humør og form etter å ha sett en ekte girlpower - film, men neeeeida. Her sitter jeg enda, på tidligformiddagen, uten en eneste DRÅPE søvn, og depper. Henger med huet. Mest fordi jeg ikke har plaster.


><

Faen ta hele verden.

Faen...

Jeg er tom for plaster. Pga ungene vil jeg ha noe å dekke over skadingen min, før jeg føler at det er fritt frem å skade. Brukte siste plasteret mitt på håndleddet nå, idioten meg greide å kutte på skrå, så det spørs om det blir visende når det har grodd. Faen.

Faen. At denne helvetes trangen ikke går over. Den blir liksom bare verre og verre. Kanskje det kommer med håpløsheten, kanskje den kommer av selvhatet. Kanskje den kommer av lysten til å slippe alt og alle.

Jeg skader aldri for at jeg vil dø. Jeg skader for å klare å holde ut med meg selv bare pittelitt lenger. Kjenne kontroll. Kjenne at jeg lever, tross alt. Faen.



Faen. Jeg kommer meg ikke i dusjen. Jeg lukter, og håret er fett og ekkelt. Selvhatet blir maktesløst verre når jeg ikke er nydusja, og samme faen kommer jeg meg altså ikke i dusjen. Undrer hvorfor? Når skammen blir så uutholdelig, at jeg kvepper til når det ringer på døren. TENK om noen skulle se meg sånn! Eller enda verre; lukte! :S Jeg fatter det bare ikke....


Unnvikeren i meg skriker og brøler, hver eneste gang jeg tenker på å gjøre noe fornuftig. Hvorfor?? Hvorfor skal man ha en så desperat vegring for ABSOFUCKINGLUTT ALT??? Jeg fatter ikke! Noe så enkelt som å skulle sette en fordømt kopp inn i oppvaskmaskina! Plukke opp et papir som har ramlet på gulvet...! Kan du forstå??


Faen. Så skader man da. For å holde ut med seg selv pittelitt lenger. Straff. Kontroll. Idioti.



Faen. Så masse fransk det ble i dette innlegget da! Faen!!

Jeg har så vondt idag...

Vondt å leve....Av og til skulle jeg ønske jeg ikke hadde barn, så jeg kunne slippe å leve lenger. Jeg KAN ikke slippe bort fra dette livet, så lenge barna mine lever. Jeg vil ikke etterlate dem med alle spørsmålene man sitter igjen med etter at folk har valgt å gjøre ende på seg selv.

Men dagen idag har vært grusomt tung. Jeg vet ikke hvordan jeg skal overkomme skadetrangen, hvordan jeg skal holde ut tankene mine, og hvordan jeg skal hente frem denne berømte masken igjen. Masken min er borte vekk, og jeg føler meg naken, og på utsiden av meg selv.

Jeg får ikke til å skjule "smerten" min idag.

Jeg risper ikke lenger. Jeg kutter. Det gjør ikke vondt lenger, men det funker heller ikke så tilfredsstillende som før. Deilig å se blodet forlate kroppen, blø ut det vonde, men når jeg er ferdig, har jeg enda skadetrang. Og det syns jeg er skummelt.

Hvordan skal jeg overkomme dette, og bli glad i livet? Glad for å leve?


Tårekrana funker heller ikke idag. Av og til er det befriende å bare la tårene strømme, men det vil seg ikke slik idag. Kjenner meg mer bitter enn trist. Følelsesløs. Tenker at de andre hadde hatt det bedre uten meg.

Når jeg bruker fornuften, vet jeg at det ikke stemmer. Lillemann hadde ikke hatt det bedre uten meg. Og kjæremin hadde blitt fryktelig lei seg om jeg hadde forlatt ham. Og lillebror har "lovt meg", at om JEG forsvinner, så forsvinner han også. Så her er jeg.


Jeg vil ikke leve lenger, men kan ikke slippe unna. Da er det bare ett å gjøre, og det er å prøve å overkomme dette helvetet, men nå er alle kreftene mine liksom oppbrukt.

Jeg er sliten....

Den som lever får se....

Er innlagt igjen. Dvs, er hjemme på perm nå.

Vurderer å dra tilbake på avdelingen igjen, siden det er SÅÅÅÅ koselig å være hjemme. Not.

Jeg hadde sånn skadetrang isted at jeg gav etter. Igjen.. Det skumle er at det ikke gikk over. Har akkurat skada, og har FREMDELES skadetrang. :(


Jeg tenker kanskje at jeg reiser tilbake ikveld, siden jeg ikke er velkommen i mitt eget hus akkurat nå. B kjører meg sikkert...

Dette makter jeg ikke.