Frustrert og sliten

Nå er jeg tilbake i samme tullet som før jeg fikk sovemedisinen igjen, mareritt hver jævla gang jeg lukker øynene, og så innerst i HÆLVETET realistiske.......><

Fint det, nå er jeg redd for å sove igjen! Jeg kommer til å gå på veggen snart om ikke noen har noen konkrete forslag til hvordan jeg skal overkomme og drive vekk marerittene!

HVER JÆVLA GANG jeg våkner er jeg i et følelsesmessig kaos, følelsene marerittene vekker, er like ekte som om ting skulle skjedd på ordentlig, og når jeg er våken, har jeg alle disse skrekkvisjonene i hodet som bare tvinger seg frem og MÅÅÅ spille ferdig før de slipper taket! Og FLASHBACKS, faen ramle! DRITLEI, frustrert, sliten og deprimert! ><

Nå er jeg igjen fange i mitt eget hode, ingenting skjærer igjennom annet enn avledning, avledning, avledning. Får jeg TO minutter dødtid, der jeg har mulighet til å tenke, så ramler jeg helt vekk og blir sittende fast!

Jeg må holde på med noe konstant for ikke å ha anledning til å tenke. Det sliter meg ut noe helt grenseløst, jeg ramler rundt i ørska og har snart ikke peiling på hva jeg holder på med, hva som er fantasi/drøm og hva som er virkelig!


Ifjor vinter måtte jeg skade for å få noen timers tiltrengt søvn....Jeg vil ikke dit igjen.....


Er foreløbig skadefri, sårene på magen har grodd helt, og trangen til å kjøre tapetkniven ned i håndleddet har løyet litt.........men skal dette fortsette over tid igjen, så vet jeg ikke hvordan det går. ><

Jeg trenger....NOE....

Vel...jeg overlevde natta, om ikke annet.

Avledningsmanøvre funker innimellom.

Jeg fikk natta til å gå ved å vaske badet mitt, og se gamle episoder av "48 Hours Mystery" på Youtube.

Har slutta å grine, og er foreløbig skadefri.


Håper på litt søvn nå, sliten og nummen.

Jeg synker.....

..og det er så vanskelig å puste.....

Akkurat nå er jeg så redd for at jeg ikke skal klare å stå imot trangen til å skade...eller enda verre....

Tårene renner uten at jeg gråter, jeg får ikke stanset dem.



Jeg skulle ønske jeg fikk til å ringe noen...eller be noen om hjelp. Men hva kan de vel hjelpe med?


Jeg påfører folk så mye bekymring hele tiden, så mye smerte og problemer........jeg er liksom voksen, og likevel er det JEG som må passes på og hjelpes og dulles med.... dustehodet mitt vil ikke slutte å tenke at verden kanskje HADDE vært et bedre sted uten meg.....




Jeg er redd for å være alene....men tør ikke å spørre noen om hjelp ><

Livets ekstreme ytterpunkter

Idag gifter ei venninne seg, og en annen venninne går gravid. Imens sitter en tredje og forbereder seg på å begrave sin kjære....og det samme gjør mamma'n og pappa'n til Ylva... Det er så ekstremt, at noen har det godt og er lykkelige idag, mens andre har den jævligste dagen i hele sitt liv....

Kjenner på meg at det blir en grubledag idag. Eksistensielle tanker kverner og gnelder i hodet mitt...

Uten det ene, kan vi ikke forstå det andre. Så rart, at glede og sorg er samme følelsen, bare i hver sin ende av skalaen.

Tenner og venner.....

På mandag var jeg på sykehuset og lekte helt igjen. Tannbehandling i narkose. Trodde de skulle bygge ny krone på tanna, men de hadde rotfylt den istedet. Sier meg egentlig ikke så veldig mye, og har såvisst ikke tenkt å undersøke saken noe videre heller. Jeg mener, "rotfylling" er ganske self explanatory, og mer enn det trenger jeg ikke å vite *grøss*

Men jeg har jo fått ny tann, jo? Da jeg våkna fikk jeg beskjed om at de ville trenge minst fire runder med støping og sånt (og fire nye narkoser) om de skulle bygge ny krone, så det ble ikke gjort. Åssen i heiteste har jeg da plutselig fått ny tann?? Den er kjempefin og hvit, og finnes ikke spor av fylling i den, annet enn en pitteliten mørk skygge som jeg antar er den stiften de snakka om. Tror den er en halv millimeter for høy (tanna altså, ikke stiften), men håper det går seg til av seg selv uten at jeg må inn og fikse mer på den.

MEN, det som ergrer vettet av meg, er den evinnelige luftveisinfeksjonen jeg får etter hver narkose! Luftveiene mine tåler DÅRLIG å bli tukla med, altså! Og så fikk jeg nasal intubering (som forventet), så blødde jo endel neseblod etter at jeg våkna og sånn. Men hva i huleste har de gjort med slangen??? Prøvd å trykke den GJENNOM neseskilleveggen min?? For DER inni var det mersom en stor klump av et sår! Og så hovna hele høyre nesevingen opp, og ble til ei BLEMME!? WUT? Og så SYKT vondt  det gjør å ha vondt i nesa! >< Og så fysj, som man nyser av å ha noe rart i nesa! Og så hoster jeg sånn!

Har fått pilla hull i blemma nå da, så det ikke sprenger så jævlig, og sånn at det endelig kan begynne å gro, men føler meg litt som Rudolph The Rednosed Reindeer altså....:( Føles som hele nesetippen min blinker og pulserer i rødt, og det kjennes ut som om jeg har DEN kulen på nesetippen. Bajs. Og jeg må seriøst PILLE I NESA med jevne mellomrom for at sårskorpen ikke skal stivne og bli DRITHARD og megavond...
Æsj, så fælt jeg har det....! Jeg vil ha plasteeeeeeeeer på nesetippen, men det funker sikkert heller dårlig. Men alt blir så mye bedre når man får på et plaster :/ Helst skulle jeg ha plastret stoltheten litt, for det gjør nok kanskje mest vondt i den.


Og hodepineeeeeeeeeeeeeeee................dustehuet ><



Og så gruer jeg noe helt jævlig til onsdag. Begravelse. Jeg fikser dårlig å være i kirka i utgangspunktet, og begravelser fikser jeg ENDA MINDRE.

Jeg er både glad for, og skuffet over at jeg ikke dro i begravelsene til Tom Erik eller Jan Helge. Det ble for nært, for vondt. Samtidig hadde jeg kanskje fått en annen closure på ting om jeg HADDE dratt.

Jeg kjente ikke Raymond noe spesielt, men har kjent venninna mi hele livet, selv om vi ikke kan kalles nære venner lenger. Vi vokste opp sammen, gikk i samme klasse og gikk gjennom en del tøffe tak sammen. Vi fikk igjen litt god og nær kontakt da jeg bodde nærmere henne, og jeg hadde bil. Men da jeg flytta tilbake til mine gamle trakter, så mista vi til dels kontakten på nytt. Kun litt facebook-tasting innimellom.

Det var ikke SÅNN vi skulle samles igjen, vi jentene fra barneskolen...