Herregud, som jeg sliter for tia. Jeg har flashbacks og mareritt HELE tiden. Flashingen handler mest om tiden i fosterhjem akkurat nå. Og marerittene fyller på med masse dritt som IKKE hendte, men som gjenspeiler de følelsene jeg hadde den gang. Frustrasjon, fortvilelse, redsel, indignasjon over å aldri bli trodd, svik, autoritære svik og hån. Jeg har tydeligvis masse uoppgjort fra tiden i fosterhjem, siden de fleste marerittene omhandler fosterfar og fostermor. En av fosterbrødrene også. Hån. Og straff. I marerittene reagerer jeg, noe jeg ikke gjorde den gang. Reagerer med vold og hærverk. I gjengjeld får jeg trusler og hat, straff og konsekvenser som er fortvilende urettferdige.
