Lysere tider i mørketiden

Ting har blitt litt lettere. Tror jeg. Selv om livet mitt, eller rettere sagt KJÆRLIGHETSLIVET mitt har blitt litt flokete.

Jeg har vært mindre deprimert den siste tiden, selv om jeg har skadet mer. Eller kanskje det er derfor jeg har vært mindre deprimert. Jeg har gjort vanskelige ting, som at jeg har gått til anskaffelse av en scooter, omregistrert den, forsikret den og fikset nettbanken min. Alt ved hjelp av Jan Ove. Han er en enestående venn, en reddende engel npr jeg er i nød. Gode mannen, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takke ham.

Jeg har fått igjen kontakten med en gammel flamme, som jo er koselig, selv om ting er litt kompliserte just nu. Litt skremmende, og samtidig spennende.

Vet ikke helt hvordan jeg skal takle alt som har oppstått i det siste, men samtidig er jeg ikke helt handlingslammet, noe som tyder på at sinnet mitt er LITT friskere enn det pleier å være.

Hatt lite behov for å "tømme meg" her inne også på en stund. Det er nok også et tegn på at jeg har litt bedre grep på hverdagen min.

Håper det holder seg sånn en stund.....

*krysser fingre*

Faen i helvetet!

Jeg har vært skadefri såååå lenge, men ikveld toppet det seg igjen.....Sprakk som faen! Jeg satt i mine egne tanker (farlig!) og plutselig var trangen så overveldende at jeg kutta opp hele magen :(

Pga psyken min i det siste, dårlig samvittighet for at jeg ikke har hatt samvær med sønnen min på leeeeeeeeeenge, selv om jeg traff ham og tilbragte litt tid med ham på 17 mai. Har ikke hatt planlagt samvær siden februar....:(

Kåken min er bomba, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne...det er rotete og møkkete her nå, og jeg har tulla med maten siden i forrige uke. Nå ble det for mye selvbebreidelser og selvhat, grining og hodepine, jeg bare MÅTTE ha en eller annen form for utløsning...........

Faen...jeg er så skuffa over meg selv nå, selv om rusen fra skadinga synger i kroppen min.....

Helvete som jeg sliter....og så får jeg ikke spurt noen om hjelp fordi dritthuet ikke tillater å be noen om å ofre seg for meg.........Jeg er en taper og en "lowlife", en skam for menneskerasen, og sønnen min har ikke godt å være rundt en så stygg og ødelagt person....

Faenfaenfaen! Nå bare ønsker jeg at livet var over....at folk slapp å bli bebyrdet av en sånn en som meg...


FACK LIFE!

Jeg har ingenting jeg kan ta, og klokka er så mmange at jeg kan ikke høre med mamma heller...

Jeg vil dø------men jeg kan ikke. Min vakre, enestående sønn....Kanskje han ville hatt det bedre uten meg?

Jeg belemrer ham jo bare med bekymring og ødelagt psyke, åssen i svarte kan det være bra for ham?

Ville han ikke vært bedre tjent med at jeg bare var borte? Da ville han jo visst at jeg ikke var til bekymring for noen lenger? Da ville han for evig vite hvor han har meg og at jeg ikke plages lenger?






Satan, som jeg skjelver....

News, news....!

Ting har forandret seg en dæsj siden sist jeg skrev, gitt.....

Jan Ove og jeg har blitt sammen igjen, så får vi se om second time around går bedre? ;)

Foruten at hodet mitt er litt gjørmete på innsida, så har jeg det sånn _ganske_ greitt for tiden. Tror jeg, tør ikke å kjenne ordentlig etter....

Men  jeg lever, har fått meg ny gammel-chærst, Torres'n er bare gull og god, katta er drektig, og penga strekker til i øyeblikket. TROR jeg har det ganske ok nå :)

Prææææækas!

Vondt i hjertet mitt.....

It's THAT time of the year again.....24 april og 7 mai er dager jeg helst ville vært foruten. Jeg sliter sånn på disse datoene, da de markerer årsdagene for tapte venner.

Og mens jeg sliter som mest, så får jeg nok et slag i trynet....

Jeg greier ikke mer! Jeg vil ikke leve sånn! Jeg vil ikke leve lenger.......

Men jeg har lovt.....lovt min sønn, og lovt min lillebror...at jeg skal være her....

Og jeg er ingen løftebryter. Ikke med vilje, hvertfall....

Men det er så føkkings tøft nå.... Og mens jeg ligger nede, så forsvinner alle mine...alle jeg er glad i.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme over dette.

Jeg har sånn kuttetrang at det er skummelt. Jeg vurderer innleggelse, men da vet jeg at det blir forverring av alle symptomer, lenge før jeg klarer å komme over kneika.

Føkkings depresjon.....

And fuck my life....

Long time no see...

Herregud, som jeg sliter for tia. Jeg har flashbacks og mareritt HELE tiden. Flashingen handler mest om tiden i fosterhjem akkurat nå. Og marerittene fyller på med masse dritt som IKKE hendte, men som gjenspeiler de følelsene jeg hadde den gang. Frustrasjon, fortvilelse, redsel, indignasjon over å aldri bli trodd, svik, autoritære svik og hån. Jeg har tydeligvis masse uoppgjort fra tiden i fosterhjem, siden de fleste marerittene omhandler fosterfar og fostermor. En av fosterbrødrene også. Hån. Og straff. I marerittene reagerer jeg, noe jeg ikke gjorde den gang. Reagerer med vold og hærverk. I gjengjeld får jeg trusler og hat, straff og konsekvenser som er fortvilende urettferdige.