Faen i helvetet!

Jeg har vært skadefri såååå lenge, men ikveld toppet det seg igjen.....Sprakk som faen! Jeg satt i mine egne tanker (farlig!) og plutselig var trangen så overveldende at jeg kutta opp hele magen :(

Pga psyken min i det siste, dårlig samvittighet for at jeg ikke har hatt samvær med sønnen min på leeeeeeeeeenge, selv om jeg traff ham og tilbragte litt tid med ham på 17 mai. Har ikke hatt planlagt samvær siden februar....:(

Kåken min er bomba, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne...det er rotete og møkkete her nå, og jeg har tulla med maten siden i forrige uke. Nå ble det for mye selvbebreidelser og selvhat, grining og hodepine, jeg bare MÅTTE ha en eller annen form for utløsning...........

Faen...jeg er så skuffa over meg selv nå, selv om rusen fra skadinga synger i kroppen min.....

Helvete som jeg sliter....og så får jeg ikke spurt noen om hjelp fordi dritthuet ikke tillater å be noen om å ofre seg for meg.........Jeg er en taper og en "lowlife", en skam for menneskerasen, og sønnen min har ikke godt å være rundt en så stygg og ødelagt person....

Faenfaenfaen! Nå bare ønsker jeg at livet var over....at folk slapp å bli bebyrdet av en sånn en som meg...


FACK LIFE!

Jeg har ingenting jeg kan ta, og klokka er så mmange at jeg kan ikke høre med mamma heller...

Jeg vil dø------men jeg kan ikke. Min vakre, enestående sønn....Kanskje han ville hatt det bedre uten meg?

Jeg belemrer ham jo bare med bekymring og ødelagt psyke, åssen i svarte kan det være bra for ham?

Ville han ikke vært bedre tjent med at jeg bare var borte? Da ville han jo visst at jeg ikke var til bekymring for noen lenger? Da ville han for evig vite hvor han har meg og at jeg ikke plages lenger?






Satan, som jeg skjelver....