En aha-opplevelse klokere idag. Igår hadde jeg besøk av ei venninne, som fortalte meg at min sønns far var å finne på facebook. Har snakket endel med sønnen min i det siste, og har egentlig kommet frem til at han begynner å være stor nok til å begynne prosessen med å finne hans far og høre om han vil begynne å bli kjent med sønnen sin. Vi skiltes ikke akkurat som venner, og av omveier har jeg hørt han så absolutt ikke ville ha kontakt med meg igjen, og har liksom tenkt som så at det har vært greitt. Til igårkveld. Fant ham på facebook, skrev et langt brev til ham og fortalte ham at sønnen min er nysgjerrig på ham, og om han var interessert, så ville han også gjerne kanskje treffe ham en dag. Surprise, surprise, fikk et langt brev tilbake der han takket for at jeg hadde tatt kontakt, og at han var SVÆRT interessert i å treffe sønnen sin. Han hadde dessuten ingen grunn til å være sint på meg, og bygones var bygones for hans del.
Jeg er så jublende glad i dag, og det var så UTROLIG å kunne overbringe beskjeden til min sønn imorges, om at ikke bare har jeg funnet faren din, men han vil også svært gjerne treffe deg! Det smilet som øyeblikkelig brøt ut i min sønns ansikt fortalte meg at jeg har handlet riktig, og det varmet meg tvers igjennom på null komma niks!
Jeg er overveldet av glede idag, og har fått et lite blaff av fremtidshåp, at ting kanskje KAN ordne seg likevel. Når ti års fiendskap ble fullstendig utvisket av ETT brev, da må det finnes håp et sted, mener jeg.
Løft hodet, raske pike?
onsdag 19. januar 2011
søndag 9. januar 2011
Søndag meg her og søndag meg der...
Pokker, så fort disse søndagene raser avgårde...:( Mest sannsynlig fordi jeg gruer til ukestart igjen. Møter i hytt og gevær hele denne uka som kommer og neste.
Først en liten update fra nyttårskvelden.
Det ble en aldri så liten stille diskusjon 1 nyttårsdag, der jeg satt og spekulerte på hvordan jeg skulle komme meg til fattern på middag. Vi fikk snakket ut og ting ordnet seg, og er aldri så lite stolt av meg selv for at jeg klarte å dempe situasjonen såpass at vi greide å diskutere STILLE, i stedet for en høylydt krangel. Gudene skal vite at jeg var sint nok til å kunne brølt meg hes, hvertfall. Men igjen ble det meg som måtte ordne opp da... Gikk seg til, om ikke annet. Middag ble det, og koselig var det. Faktisk. Dama til fattern er både koselig og morsom, og med begge brødrene mine der også, ble kvelden faktisk riktig så vellykket. Vi kom oss avgårde fryktelig sent pga konflikten, men den var nødt å tas der og da.
Virker som den første skoleuka i det nye året har gått fint for gullgutten. Han protesterer ikke på å legge seg tidlig på kveldene han har skole dagen etter, og han kommer seg noenlunde fint avgårde om morgenen. Han har en periode der han spiser lite igjen, litt frustrerende, men jeg vet det går over. Ellers er han veldig kosete for tiden, noe som ikke plager meg DET MINSTE ;) Vil gjerne sitte på fanget, eller bare klemme litt i forbifarten, kommer ofte inn på stua bare for å hente seg en kos, som han sier. Og så skravler han da. HELE TIDEN. Av og til må jeg minne meg selv på at det kunne vært slik at han ikke ville snakke med noen, eller ikke var istand til å snakke med noen. At jeg burde være GLAD for at han skravler ustanselig, men må innrømme, det KAN bli litt slitsomt til tider. Er så man noen ganger får lyst å gjøre som man gjør med skravlepapegøyer, hive et pledd over buret deres, så de tror det er natt og blir stille :P Han er nå god da. Verdens beste godgutt!
Jeg? Jeg vet ikke. Føler meg tom. Fremdeles litt nummen, liksom. Er bekymret for fremtiden, som jeg jo alltid er. Det er jo ikke akkurat noen stor nyhet. Bekymret for å flytte sammen med Jan Ove. Bekymret for hvordan økonomien kommer til å bli, og bekymret for at jeg ikke skal klare å finne en annen plass å bo snart. Bekymret for at jeg bare skal visne bort her. Bekymret for hvordan det skal gå med guttungen, og bekymret for denne "alene"-følelsen. Sover dårlig. Bombe. Spiser lite. Bombe. Treffer ingen lenger. Bombe. Jo, forresten, hadde besøk her igårkveld av ei venninne.
Satt og grublet lenge på det min psykepleier sa sist vi møttes. "Jo mer man hviler, jo mer sliten blir man." Det brant seg liksom litt fast. Jada, vet jo at det er slik fra før av også, men det er rart hvordan det blir så mye mer realistisk når noen påpeker det for deg. Ja, jeg vet det stemmer. Men hvor skal man hente energien fra, da? Når man ikke har noen verdens ting å gå på? Når kommer liksom "oppvåkningen"? Hvordan kommer folk seg opp igjen etter å ha vært på bunnen? Finnes det en oppskrift, og kunne man i såfall fått innsikt i den?
Faen ta denne tomheten. Og frykten for ALT. Jeg vil leve. Ikke bare "være".
Først en liten update fra nyttårskvelden.
Det ble en aldri så liten stille diskusjon 1 nyttårsdag, der jeg satt og spekulerte på hvordan jeg skulle komme meg til fattern på middag. Vi fikk snakket ut og ting ordnet seg, og er aldri så lite stolt av meg selv for at jeg klarte å dempe situasjonen såpass at vi greide å diskutere STILLE, i stedet for en høylydt krangel. Gudene skal vite at jeg var sint nok til å kunne brølt meg hes, hvertfall. Men igjen ble det meg som måtte ordne opp da... Gikk seg til, om ikke annet. Middag ble det, og koselig var det. Faktisk. Dama til fattern er både koselig og morsom, og med begge brødrene mine der også, ble kvelden faktisk riktig så vellykket. Vi kom oss avgårde fryktelig sent pga konflikten, men den var nødt å tas der og da.
Virker som den første skoleuka i det nye året har gått fint for gullgutten. Han protesterer ikke på å legge seg tidlig på kveldene han har skole dagen etter, og han kommer seg noenlunde fint avgårde om morgenen. Han har en periode der han spiser lite igjen, litt frustrerende, men jeg vet det går over. Ellers er han veldig kosete for tiden, noe som ikke plager meg DET MINSTE ;) Vil gjerne sitte på fanget, eller bare klemme litt i forbifarten, kommer ofte inn på stua bare for å hente seg en kos, som han sier. Og så skravler han da. HELE TIDEN. Av og til må jeg minne meg selv på at det kunne vært slik at han ikke ville snakke med noen, eller ikke var istand til å snakke med noen. At jeg burde være GLAD for at han skravler ustanselig, men må innrømme, det KAN bli litt slitsomt til tider. Er så man noen ganger får lyst å gjøre som man gjør med skravlepapegøyer, hive et pledd over buret deres, så de tror det er natt og blir stille :P Han er nå god da. Verdens beste godgutt!
Jeg? Jeg vet ikke. Føler meg tom. Fremdeles litt nummen, liksom. Er bekymret for fremtiden, som jeg jo alltid er. Det er jo ikke akkurat noen stor nyhet. Bekymret for å flytte sammen med Jan Ove. Bekymret for hvordan økonomien kommer til å bli, og bekymret for at jeg ikke skal klare å finne en annen plass å bo snart. Bekymret for at jeg bare skal visne bort her. Bekymret for hvordan det skal gå med guttungen, og bekymret for denne "alene"-følelsen. Sover dårlig. Bombe. Spiser lite. Bombe. Treffer ingen lenger. Bombe. Jo, forresten, hadde besøk her igårkveld av ei venninne.
Satt og grublet lenge på det min psykepleier sa sist vi møttes. "Jo mer man hviler, jo mer sliten blir man." Det brant seg liksom litt fast. Jada, vet jo at det er slik fra før av også, men det er rart hvordan det blir så mye mer realistisk når noen påpeker det for deg. Ja, jeg vet det stemmer. Men hvor skal man hente energien fra, da? Når man ikke har noen verdens ting å gå på? Når kommer liksom "oppvåkningen"? Hvordan kommer folk seg opp igjen etter å ha vært på bunnen? Finnes det en oppskrift, og kunne man i såfall fått innsikt i den?
Faen ta denne tomheten. Og frykten for ALT. Jeg vil leve. Ikke bare "være".
lørdag 1. januar 2011
Happy friggin new year....
Har sjelden og aldri vært så skuffet noen gang som nyttårskvelden, gitt. Hadde gledet meg sånn til å sende opp rakettene, kjøpt inn omtrent i siste øyeblikk. Istedet får man kvelden ødelagt av en gjeng egoister, og rakettene ligger slengt nede i gangen, i en fremdeles uåpnet pose. Fryktelig godt nytt år. Kl tolv lå jeg i senga og grein, så skuffet var jeg, mens rabalderet braket løs utenfor. Utrolig merkelig hvordan man er HELT alene om å skulle vise hensyn. Og igjen ligger det i MINE hender å ordne opp. Jeg gidder faktisk ikke. Er drittlei av at folk ikke klarer å tenke sjøl, drittlei av å alltid måtte ordne opp for noen. Jeg gidder ikke mer. Egentlig skal vi på middagsbesøk hos pappas nye kjæreste i ettermiddag, men vet ikke om jeg i det hele tatt er interessert. Hadde det ikke vært for min alltid så blide og herlige sønn, hadde jeg ikke gidda å ta meg sammen i dete hele tatt idag. Han lå lenge i armene mine i morges og så TV med meg i godstolen. "Kose mamma". Han blir ti år i år, og enda er det, heldigvis, godt å "kose mamma". Jeg håper han èn dag forstår hvor mye jeg elsker ham, og hvor fantastisk det er å få være hans mamma, selv om det til stadig dukker opp nye forviklinger og problemer.
Jeg har bitt sammen tennene og bare _holdt ut_ så mange ganger nå i julen, jeg kjenner jeg er litt ferdig. Jeg har ignorert bagateller, for ikke å ødelegge stemningen på noe vis, og igårkveld bare rant begeret over. Jeg håndterte sikkert ting fryktelig feil, men for ikke å stelle til bråk med guttungen oppe, forlot jeg bare situasjonen, og gikk til sengs. Han fortjener hvertfall ikke at de voksne bråker. Sikkert bare like så greitt at guttungen ikke ville ut å se på rakettene. Så ble det kveld istedet da.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg til middagen, går det noen tog idag, tro? Eller skal jeg bare ringe dem og fortelle ståa? Be pappa komme og hente oss? Eller gi faen i alt? Er på plass i det følelsesnumne stadiget nå, men det er så frytkelig lammende, får ikke tenkt meg frem til noe fornuftig, får ikke tatt avgjørelser. Uproduktivt, men så trygt. Slipper man følelsene løs, bobler alt til overflaten, og da blir jeg bare et stort blødende sår i hele dag. DET er hvertfall ikke forløsende på noe vis. Faen heller..
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg til middagen, går det noen tog idag, tro? Eller skal jeg bare ringe dem og fortelle ståa? Be pappa komme og hente oss? Eller gi faen i alt? Er på plass i det følelsesnumne stadiget nå, men det er så frytkelig lammende, får ikke tenkt meg frem til noe fornuftig, får ikke tatt avgjørelser. Uproduktivt, men så trygt. Slipper man følelsene løs, bobler alt til overflaten, og da blir jeg bare et stort blødende sår i hele dag. DET er hvertfall ikke forløsende på noe vis. Faen heller..
Abonner på:
Innlegg (Atom)