En aha-opplevelse klokere idag. Igår hadde jeg besøk av ei venninne, som fortalte meg at min sønns far var å finne på facebook. Har snakket endel med sønnen min i det siste, og har egentlig kommet frem til at han begynner å være stor nok til å begynne prosessen med å finne hans far og høre om han vil begynne å bli kjent med sønnen sin. Vi skiltes ikke akkurat som venner, og av omveier har jeg hørt han så absolutt ikke ville ha kontakt med meg igjen, og har liksom tenkt som så at det har vært greitt. Til igårkveld. Fant ham på facebook, skrev et langt brev til ham og fortalte ham at sønnen min er nysgjerrig på ham, og om han var interessert, så ville han også gjerne kanskje treffe ham en dag. Surprise, surprise, fikk et langt brev tilbake der han takket for at jeg hadde tatt kontakt, og at han var SVÆRT interessert i å treffe sønnen sin. Han hadde dessuten ingen grunn til å være sint på meg, og bygones var bygones for hans del.
Jeg er så jublende glad i dag, og det var så UTROLIG å kunne overbringe beskjeden til min sønn imorges, om at ikke bare har jeg funnet faren din, men han vil også svært gjerne treffe deg! Det smilet som øyeblikkelig brøt ut i min sønns ansikt fortalte meg at jeg har handlet riktig, og det varmet meg tvers igjennom på null komma niks!
Jeg er overveldet av glede idag, og har fått et lite blaff av fremtidshåp, at ting kanskje KAN ordne seg likevel. Når ti års fiendskap ble fullstendig utvisket av ETT brev, da må det finnes håp et sted, mener jeg.
Løft hodet, raske pike?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar