Har sjelden og aldri vært så skuffet noen gang som nyttårskvelden, gitt. Hadde gledet meg sånn til å sende opp rakettene, kjøpt inn omtrent i siste øyeblikk. Istedet får man kvelden ødelagt av en gjeng egoister, og rakettene ligger slengt nede i gangen, i en fremdeles uåpnet pose. Fryktelig godt nytt år. Kl tolv lå jeg i senga og grein, så skuffet var jeg, mens rabalderet braket løs utenfor. Utrolig merkelig hvordan man er HELT alene om å skulle vise hensyn. Og igjen ligger det i MINE hender å ordne opp. Jeg gidder faktisk ikke. Er drittlei av at folk ikke klarer å tenke sjøl, drittlei av å alltid måtte ordne opp for noen. Jeg gidder ikke mer. Egentlig skal vi på middagsbesøk hos pappas nye kjæreste i ettermiddag, men vet ikke om jeg i det hele tatt er interessert. Hadde det ikke vært for min alltid så blide og herlige sønn, hadde jeg ikke gidda å ta meg sammen i dete hele tatt idag. Han lå lenge i armene mine i morges og så TV med meg i godstolen. "Kose mamma". Han blir ti år i år, og enda er det, heldigvis, godt å "kose mamma". Jeg håper han èn dag forstår hvor mye jeg elsker ham, og hvor fantastisk det er å få være hans mamma, selv om det til stadig dukker opp nye forviklinger og problemer.
Jeg har bitt sammen tennene og bare _holdt ut_ så mange ganger nå i julen, jeg kjenner jeg er litt ferdig. Jeg har ignorert bagateller, for ikke å ødelegge stemningen på noe vis, og igårkveld bare rant begeret over. Jeg håndterte sikkert ting fryktelig feil, men for ikke å stelle til bråk med guttungen oppe, forlot jeg bare situasjonen, og gikk til sengs. Han fortjener hvertfall ikke at de voksne bråker. Sikkert bare like så greitt at guttungen ikke ville ut å se på rakettene. Så ble det kveld istedet da.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg til middagen, går det noen tog idag, tro? Eller skal jeg bare ringe dem og fortelle ståa? Be pappa komme og hente oss? Eller gi faen i alt? Er på plass i det følelsesnumne stadiget nå, men det er så frytkelig lammende, får ikke tenkt meg frem til noe fornuftig, får ikke tatt avgjørelser. Uproduktivt, men så trygt. Slipper man følelsene løs, bobler alt til overflaten, og da blir jeg bare et stort blødende sår i hele dag. DET er hvertfall ikke forløsende på noe vis. Faen heller..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar