lørdag 26. februar 2011
Og forresten...
Til min eneste leser, du vet hvem du er...Jeg er VELDIG glad i deg ;) Hadde jeg vært av typen som klemmer og susser, skulle du fått en bamseklem og et smellkyss på kinnet!
Medisinering...
Jeppda... Begynte på Seroxat på tirsdag, etter et ubehagelig møte hos legen min. Hadde med Hege som støtte, og det er jeg glad for. Grein meg gjennom hele møtet, fatter ikke det skal gjøre så vondt å fortelle om hva som plager meg!? Ble direkte kofrontert med hvorfor jeg ikke hadde møtt opp til flere avtaler, og siden jeg ikke hadde noen konkrete svar å gi, så fikk jeg følelsen av at det var ikke bare-bare å be om mer hjelp. Jeg unngår faktisk ikke ting med vilje... Jeg mener jo ikke å kødde opp livet mitt, jeg vil jo gjerne, men evnen svikter til stadighet! Jeg forstår at det ikke er enkelt å skulle hjelpe noen som har panikk for alt, men å bli stilt til veggs hjelper absolutt ikke. Jeg har ingen svar på hvorfor det blir som det blir. Jeg har ingen svar på hvorfor panikken vinner nesten hver gang, og jeg har ingen svar på hvorfor jeg roter til livet mitt, "sjansene mine" til stadighet.
Forestill deg din verste frykt, og den skal du møte hver eneste dag. Ville du greidd å stirre frykten din i hvitøyet HVER ENESTE DAG uten å "call in sick" nå og da for å slippe bare en liten stund?
Har du noen gang vært så redd at du blir kvalm og kaster opp? Så redd at du ikke får puste? Så redd at du faktisk besvimer? Endatil opplevd alt dette i all offentlighet? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet løpe fra handlevognen min midt i butikken og storme gjennom kassa for å komme meg på toalettet eller ut i friluft før gallen spruter opp av spiserøret mitt... Er det egentlig så rart at hjernen min foteller meg at det da oftere vil være enklest å heller bare eksistere, i stillhet, i kokongen min en stund i stedet for å LEVE, når det gjør så vondt?
Og så stirrer legen på meg og spør meg hvordan jeg forventer å få hjelp når jeg ikke møter til avtalt time, og alle svarene jeg hadde da jeg var i mitt hjems trygghet forsvinner, og jeg blir sittende og bare stirre i gulvet, og SKAMME MEG. Skamme meg som om jeg har blitt tatt med hånda i kakeboksen. Neida, jeg FORVENTER ikke hjelp, jeg har faktisk ikke spurt engang, siden jeg ikke finner stemmen min når jeg skal fornedre meg selv ved å innrømme alle "vondtene" mine overfor en person jeg egentlig ikke ønsker å snakke med. Men hjelp må jeg jo ha, skal jeg klare å finne veien tilbake til livet mitt. Problemet er bare at jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til angsten og skrekken min, og trosse den de dagene jeg har det som vondest. Enda fornuften min skriker i meg, at det bare er innbilning, du KOMMER FAKTISK til å overleve dagen, så må jeg melde pass når jeg står på siste trappetrinn, nydusjet og sminket, og tilsynelatende klar for å våge meg ut blant folk, og så forsvinner evnen til å puste. Til å tenke. Til å rasjonalisere. Så blir man svimmel, og da kommer kvalmen. Vis meg den personen som trosser alt dette, og kommer seg på bussen med spypose i hendene, inhalator i lomma, og reisesyketabletter i magen (OM du er så heldig å beholde frokosten etter de første brekningene). Det er NATURSTRIDIG å skulle trosse dette og komme seg avgårde likevel, når kroppen kopler ut. Må man VIRKELIG ha angst SELV, for å forstå dette? Jeg synes til tider det virker logisk å heller forsøke å avverge situasjoner som forårsaker alt dette, og unngå dem.
Jeg husker ikke engang hva vi snakket om på legekontoret. Annet enn at jeg grein. Og at Hege var der. Og at jeg hadde "vondt".
Jeg vet bare at man straffer ikke en hest som er redd trafikken eller blafrende flagg i vinden. Man må lære den at flagget bare er et flagg, og at om man passer seg godt nok, blir det ikke så farlig å ferdes i trafikken. Jeg har noen til å holde leietauet mitt, men vi forstår ikke helt enda hvordan vi skal jobbe for å gjøre flagget og trafikken mindre skremmende for meg.
Når hver eneste legemøte blir ekkelt og konfronterende, er det ikke da naturlig at jeg ønsker å unngå dem? Jeg ønsker ingen benåding her, jeg ønsker bare litt forståelse og aksept for hvor vanskelig dette faktisk er for meg.
Man får jo håpe at Seroxaten kan hjelpe til å fjerne toppene på disse "vondtene", sånn at det blir LITT enklere å takle angsten når den kommer krypende. Har hatt noen få bivirkninger til nå, gjesping, mindre matlyst og "jitters" (følelsen av at man kanskje ikke burde satt til livs hele kaffekannen, fordi man da får en anelse koffeinkick og skjelvinger. Og nei, jeg drikker ikke kaffe). Men det ser ut til å ha nådd "it's peak" nå, og har flatet ut. Foreløbig. På tirsdagen skal jeg øke dosen, så da får vi se om de kommer tilbake. Kan takle disse bivirkningene om de ikke er verre enn som så.
Er verden så svart som jeg tror, eller er det bare vinduene mine som er litt møkkete?
Har du noen gang vært så redd at du blir kvalm og kaster opp? Så redd at du ikke får puste? Så redd at du faktisk besvimer? Endatil opplevd alt dette i all offentlighet? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet løpe fra handlevognen min midt i butikken og storme gjennom kassa for å komme meg på toalettet eller ut i friluft før gallen spruter opp av spiserøret mitt... Er det egentlig så rart at hjernen min foteller meg at det da oftere vil være enklest å heller bare eksistere, i stillhet, i kokongen min en stund i stedet for å LEVE, når det gjør så vondt?
Og så stirrer legen på meg og spør meg hvordan jeg forventer å få hjelp når jeg ikke møter til avtalt time, og alle svarene jeg hadde da jeg var i mitt hjems trygghet forsvinner, og jeg blir sittende og bare stirre i gulvet, og SKAMME MEG. Skamme meg som om jeg har blitt tatt med hånda i kakeboksen. Neida, jeg FORVENTER ikke hjelp, jeg har faktisk ikke spurt engang, siden jeg ikke finner stemmen min når jeg skal fornedre meg selv ved å innrømme alle "vondtene" mine overfor en person jeg egentlig ikke ønsker å snakke med. Men hjelp må jeg jo ha, skal jeg klare å finne veien tilbake til livet mitt. Problemet er bare at jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til angsten og skrekken min, og trosse den de dagene jeg har det som vondest. Enda fornuften min skriker i meg, at det bare er innbilning, du KOMMER FAKTISK til å overleve dagen, så må jeg melde pass når jeg står på siste trappetrinn, nydusjet og sminket, og tilsynelatende klar for å våge meg ut blant folk, og så forsvinner evnen til å puste. Til å tenke. Til å rasjonalisere. Så blir man svimmel, og da kommer kvalmen. Vis meg den personen som trosser alt dette, og kommer seg på bussen med spypose i hendene, inhalator i lomma, og reisesyketabletter i magen (OM du er så heldig å beholde frokosten etter de første brekningene). Det er NATURSTRIDIG å skulle trosse dette og komme seg avgårde likevel, når kroppen kopler ut. Må man VIRKELIG ha angst SELV, for å forstå dette? Jeg synes til tider det virker logisk å heller forsøke å avverge situasjoner som forårsaker alt dette, og unngå dem.
Jeg husker ikke engang hva vi snakket om på legekontoret. Annet enn at jeg grein. Og at Hege var der. Og at jeg hadde "vondt".
Jeg vet bare at man straffer ikke en hest som er redd trafikken eller blafrende flagg i vinden. Man må lære den at flagget bare er et flagg, og at om man passer seg godt nok, blir det ikke så farlig å ferdes i trafikken. Jeg har noen til å holde leietauet mitt, men vi forstår ikke helt enda hvordan vi skal jobbe for å gjøre flagget og trafikken mindre skremmende for meg.
Når hver eneste legemøte blir ekkelt og konfronterende, er det ikke da naturlig at jeg ønsker å unngå dem? Jeg ønsker ingen benåding her, jeg ønsker bare litt forståelse og aksept for hvor vanskelig dette faktisk er for meg.
Man får jo håpe at Seroxaten kan hjelpe til å fjerne toppene på disse "vondtene", sånn at det blir LITT enklere å takle angsten når den kommer krypende. Har hatt noen få bivirkninger til nå, gjesping, mindre matlyst og "jitters" (følelsen av at man kanskje ikke burde satt til livs hele kaffekannen, fordi man da får en anelse koffeinkick og skjelvinger. Og nei, jeg drikker ikke kaffe). Men det ser ut til å ha nådd "it's peak" nå, og har flatet ut. Foreløbig. På tirsdagen skal jeg øke dosen, så da får vi se om de kommer tilbake. Kan takle disse bivirkningene om de ikke er verre enn som så.
Er verden så svart som jeg tror, eller er det bare vinduene mine som er litt møkkete?
Abonner på:
Innlegg (Atom)