"Dying seems less sad than having lived too little."

Idag river angsten i meg, og jeg er på gråten hele tiden. Vondt i sjelen, vondt i sinnet, vondt i hjertet mitt... Jeg begynte å grine da det gikk opp for meg at jeg hadde misset et viktig møte idag, min nye psykepleier skulle komme hit klokka 08:30, men da sov jeg tungt, gitt. Jeg fikk ikke sove inatt, Det ble svært sent før jeg endelig klarte å sovne, og da klarte jeg ikke våkne av alarmene. Skamfølelse...

Så kom jeg meg omsider opp og i klærne, og planla å ta med gullisene mine på tur i blåsten, men akkurat da jeg hadde kledd på meg, sviktet motet, pusten forsvant, og knærne ble til gelè. Satte meg ned i gangen med bikkjene i fanget og grein. Skamfølelse...

Laget meg en monsterfrokost uten dimensjoner. Mengder av salat, revet ost, skinkebiter, en halv løk og hjemmesnekra karridressing, og tømte hele skåla. Foran åpne vindu. Skamfølelse...

Nå sitter jeg på gråten igjen, fordi jeg føler at jeg ikke LEVER på sånne dager. Alt gjør vondt, det å LEVE gjør vondt. Hjertet mitt brister hver gang kaoset på nytt flakser gjennom skallen min, minnene trer frem så innmari tydelig, angsten truer med å sprenge trommehinnene mine, angsten kan føles og tas på. Depresjonen trenger seg gjennom angstsløret, og får livet mitt til å føles meningsløst. Skamfølelse...

Jeg vil leve, men ikke sånn. Jeg vil dø, men ikke forlate sønnen min. Jeg vil kutte, men vil ikke lage nye arr. Jeg vil gråte, jeg vil rase, jeg vil legge meg ned og trasse. Jeg vil ikke ha det sånn....Jeg vil ikke FØLE.

Jeg vil ikke......

Et blaff av energi

Fikk plutselig sånn lyst til å gjøre ting her idag, så jeg skrubba kjøkkenbenk, rydda i noe klær og fiksa sånn småplukk. Blir så mye hyggeligere her når det begynner å bli fint her :) Ikke bare ryddig, liksom, men at man pynter litt, legger på noen matter, henger opp noen lysestaker på veggen og slikt. Vet ikke helt hva vi mangler nå, egentlig, foruten tid og penger. Åja, og så fiksa jeg flere hyller i kjøkkenskapet idag, så nå får vi utnytta plassen mye bedre :)) Jeg fikk rydda vekk sånne håpløse ting som man aldri vet hvor man skal gjøre av, eggekokeren, riskokeren, vannkokeren, brødristeren, sånne ting. Før pleide jeg å ha dem sammen med grytene, men Jan Ove hadde så HÅPLØST mange gryter at når vi flytta hit, ble skapet fullt med èn gang. Og jeg har ikke en eneste kasseroll inni der!

Skal nedover en tur til pappa nå, håper jeg har mulighet til å kanskje få låne en hundrings, så man klarer seg noen få dager til. Er greitt å ha forvalter, men også fryktelig tungvint, særlig siden jeg syns det er så vanskelig å spørre etter penger. Penger som i all hovedsak er VÅRE, men likevel har jeg vanskelig for å spørre etter dem. Dustekjerring. Jeg altså. *klaske panne*

Ellers er sønnen min syk en gang igjen. Frykter det blir forkjølelse på hele hurven nå, og så får vi det etter tur. Jeg HATER at Jan Ove blir syk, for han har det så kjempefælt........:P Som mannfolk flest, altså ;))

Jeje, får skrive mer siden, for nå står Jan Ove i gangen og tramper og venter. (Demonstrere, demonstrere...*mumle*)

Menneh...toodles.

Det einaste ho ønska seg....

Det einaste ho ønska seg va ein solskinnsdag
Skyfri himmel
En problemfri time i go'e venners lag
Nykter, men svimmel
Svimmel av glede, så glad for litt fred
Det e'kje for møkje å ønska seg det
Men du vett, det ska noke te
Det e for ti'a ikkje sånn livet e

Det va ikkje sånn det sko vær
Det va ikkje sånn det sko bli
Hu drømte som lita om ei møkje bere ti'
Hu drømte om det go'a hu alldri fekk
Alt sko bli bra bare ho kom seg vekk
Det blei aldri slik
Ein blir såra av for mange svik

Det einaste ho ønska seg va ein solskinnsdag
Skyfri himmel
En problemfri time i go'e venners lag
Nykter, men svimmel
Svimmel av glede, så glad for litt fred
Det e'kje for møkje å ønska seg det
Men du vett, det ska noke te
Det e for ti'a ikkje sånn livet e

Dagen gjør vondt, og lyset e ingen venn
Det e tryggast i mørke med skoddene igjen
Det e ikkje alt det e lika kjekt å se
Det kan vær greit å sleppa lys på det ein drive' me
Det va ikkje sånn det sko vær
Men mørke har et grådig begjær

Det e tungt å ta te'bake ein barndom som e tapt
For kvart mislykka forsøk blir ein bare meir forlatt

Og det einaste ho ønska seg va ein solskinnsdag
Skyfri himmel
En problemfri time i go'e venners lag
Nykter, men svimmel
Svimmel av glede, så glad for litt fred
Det e'kje for møkje å ønska seg det
Men du vett, det ska noke te
Det e for ti'a ikkje sånn livet e

(Bjørn Eidsvågs 'Skyfri himmel')

Tankekors

‎"Kan man ikke først føle seg lykkelig med seg selv - alene.
vil man aldri helt kunne føle seg lykkelig sammen med andre."

En selvskaders mor...

Leste et veldig bra innlegg på en annen blogg, om hvordan det er å være mor til en selvskader (du kommer til bloggen "Bitre blomster" om du klikker på tittelen på dette innlegget, og kan lese innlegget selv). Åpner nye perspektiv på hvordan psykisk sykdom går utover mange fler enn bare den syke. Jeg har ofte tenkt at psykiske syke er selvsentrerte og egoistiske, har ingen tanke for hvordan hverdagen oppleves for andre, for dine nærmeste, for venner og familie. Det viktigste er deg selv og din sykdom. For sånn var mamma, og jeg trodde alle de som "hadde angst" var som mamma.

Helt siden jeg ble syk har jeg forsøkt å gjøre alle til lags, og skyve sykdommen min helt i bakevja, sånn at det hvertfall ikke skal gå utover noen, men så slo det meg plutselig; Jeg tenker ikke på hvordan det er for kjæresten min... Når han ser nye sår, når han stryker over stygge striper på magen min, når jeg ynker meg om sårene fremdeles er ømme... Jeg ber så ofte om unnskyldning for at jeg ikke klarer å la være å kutte. Er jeg like egoistisk?

Jeg har aldri snakket med noen om selvskadingen, bortsett fra èn nær venninne opp gjennom årene, og broren min. Først etter at jeg ble sammen med Jan Ove, greide jeg å innrømme at jeg selvskader. Først til Jan Ove, fordi vi hadde en diskusjon om "emoer" som kutter for oppmerksomhets skyld. Jeg forsøkte å forklare ham at det svært sjelden handler om oppmerksomhet, siden de som selvskader oftest vil forsøke å skjule sårene og arrene. Det handler heller ikke om at den som selvskader direkte ønsker å ta sitt eget liv ved å kutte pulsårene eller liknende tanker. Jeg forsøkte å forklare ham at verden ikke er så svart-hvit at enten så kutter du for oppmerksomhet, eller så kutter du for å ta ditt eget liv. Jeg kjente meg provosert og feilbedømt, og i sånne situasjoner STORMER jeg den svake til unnsetning. Den svake i dette tilfelle ble meg, for det traff meg sånn det at han fordømte alle selvskadere med "emo-trenden". Jeg tok tak i ansiktet hans med begge hender, så han ble nødt til å se på meg, og spurte ham om han mente jeg var oppmerksomhetssyk. -Hva mener du?, spurte han. Og da fortalte jeg ham at han faktisk var sammen med en selvskader. Han ble helt stille, mens jeg gråtende forklarte ham at det kan være mange grunner til at noen selvskader, men for min del var det å distansere meg fra vonde opplevelser som barn, siden det er så mye lettere å forholde seg til fysisk smerte enn psykisk smerte. Kun en selvskader vil forstå hvor utløsende det er å fremkalle blødning, hvor tilfredsstillende det er å "blø ut smerten". Det kan ikke forklares på noe vis, det er heller ikke noe jeg anbefaler andre psykisk syke, men for meg er det en flukt eller en tilsidesetting. Jeg tilsidesetter alt det psykisk vonde, for fysisk smerte er noe jeg forstår.

Jeg besmykker meg med adjektiver som "logisk tenkende", "rasjonell" og "analyserende", og det at jeg ikke er istand til å forklare hvorfor hjernen min låser seg fast i vonde ting, ikke får frigjort seg fra vonde tanker, kaos og mørke, det er ikke rasjonelt i mitt hode. Det er usunt og ulogisk, og det henger ikke på greip! Jeg har slitt i så mange år nå med å GODTA at jeg er SYK, å forstå at selv om jeg er "psyk", så er jeg ikke mamma. Jeg kommer aldri til å være, eller bli, like syk som det mamma var da jeg vokste opp. Jeg skammer meg ved å være "psyk", fordi det er et negativt ladet ord, som minner om mammas egoisme og eneverden. Og da slår det meg... Jeg har aldri spurt kjæresten min hvordan det er for ham. Jeg er egoistisk. Jeg selvskader, og forventer at han skal forstå hvorfor jeg er stille, tilbaketrukket og deprimert. Jeg forventer at han skal gi meg tid når jeg ikke er "i form" en dag. Oooooogså blir jeg lei meg.

Jeg blir både bekymret og lettet over det store fokuset på selvskading akkurat nå. Bekymret fordi det da må bety at problemet med ungdom/unge voksne som selvskader må være mer utbredt enn det man tror. Samtidig blir jeg lettet fordi det forhåpentligvis fører til større forståelse, større handlerom, og større sjanser for å bli skadefri.

Og det å DELE med noen, det er første ledd i en lang prosess i å bli frisk. Jan Ove var den første jeg delte med, så min psykiatriske sykepleier, så psykologen min, og nå for noen mnd siden, legen min. Jeg har nå tre gode venninner som vet, og ingen fordømmer meg. Og som jeg skrev på bloggen til ei venninne igår, man BLOGGER det ut, og det må være tegn på bedring. Langt der inne er det noe som krever å bli hørt, forstått, og ønsker bedring, og det beroliger meg. En dag skal jeg også bli frisk.

Jeg lover.

Nysgjerrig, jeg....:P

Hvem driver og leser bloggen min, tru? Jeg har ikke annonsert for noen at jeg skriver blogg, annet enn til de få jeg VIRKELIG stoler på, men likevel har jeg visstnok noen lesertall, altså....! Rare greier. Ingen som har noe å si, heller? Ingenting å tilføye, kommentere, klage på, eller vitse om? HVEM ER DU...?


Aaaaaanyhow. Igår morges gikk jeg tur med hundene. Alene. På høylys dag. Under morgenrushet...! Motet svikta innen jeg kom halvveis til det jeg hadde satt meg som mål å klare da, men uansett. Høylys dag, esse! ALENE...! DET e'kke hver dag!

På under ei uke, har jeg vært ute med hundene alene to ganger, men natta føles definitivt tryggest. FRAMGANG er det nå uansett ^^


Jan Ove sier han synes humøret mitt har endret seg merkbart etter at vi flytta hit. Mulig det stemmer, jeg føler kanskje at jeg ler oftere enn jeg pleier. Kjenner fremdeles på at jeg gruer meg til å tømme rommene vi fikk låne hos fattern helt, men regner med det har sin årsak dèt og, som alt annet.


Jeg har på følelsen at jeg har noe planlagt for dagen, men ikke PH om jeg kan komme på hva det er. Helvetes hukommelse.

Tror forresten at det ikke er så lenge til vi får kasta ut resten av eskene som står omkring i stue og gang :) GLEDIS! :D Da skal jeg ta bilder, og legge ut et par her. Føles faktisk litt greitt å kunne "skryte" litt av nykåken ^^ Det ser ikke så verst ut her nå, altså! Jeg har oppdaga at jeg synes det er greitt at sønnen min har med seg venner hjem fra skolen, at jeg ikke får noi når noen kommer hit, men åpner døra for dem og inviterer dem inn, og det er litt fremmed og rart, syns jeg. Men absolutt LANGT mer velkomment enn min tidligere reaksjon på besøk; Løpe og gjemme meg, fort som Fanden. Jeg liker å bo sammen med Jan Ove (nå har vi ikke akkurat bodd sammen så innmari lenge, da), jeg liker at vi har tid til hverandre, at Jan Ove gikk seg ut en tur igårkveld for å besøke en kompis, at venner stikker innom. Jeg trives her :)

Ble nye sår idag da, så det er vel noe som skal ut uansett hvor godt jeg trives her. Føler ikke så stor fremgang i utredningen på Psyk enda, annet enn at jeg er dritlei skjemaene allerede. Jeg hater upersonlige båssettings-skjemaer. Jeg skjønner jo at jeg må puttes inn i en bås, skal det bli noe produktiv behandling på meg, men jeg bare HATER dem. ><



Pluss at jeg hater mareritt. Nå er jeg inn i en periode der jeg har mareritt nesten hver eneste natt igjen, og gjerne flere ganger på samme natt også, om jeg er så heldig å sovne igjen. Blir SÅ LEIIII! Er så vondt å våkne med den trykkende/kvelende redselen i brystet, i tankene, i kroppen i det hele tatt.

Marerittet igår var helt forferdelig. Jeg var sammen med en god venn, vi satt og prata om løst og fast, stemningen var upåklagelig, da plutselig vennen min klikker helt og begynner å sparke Torres (rottisen vår). Han sparka ham så hardt at det knaste i kjeven hans, og det skvatt blod utav munnen på ham da han ristet på hodet. Jeg reiser meg i vilt sinne og redsel, og brøler "Hva i hælvete holder du PÅ MED??", Torres klynker og siger sammen, jeg hyler og griner, mens jeg vekselsvis slår og river i hår og klær på vennen min, og forsøker å dra ham unna Torres. Det ender med at han plutselig roer seg som om ingenting har skjedd, Torres ligger blodig og urørlig i en haug midt på gulvet, og jeg har så vondt, så vondt i "mamma"-hjertet mitt, jeg griner så jeg ser alt som gjennom et tåkeslør, hikster så hardt at jeg har FYSISKE SMERTER i brystet når jeg våkner, og jeg idet jeg holder på å våkne, innser jeg at jeg gjør nettopp det, VÅKNER; så jeg får ikke sparka ihjel vennen min for å ha sparka ihjel min kjære Torres... Jeg våkner. Jeg har vondt overalt, jeg hulker, holder hardt rundt vakringen min mens tårene mine gjør pelsen hans klissvåt helt fra snuten og til langt bak i nakken. Torres bare ser på meg med sine nydelig brune øyne, og så slikker han vekk tårene mine, og gråten min stilner.

Kan ikke fatte at jeg skal drømme så vonde og grusomme drømmer HELE TIDEN. Kjennes som om hjertet mitt er bare noen få fibre fra å revne helt, og ved hvert mareritt føler jeg at DETTE er marerittet som tar knekken på meg. Men jeg overlever hver gang. Pussig det og. Jeg er jo så klar over at det bare er drømmer, men jeg får dem ikke ut av hodet på veldig lang tid etterpå. Og noen blir jeg aldri kvitt minnene av heller. Spesielt de drømmene der hvor noen dør. De sitter som spikret.


Menneh...nå føler jeg meg DØNN klar for en røyk.
Hey ho, hey ho, to the front porch I will go!

Prekas.

Søndag... Regnvåt høstdag...

...og daffedag... Men deilig. Koser meg med lukta av nykokt kaffe og rene klær. To tørkestativ i stua med nyvaska klær, og forholdsvis nyvaska gulv. Kjenner meg faktisk ganske så fornøyd idag. Koser meg i huset vårt :)

Har hatt utrolig mye besøk siden vi flytta, og bare det er noe å venne seg til igjen. Kjenner jeg blir fortere sliten enn før, så det kommer sikker til å ta litt tid før man klarer helt å NYTE det å ha besøk. Men det ER koselig, da :)

Jo mer vi kommer i orden, jo mer elsker jeg å være her. Klarer å komme meg ut litt mer, og gå tur med hundene. Klarer mer hjemme. Kjennes bra. Håper på blomstring :P


Skåret i gleden må være at bilen vår har tatt kveld. Kjiiiiiipt.


Uansett, gikk ikke og la meg før klokka var rundt fem imorges. Og sto opp rundt tolv-tiden. Kjennes på kroppen at man har tulla med døgnrytmen. Bah...


Lite å melde idag, egentlig. Men litt greitt å skrive litt når man har en ok dag også, ikke BARE når livet kjennes jævlig. En ok dag, med andre ord :) Ikke så mange av dem, så tar alt jeg får, jeg ^^


Yeah. (Y)

Sliteeeeeeeeeeen!

Psyk-time idag. Er fullstendig utslitt etterpå, kanskje fordi vi toucher borti så mye på kort tid. Er jo fremdeles under utredning, så det blir som å pirke skorpene av gamle sår, og så la dem stå å blø, for alt det vi toucher borti blir ikke tatt tak i, eller snakket om. Mishandlingen var blant annet et tema idag, og mitt psykisk voldelige ekssamboerforhold, spiseproblemene, kuttingen og unnvikingen.

Nå er det forresten bare tre uker igjen til min fantastiske psykiatriske sykepleier slutter....:/ Kommer til å savne henne noe forferdelig, ikke bare fordi hun er et fantastisk menneske, men fordi hun har satt på plass så mange av tankene mine, normalisert så mange av dem, og forklart andre. Hun har så mange svar, triks, og viktige verktøy hun så gjerne deler med meg. Hun er velsignet lett å prate med, ikke dømmer hun (kommer kanskje av jobben hennes det da, men likevel), og ikke kjefter hun. Blir tomt uten henne i livet mitt, det skal jeg innrømme. Likevel unner jeg henne den nye stillingen hun skal over i, og det å spre vingene sine litt. Det er skikkelig tøft å bytte jobb i godt voksen alder, rive opp røttene og flytte til andre deler av landet. Respekt.


Skriver mer senere, kjenner jeg er litt på gråten nå, og jeg gidder ikke å sitte her å skrive mens jeg griner. Da blir hele innlegget gjennomsyret av syns-synd-på-meg-selv-snakk. Bah... Blir liksom litt lei av meg selv...:S

Toodles.