Leste et veldig bra innlegg på en annen blogg, om hvordan det er å være mor til en selvskader (du kommer til bloggen "Bitre blomster" om du klikker på tittelen på dette innlegget, og kan lese innlegget selv). Åpner nye perspektiv på hvordan psykisk sykdom går utover mange fler enn bare den syke. Jeg har ofte tenkt at psykiske syke er selvsentrerte og egoistiske, har ingen tanke for hvordan hverdagen oppleves for andre, for dine nærmeste, for venner og familie. Det viktigste er deg selv og din sykdom. For sånn var mamma, og jeg trodde alle de som "hadde angst" var som mamma.
Helt siden jeg ble syk har jeg forsøkt å gjøre alle til lags, og skyve sykdommen min helt i bakevja, sånn at det hvertfall ikke skal gå utover noen, men så slo det meg plutselig; Jeg tenker ikke på hvordan det er for kjæresten min... Når han ser nye sår, når han stryker over stygge striper på magen min, når jeg ynker meg om sårene fremdeles er ømme... Jeg ber så ofte om unnskyldning for at jeg ikke klarer å la være å kutte. Er jeg like egoistisk?
Jeg har aldri snakket med noen om selvskadingen, bortsett fra èn nær venninne opp gjennom årene, og broren min. Først etter at jeg ble sammen med Jan Ove, greide jeg å innrømme at jeg selvskader. Først til Jan Ove, fordi vi hadde en diskusjon om "emoer" som kutter for oppmerksomhets skyld. Jeg forsøkte å forklare ham at det svært sjelden handler om oppmerksomhet, siden de som selvskader oftest vil forsøke å skjule sårene og arrene. Det handler heller ikke om at den som selvskader direkte ønsker å ta sitt eget liv ved å kutte pulsårene eller liknende tanker. Jeg forsøkte å forklare ham at verden ikke er så svart-hvit at enten så kutter du for oppmerksomhet, eller så kutter du for å ta ditt eget liv. Jeg kjente meg provosert og feilbedømt, og i sånne situasjoner STORMER jeg den svake til unnsetning. Den svake i dette tilfelle ble meg, for det traff meg sånn det at han fordømte alle selvskadere med "emo-trenden". Jeg tok tak i ansiktet hans med begge hender, så han ble nødt til å se på meg, og spurte ham om han mente jeg var oppmerksomhetssyk. -Hva mener du?, spurte han. Og da fortalte jeg ham at han faktisk var sammen med en selvskader. Han ble helt stille, mens jeg gråtende forklarte ham at det kan være mange grunner til at noen selvskader, men for min del var det å distansere meg fra vonde opplevelser som barn, siden det er så mye lettere å forholde seg til fysisk smerte enn psykisk smerte. Kun en selvskader vil forstå hvor utløsende det er å fremkalle blødning, hvor tilfredsstillende det er å "blø ut smerten". Det kan ikke forklares på noe vis, det er heller ikke noe jeg anbefaler andre psykisk syke, men for meg er det en flukt eller en tilsidesetting. Jeg tilsidesetter alt det psykisk vonde, for fysisk smerte er noe jeg forstår.
Jeg besmykker meg med adjektiver som "logisk tenkende", "rasjonell" og "analyserende", og det at jeg ikke er istand til å forklare hvorfor hjernen min låser seg fast i vonde ting, ikke får frigjort seg fra vonde tanker, kaos og mørke, det er ikke rasjonelt i mitt hode. Det er usunt og ulogisk, og det henger ikke på greip! Jeg har slitt i så mange år nå med å GODTA at jeg er SYK, å forstå at selv om jeg er "psyk", så er jeg ikke mamma. Jeg kommer aldri til å være, eller bli, like syk som det mamma var da jeg vokste opp. Jeg skammer meg ved å være "psyk", fordi det er et negativt ladet ord, som minner om mammas egoisme og eneverden. Og da slår det meg... Jeg har aldri spurt kjæresten min hvordan det er for ham. Jeg er egoistisk. Jeg selvskader, og forventer at han skal forstå hvorfor jeg er stille, tilbaketrukket og deprimert. Jeg forventer at han skal gi meg tid når jeg ikke er "i form" en dag. Oooooogså blir jeg lei meg.
Jeg blir både bekymret og lettet over det store fokuset på selvskading akkurat nå. Bekymret fordi det da må bety at problemet med ungdom/unge voksne som selvskader må være mer utbredt enn det man tror. Samtidig blir jeg lettet fordi det forhåpentligvis fører til større forståelse, større handlerom, og større sjanser for å bli skadefri.
Og det å DELE med noen, det er første ledd i en lang prosess i å bli frisk. Jan Ove var den første jeg delte med, så min psykiatriske sykepleier, så psykologen min, og nå for noen mnd siden, legen min. Jeg har nå tre gode venninner som vet, og ingen fordømmer meg. Og som jeg skrev på bloggen til ei venninne igår, man BLOGGER det ut, og det må være tegn på bedring. Langt der inne er det noe som krever å bli hørt, forstått, og ønsker bedring, og det beroliger meg. En dag skal jeg også bli frisk.
Jeg lover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar