Stille, stille.....

Nå er det bare to uker igjen til innleggelse. Jeg gruegleder meg. Idag har jeg en sånn übertung dag igjen. Griner for ingenting, og syns det er vanskelig å holde maska.

Ikke for det, er vanskelig å ikke la seg smitte av livsgleden til guttungen en liten stakket stund, hvert fall. Han er så vanvittig herlig! Han lyser stolthet og glede for tiden, for nå gjør han det så bra på skolen, og han er så flink! Er så glad for at det fungerte det å invitere lærer hjem til oss. Så nå har vi faste "kaffeavtaler" hjemme hos oss annenhver uke :) Og faktisk er det bare koselig ^^ Jeg merker at lærer er oppriktig interessert i at gutten skal ha det best mulig, tror hun også synes det er frustrerende når han sliter sånn på skolen. Ikke bare fordi han blir utagerende, men fordi hun sikkert kjenner på ansvaret ved det å være hans lærer. Merkes hvert fall på guttungen at han trives mye bedre på skolen nå, selv om han nekter for at det er mulig å trives på skolen. Han innrømmer at det er LITT bedre, og da har vi kommet langt, syns jeg. Hvert fall fra "jeg hater skolen", til "jeg hater ikke skolen fullt så mye". Steg i riktig retning!

Håper bare jeg klarer å komme meg litt i riktig retning sjøl nå. Venter og venter på denne magiske innleggelsen, hvor huet mitt, og tankene mine, skal bli SÅ mye bedre etterpå. Jeg skjønner at jeg skal "trene" på å gå i butikker. Og så klart oppholde meg i samme rom som andre. *sukk* Tror det blir vanskelig å ikke få rømme unna når jeg trenger det. Men jeg forsøker å fortelle meg selv det at det er jo akkurat dette med å "bryte mønster" nå som er viktig. Spørs om jeg husker det i kampens hete, da.

Jeg trenger hvert fall andre verktøy enn det jeg for tiden driver med.

Jeg har som mål å ikke sutre noe mer idag, så nå skal jeg holde kjeft.


Stille, stille....

Faen......

Jeg sprakk idag. Jeg har gått i ukevis uten å gjøre dumme ting med dummemagen, men idag sprakk jeg. Idag vet jeg hvertfall hva som utløste det. Selvhat er en temmelig powerful emotion. Og så himla destruktivt. Og så så lei meg jeg blir etterpå. Og skamfull. Og så kulminerer selvhatet i enda mer dummeting. Snakker om ond sirkel.

Nå kjenner jeg på det at jeg begynner å se frem mot innleggelse. Jeg ser frem mot å skulle bli bedre, ser frem mot å jobbe med dette som er så jævla vanskelig. Ser frem mot å få noen verktøy jeg kan lære meg, verktøy jeg kan benytte når ting er vanskelige.

Åh, så vondt det gjør å leve på sånne dager! Så vondt det gjør å "holde ut" til kvelden, til jeg kan LA meg selv være deprimert. for når guttungen er rundt meg, så kan jeg ikke. Jeg gliser og ler til jeg ser mannen med ljåen. Og ser meg over skulderen etterpå, for å se om de kjøpte min forestilling.

Samtidig som det gir en emosjonell utløsning det å gjøre dummeting mot dummemagen, så faller jeg så utrolig mye lenger ned igjen etter at følelsesrusen har gått over. Og så har jeg nok en gang skuffet meg selv, liksom.

Unnskyld, Ellen...fordi jeg svikter deg gang på gang! Unnskyld for at jeg ikke kan tillate deg å se deg selv i speilet uten å føle hat og avsky... Unnskyld for at jeg ikke lar deg LEVE....! Og unnskyld for at jeg skader deg...

Forandring i vente...?

Etter flere mnd med herjing, ser magen sånn ut. Skuffende. Jeg trodde, eller HÅPET,  at så lenge jeg ikke kutta mer, og slutta å pille på de sårene jeg hadde fra før, så kom den til å bli så bra, så. Men, jeg kan tillate meg et aldri så lite pluss i margen, for jeg har faktisk ikke kutta på flere uker. Har ikke blogga på flere uker heller, sorry. Sorry for meg sjøl, egentlig. Jeg har liksom ikke den store tilhengerskaren å bekymra meg for, selv om blogging gjør det litt mer forpliktende å skrive litt, enn bare en vanlig dagbok.

Uansett. Idag var jeg på forvernssamtale på psyk. Ser ut til at det bli en liten prøveinnleggelse nå før påske, og så tre uker "ordentlig" innleggelse etter påske. Greia er at jeg gruer noe innerst inn i helvetet! Unnskyld fransken min....:S  Syns det virker skummelt, selvsagt fordi jeg skal bearbeide panikk og vegring....>< Uffamejen.

Jeg satt litt her og tenkte isted, på at det kanskje kunne vært lurt å begynne med selvbildet mitt...? Er muligens der roten på alle problemene mine ligger? Denne intense selvforaktelsen, mindreverdighetsfølelsen? Jeg mener, sosialfobien kommer jo av at jeg er så intenst opptatt av andres vurdering av meg...og panikken, kommer når jeg liksom ikke greier å rasjonalisere vekk disse tankene, når selvbevisstheten blir altoppslukende og opptar alle tankehjørner i hodet mitt; DA kobler hodet ut, da må jeg konsentrere meg for å puste, eller ikke snuble, rødme, svette, osv....

Jeg vet ikke. Jeg skal ha med laptopen på psyk, vaffal. Skal vise behandler noe av dette jeg har skrevet, så får de danne seg noen educated guesses.

Fikk liksom vite idag, at det blir fysisk aktivitet i gymsalen på sykehuset. Og jeg som er så glad i sånt... Ikke at jeg er så redd for å røre meg (selv om det kan virke sånn når man ser på mitt smekre legeme), men jeg er så redd for å røre meg SAMMEN MED ANDRE...:S Jeg veit jo det, at det er akkurat dette jeg skal "trene" på. Men jeg kan vel for pokker få lov å grue meg for det, vel?? Ja, også krangler jeg med meg selv, til stadighet ><!! Føler jeg må forsvare meg selv hele tiden, men så er det jo bare JEG som bebreider meg selv, har jo fått bare positive tilbakemeldinger fra folk som "vet"...."Så rart?

Jeg har gjort det helt store, forresten. Jeg la ut åpent på fjasern, hva jeg sliter med. Å fy faen, som jeg skalv etterpå, og som tårene haglet da det gikk opp for meg at folk ikke syntes jeg var kliss hakke sprø, men syntes det var modig gjort å stå frem sånn, og si fra at jeg trenger hjelp....! Jøss, for en opplevelse, og da tenker jeg; selv om jeg ikke MERKER fighterviljen i meg selv, så MÅ den jo være der en plass!?

Hovedmotivasjonen min er jo selvsagt min nydelig, flotte, vakre prins, min øyensten og mitt sjeleplaster; uerstattelige minimennesket mitt! Så humbling det er, å ha et så vakkert menneske i sitt liv, en person som er så viktig for en. Så utrolig stort det er å være mamma! *hjertesukk*

Jeg kommer til å gjøre alt i min makt for han skal vokse opp og bli den flotte unge mannen han holder på å bli; så trygt og sikkert en mor bare kan klare. Så deilig at han elsker meg, så fantastisk herlig det er å bli elsket av sitt barn! For en vakker gave man har fått!