Nå er det bare to uker igjen til innleggelse. Jeg gruegleder meg. Idag har jeg en sånn übertung dag igjen. Griner for ingenting, og syns det er vanskelig å holde maska.
Ikke for det, er vanskelig å ikke la seg smitte av livsgleden til guttungen en liten stakket stund, hvert fall. Han er så vanvittig herlig! Han lyser stolthet og glede for tiden, for nå gjør han det så bra på skolen, og han er så flink! Er så glad for at det fungerte det å invitere lærer hjem til oss. Så nå har vi faste "kaffeavtaler" hjemme hos oss annenhver uke :) Og faktisk er det bare koselig ^^ Jeg merker at lærer er oppriktig interessert i at gutten skal ha det best mulig, tror hun også synes det er frustrerende når han sliter sånn på skolen. Ikke bare fordi han blir utagerende, men fordi hun sikkert kjenner på ansvaret ved det å være hans lærer. Merkes hvert fall på guttungen at han trives mye bedre på skolen nå, selv om han nekter for at det er mulig å trives på skolen. Han innrømmer at det er LITT bedre, og da har vi kommet langt, syns jeg. Hvert fall fra "jeg hater skolen", til "jeg hater ikke skolen fullt så mye". Steg i riktig retning!
Håper bare jeg klarer å komme meg litt i riktig retning sjøl nå. Venter og venter på denne magiske innleggelsen, hvor huet mitt, og tankene mine, skal bli SÅ mye bedre etterpå. Jeg skjønner at jeg skal "trene" på å gå i butikker. Og så klart oppholde meg i samme rom som andre. *sukk* Tror det blir vanskelig å ikke få rømme unna når jeg trenger det. Men jeg forsøker å fortelle meg selv det at det er jo akkurat dette med å "bryte mønster" nå som er viktig. Spørs om jeg husker det i kampens hete, da.
Jeg trenger hvert fall andre verktøy enn det jeg for tiden driver med.
Jeg har som mål å ikke sutre noe mer idag, så nå skal jeg holde kjeft.
Stille, stille....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar