Faen......

Jeg sprakk idag. Jeg har gått i ukevis uten å gjøre dumme ting med dummemagen, men idag sprakk jeg. Idag vet jeg hvertfall hva som utløste det. Selvhat er en temmelig powerful emotion. Og så himla destruktivt. Og så så lei meg jeg blir etterpå. Og skamfull. Og så kulminerer selvhatet i enda mer dummeting. Snakker om ond sirkel.

Nå kjenner jeg på det at jeg begynner å se frem mot innleggelse. Jeg ser frem mot å skulle bli bedre, ser frem mot å jobbe med dette som er så jævla vanskelig. Ser frem mot å få noen verktøy jeg kan lære meg, verktøy jeg kan benytte når ting er vanskelige.

Åh, så vondt det gjør å leve på sånne dager! Så vondt det gjør å "holde ut" til kvelden, til jeg kan LA meg selv være deprimert. for når guttungen er rundt meg, så kan jeg ikke. Jeg gliser og ler til jeg ser mannen med ljåen. Og ser meg over skulderen etterpå, for å se om de kjøpte min forestilling.

Samtidig som det gir en emosjonell utløsning det å gjøre dummeting mot dummemagen, så faller jeg så utrolig mye lenger ned igjen etter at følelsesrusen har gått over. Og så har jeg nok en gang skuffet meg selv, liksom.

Unnskyld, Ellen...fordi jeg svikter deg gang på gang! Unnskyld for at jeg ikke kan tillate deg å se deg selv i speilet uten å føle hat og avsky... Unnskyld for at jeg ikke lar deg LEVE....! Og unnskyld for at jeg skader deg...