Skamfull....

Hvorfor i heiteste huleste skal man føle seg så forbanna skamfull og skyldig hele tiden? Når i himmelens navn skal denne skamfølelsen slippe? Hvor mange år med psykoterapi trenger man for å endelig kunne senke skuldrene og slutte å tro at ALT er min skyld? Fandens oldemor, så lei jeg er av dette....

Har begynt på ny utredning på psyk, og det er slitsomt. Bringer mye vondt opp til overflaten, og på stille kvelder som denne, da kommer sånne tanker smygende igjen. Spesielt fordi jeg fikk tlf fra boveilederen min idag om at jeg må liste opp ALT som ble ødelagt i containeren. Og finne ut hva samme gjenstand kostet i innkjøp "den gang da". Jeg KLARER bare ikke å styre vekk fra tankene om at jeg kommewr til å bli funnet skyldig i ødeleggelsene selv, og verdiene av alt kan jeg bare se LAAAAAAAAAANGT etter.

Og når først EN skyld-tanke slår rot, da kommer flere. Oppvaskmaskinen vår røyk idag. OG selv om jeg ikke har rørt den mer enn en gang, så sitter jeg her og forteller meg selv at om vi bare ikke hadde flyttet den hit, så hadde den ikke blitt ødelagt, så da er det min feil. Og vi har ikke råd til ny. Og det er også min skyld, fordi jeg kunne spart inn mer restriktivt på pengene mine.....

Jeg HØRER jo hvor absurd dette blir, men tankene forsvinner fanden spare meg ikke av seg selv! Til tider FØLER jeg meg så sprø at jeg faktisk lurer på om jeg er sinnsyk. Jeg vet jo jeg er syk på sinnet, sant? Da er man jo sinnsyk...? Gud hjelpe, så forkvakla tankene mine er for tiden. MEN jeg har ikke laget meg nye sår på en stund, bare pirket istykker de gamle. Så det er da en slags form for gode nyheter, hvertfall.

Stua vår begynner å likne noe nå, fikk kuteppet mitt idag; og stua ble så TØFF!! Når vi har fått unna det siste rotet, skal jeg legge ut bilde :) Noe å se fram til , yay!
*skryte, skryte*


Menneh...nåeh...nattah!

Nyhuset....

I begynnelsen var jeg svært skeptisk til det nye huset vi hadde blitt tildelt, men etter å ha tilbrakt et par uker her nå, så begynner jeg å falle mer og mer for det :) Har måttet kvitte oss med maaaaaaaaaaaaaaasse, enda halve containeren min måtte kastes pga fuktskader og råte. Men! NÅ begynner det å likne på noe her :D

Kjæresten går bare og gliser hele dagen, hundene virker fornøyde, og sønnen min storkoser seg her....og det gjør faktisk jeg også ^^


Blir nok et bilde eller to etterhvert, men foreløbig er det mest kaos og rot her, så det får bli når vi har kommet mer i orden. Jan Ove og jeg klarer overraskende nok å bli enige om det meste, KJEMPEFORDEL når man flytter inn i et knøttlite hus sammen :P

Men nu kommer boveilederen min straks, så skal logge av. Lisa, du er FANTASTISK! Har blitt kjempeglad i deg, dama :D For et fantastisk menneske! Jeg får ikke takket deg nok for alt du har gjort for oss (jeg vet det er jobben din, men det er ikke jobben din å sende meg "Lykke til-meldinger" på dager vi ikke har kontakt! Blir helt varm om hjertet jeg, er da ikke vant til slik omsorg! *smask*

Hugguverk....

Fanden spare, så elendig man skal føle seg hele tiden, da! Våkna for omtrent en time sia, med DEN hodepinen. Fant heldigvis noe Ibux og Paracet, så håper den gir seg snart.

Vært oppi det nye huset ikveld. Fikk unna en hel haug med esker, og det begynner sånn smått å ta form der oppe. I begynnelsen var vi fryktelig spente på hvordan det skulle gå i DET knøttlille huset, men nå som vi har tilbragt noen timer der oppe, kjennes det bare mer og mer BRA ut. Vi gleder oss, alle sammen, til å begynne å bo der. Føles godt å pakke ut noen av tingene og ha kjente saker rundt seg, og vite at det er VÅRT, ikke pappa sitt. LITT plasseringsproblemer går jeg nok utfra at vi støter på etterhvert, men akkurat nå kjennes det ut som om alt sammen skal gå seg til.

Så var det pengene da. Helt blakk, og enda 14 dager igjen av oktober, til ny "forsyning" kommer. Frustrerende. Vi mangler sofa, køyeseng til guttene, og antakelig mye, mye mer. Har lett på FINN hver dag, etter sofaer som gis vekk, men de er jo så SCHTØGGE at man får tannverk av de eneste som ligger ut nå.

Spent. Men ved forholdsvis godt mot. Tror jeg.

Bare sorgen...

Åpna containeren igår. Det veltet rustvann ut, og det ytterste var dekket av rustbrunt gjørmevann. Begynte å åpne noen av eskene, og fant de fleste bildene av sønnen min ødelagt. Jeg grein i hele går. Må antakeligvis kaste hvertfall halve innholdet i containeren. Gruer til å tømme den helt.

En regnfull natt....

Min bror og jeg var faktisk ute og gikk tur med hundene for litt siden ^^ Jeg er faktisk kjempefornøyd, selv om det regnet og vi ble nokså klissvåte....for jeg var ikke redd ett eneste sekund! Det var så deilig å være ute, og NYTE regnet! Jeg nøt regndråpene som rant i strie strømmer nedover tinningene mine, og i øynene, fordi det var så deilig å være ute og ikke føle frykt! Ingen panikk! At all! *lykke*

Jeg lo og skøya på turen og spratt i søledammene og bare var GLAD :D DÈT føltes ubeskrivelig befriende!

Inatt...skal jeg sove godt, har jeg bestemt. Fordi jeg fortjener det.

Vi flytter!

Har fått et knøttlite hus like i nærheten. Vi har begynt så smått å flytte noen av sakene våre, men jeg trenger gardiner foran vinduene før jeg takler å dit og begynne å legge ting på plass.

The sad thing is, vi får ikke ha husdyr der. Har søkt om å få ha hund, men om vi får avslag må vi bare se oss om etter noe annet med en gang. Jeg trenger å ha hundene rundt meg, ellers tror jeg muligens depresjonen setter seg for godt.

Og igårkveld fikk vi melding om at vi muligens får ta over rottweileren helt, siden eieren ikke har tid til ham. Jeg ble kjempeglad, men skåret i gleden er jo dette at vi ikke er sikre på om vi i det hele tatt kan bo i det huset vi har fått, siden vi ikke vet om søknaden på dyrehold blir godkjent, osv........Argh, det suger å ikke vite!

Jeg TIPPER jeg kan få anbefalinger i min favør av både psykologen min og legen, men likevel trenger de ikke å godkjenne den. :(


Jeg gruer til å begynne å sortere what goes and what stays. Jan Ove har jo sitt han og, fra han bodde alene. Og jeg har 35 kubikk plassert på industriområdet... Det er ikke SNAKK om at vi får plass til alt i det bittelille huset, så noe må bort. Kastes, gis vekk, eller selges. Gruer meg til å åpne containeren og finne tingene mine fuktskadde, for det er jeg nesten sikker på at de må ha blitt. Hadde jo aldri regnet med at de måtte overvintre i containeren.


Stesønnen min er her nå. Det kjennes godt :) Han er en herlig liten fyr. Fortalte ham igårkveld at det jeg har gledet meg mest til med å flytte, er at vi da kan ha ham oftere, kanskje til og med annenhver helg.


Oj, nå kom pappa og madammen hans, så da får jeg blogge videre senere.

Toodles!

Dæven, dæven!!

Jan Ove kom løpende mot meg her jeg sitter og nerder pc, og med DÈT sinte uttrykket i ansiktet, og såg så truende ut at jeg nesten holdt på å hive fra meg laptopen og stikke av! Han tulla bare, men det fikk ikke jeg med meg før jeg holdt på å rive av ham hodet i FRYKT! Instant flashback fra da mamma pleide å bare rase mot meg og bare dælje løs på meg uten noen tilsynelatende grunn! Mamma fant feil over alt, i alt jeg gjorde og alt jeg sa, og utfra dagsform kunne hun plutselig finne på å ta meg for det, timer, dager eller uker etter at det hun oppfatta som feil hadde skjedd. Jeg tok i mot all julingen til jeg var rundt 12 år, da slo jeg tilbake for første gang, og siden da har hun ikke lagt hånd på meg. Omg, sier jeg bare...! Tror neppe han gjør det samme flere ganger, tror han ble like overrasket som jeg ble, for å si det sånn!

Jeg fatter ikke hvilken bølgedal jeg har havna i nå, har angstanfall flere ganger for dagen, and last night I resorted to cutting again...fire nye striper på magen. Angrer med èn gang etterpå, for det betyr at jeg hele tiden må passe på at ingen ser det. Ikke at jeg viser magen min til så mange, men for noen mnd siden da jeg var på sykehuset og bytta spiral, var jeg livredd for om legen skulle legge skjorta mi lenger opp på magen da jeg lå i stolen og skrevet. Vet at om noen SER det, så blir det spørsmål, og jeg har absolutt INGEN troverdige forklaringer/bortforklaringer på hvorfor magen min ser ut som et krigsområde....

Eller enda verre, at noen SER, og skjønner med en gang hva de ser på, og konfronterer meg med det. Magen er liksom den "tryggeste" plassen jeg har for å drive hærverk på kroppen min, fordi jeg ikke viser den til noen. Ugh!


Aaaaanyway, i morgen skal rottisklumpen tilbake til hovedpappan sin. Gruer meg, for jeg har blitt så enormt knyttet til ham, og så glad i ham! Men til gjengjeld kommer lillebror og skal være her noen dager, og DET er gledis. Han har alltid akseptert meg for den jeg er, og det er så deilig å slippe å "ha på masken" mens han er her. Dessuten er Jan Ove og han bestebuddiser, så de er ikke avhengige av å ha MEG tilstede hele tiden.


Og på fredag kommer stesønnen min og skal være noen dager. Det blir kos. Sønnen min gleder seg sånn at han nesten er sprekkeferdig. :)


Skal på psyk imorgen. Gruer meg til det også. Spesielt fordi jeg ikke klarer å huske om psykepleieren min skal være med meg, eller om jeg må reise alene... Jeg har hatt panikkanfall de siste to gangene jeg har vært utendørs, så jeg vet ikke om jeg fikser å reise alene. Med toget.

God, what the hell did I ever do to you?? Vil ikke ha det sånn! Jeg føler jeg svever mellom det ene psykodramaet til det neste konstant! LEEEEEEEEEI!!


Ikke har jeg fått penger for oktober heller, så jeg har panikk for at jeg plutselig har blitt kutta i stønaden min, uten varsel. Men det kan de da ikke gjøre?


Gharkh! =S

...hodepinen herjer....

La meg med hodepine igårkveld, våknet med hodepine imorges... En smule lei.

Nå har jeg sett Start Trek sammen med sønnen min, og det uten å sutre eller klage :P Jeg er ikke såååå stor fan av Star Trek akkurat...*mumle*

Og røykvarsleren piper med ujevne mellomrom for å fortelle oss at det er på tide å bytte batteri. Jeg når ikke opp til den så jeg får bytta selv, så jeg må bare være tålmodig, og vente på at kjæresten skal våkne, så han får være stuntmann og bytte på masekoppen. Blæææ....


Humøret er hvertfall litt stigende. Føler meg ikke fullt så deprimert idag, selv om angsten river litt i brystet. Hadde bare hodepinen gitt seg nå, så hadde dagen blitt så mye lysere.


Frokost, kanskje...? Jæh, får se.

Toodles.

Panikk og hodepine....

Vondt.... Vondt i hodet og vondt i sjela. Hadde et ganske hissig panikkanfall igår. Jan Ove og jeg dro til Magneten for å handle, og så skulle vi overraske sønnen min med mat fra Burger King. Og da var det over meg, noe så inni HELVETET. Unnskyld fransken min, men herregud, som jeg frika ut! Jeg kjente det før vi dro hjemmefra, for jeg var "paranoid" mens vi gikk tur med bikkjene før vi skulle handle. Siste del av turen kappgikk jeg hjem, og måtte sette meg på huk i gangen da jeg kom innenfor døra. HELVETE. Hjertebank, kaldsvette, og nesten på gråten. Jeg burde tatt hintet da, men jeg får så dårlig samvittighet overfor Jan Ove, at det alltid er han som må utføre handling og henting/bringing, lufte hundene og hente posten. Så jeg forsøker å være med ham noen ganger, hvertfall. Denne gangen burde jeg virkelig ha lyttet til kroppen min, for jeg fikk egentlig ganske kraftige signal om at jeg ikke kom til å klare det denne gangen.

Da vi gikk med hundene, var det en liten gutt som snakka til oss. Han var kanskje 4 år, snakka godt, men veldig liten av vekst. Han spurte oss om noe, jeg husker ikke hva. Men da begynte hjertet å dunke. Så mens Jan Ove slo av en aldri så liten hyggelig prat med guttungen, så hasta jeg meg videre. Da vi kom ut på veien, kjørte det forbi noen biler, og det gikk sånn halvveis greitt. Helt til en person i en av bilene vinka til meg. Det var ei jeg kjenner, men på sånne dager er jeg livredd for å treffe kjentfolk. Da begynte jeg å svette. Hasta meg gjennom resten av turen, og tok en 'beroligende' røyk i stua før vi bestemte oss for å dra til Magneten.

På E6, like etter rundkjøringa i Mulekrysset, da kom panikken krypende. "Jeg kan ikke gå inn noe sted, jeg ser ikke ut, øynene mine svir, jeg svetter, hjertet banker så høyt at det føles som det vises utenpå", osv, osv.... *Herregud, som det låste seg. Før vi var fremme ved avkjøringa inn mot Magneten, da grein jeg. Fikk Jan Ove til å kjøre nesten bak Burger King, så ingen skulle se meg, og så fikk jeg pusteproblemer. Og så husker jeg ikke så mye mer, bortsett fra at jeg hylte og bar meg og ville hjem.

Etter noe som føltes som en evighet, begynte jeg å roe meg nok til at Jan Ove turde å gå fra meg, så han handla ferdig, jeg satte meg i baksetet (fordi vinduene bak er sota, så jeg kunne gjemme meg), og så bestilte han maten, og så kjørte vi hjem.

Og SÅ kom hodepinen. OG siden da har jeg hatt hodepine. Min eldste bror kom på avtalt besøk igårkveld, og jeg måtte bare be ham om unnskyldning og gå til sengs.

Idag har jeg ikke vært utendørs.

Føler for å lage nye sår som jeg kan pirke i. Så mye tryggere med fysisk smerte.



Vondt i hodet...og vondt i sjela...