Panikk og hodepine....

Vondt.... Vondt i hodet og vondt i sjela. Hadde et ganske hissig panikkanfall igår. Jan Ove og jeg dro til Magneten for å handle, og så skulle vi overraske sønnen min med mat fra Burger King. Og da var det over meg, noe så inni HELVETET. Unnskyld fransken min, men herregud, som jeg frika ut! Jeg kjente det før vi dro hjemmefra, for jeg var "paranoid" mens vi gikk tur med bikkjene før vi skulle handle. Siste del av turen kappgikk jeg hjem, og måtte sette meg på huk i gangen da jeg kom innenfor døra. HELVETE. Hjertebank, kaldsvette, og nesten på gråten. Jeg burde tatt hintet da, men jeg får så dårlig samvittighet overfor Jan Ove, at det alltid er han som må utføre handling og henting/bringing, lufte hundene og hente posten. Så jeg forsøker å være med ham noen ganger, hvertfall. Denne gangen burde jeg virkelig ha lyttet til kroppen min, for jeg fikk egentlig ganske kraftige signal om at jeg ikke kom til å klare det denne gangen.

Da vi gikk med hundene, var det en liten gutt som snakka til oss. Han var kanskje 4 år, snakka godt, men veldig liten av vekst. Han spurte oss om noe, jeg husker ikke hva. Men da begynte hjertet å dunke. Så mens Jan Ove slo av en aldri så liten hyggelig prat med guttungen, så hasta jeg meg videre. Da vi kom ut på veien, kjørte det forbi noen biler, og det gikk sånn halvveis greitt. Helt til en person i en av bilene vinka til meg. Det var ei jeg kjenner, men på sånne dager er jeg livredd for å treffe kjentfolk. Da begynte jeg å svette. Hasta meg gjennom resten av turen, og tok en 'beroligende' røyk i stua før vi bestemte oss for å dra til Magneten.

På E6, like etter rundkjøringa i Mulekrysset, da kom panikken krypende. "Jeg kan ikke gå inn noe sted, jeg ser ikke ut, øynene mine svir, jeg svetter, hjertet banker så høyt at det føles som det vises utenpå", osv, osv.... *Herregud, som det låste seg. Før vi var fremme ved avkjøringa inn mot Magneten, da grein jeg. Fikk Jan Ove til å kjøre nesten bak Burger King, så ingen skulle se meg, og så fikk jeg pusteproblemer. Og så husker jeg ikke så mye mer, bortsett fra at jeg hylte og bar meg og ville hjem.

Etter noe som føltes som en evighet, begynte jeg å roe meg nok til at Jan Ove turde å gå fra meg, så han handla ferdig, jeg satte meg i baksetet (fordi vinduene bak er sota, så jeg kunne gjemme meg), og så bestilte han maten, og så kjørte vi hjem.

Og SÅ kom hodepinen. OG siden da har jeg hatt hodepine. Min eldste bror kom på avtalt besøk igårkveld, og jeg måtte bare be ham om unnskyldning og gå til sengs.

Idag har jeg ikke vært utendørs.

Føler for å lage nye sår som jeg kan pirke i. Så mye tryggere med fysisk smerte.



Vondt i hodet...og vondt i sjela...