Mange minner trenger seg på akkurat nå. Jeg kom borti noe kliss, og når jeg går på badet og skal vaske det av meg, kom jeg til å tenke på at det luktet sånn som da jeg bodde i fosterhjem fra 1990-1992. Altså fra jeg var ti, til tolv år gammel. Jeg har tenkt på det mange ganger, men aldri nevnt det til noen. Men jeg hadde en kommode med meg fra hjemmet mitt, og til fosterhjemmet. I den øverste skuffen, lå undertøyet mitt, og en av trusene hadde en beige/gul flekk som føltes litt inntørket klissete å ta på, samt at den luktet rart. Jeg vet jeg reagerte på det den gang da, også, men hvorfor jeg ikke gjorde noe, spurte noen, eller hvertfall LURTE på hva det kunne være, må da fuglene vite.
Klisset jeg nettopp fikk på fingrene minte om det. Og hele historien, bitterheten, sinnet og sårbarheten fyller hodet mitt i løpet av et brøkdels sekund. På'n igjen. På grunn av tvangen min, MÅ jeg tenke ferdig tanker før jeg kan slippe dem, frustrerende når det kommer opp noe du OVERHODET ikke vil tenke på. Men nå er det her. Alt sammen.
Jeg er oppvokst hos en mor som er hypokonder. Det finnes ikke den ting i legebøkene min mor ikke har lidd av, hvertfall hatt et SNEV av. Så det sier seg selv at jeg var litt av en dramaqueen mens jeg var barn.
Fosterfar var ansatt i Røde Kors, og var speiderleder, så det var naturlig å spørre ham når noe dukket opp. Og det gjorde det jo ofte. Jeg var ikke så gammel første gangen jeg hørte om "Lyskebrokk", men var vel ikke helt klar over at det var svært sjelden for jenter å få det i ti-årsalderen. Jeg hadde en kul i lysken, trodde jeg, og det KUNNE jo være lyskebrokk.
Så en ettermiddag jeg var hjemme med fosterfar, spør jeg ham om hvorfor jeg hadde en kul i lysken. Han krever å få se. Og det får han jo. Litt ekkelt er det, men overkommelig. Han ber meg om å trekke ned buksa så han får sett ordentlig. Det er fremdeles ikke bra nok, for dårlig lys eller noe, til at han får sett ordentlig, så han tar meg med på rommet jeg deler med et av hans biologiske barn. Jeg måtte legge meg på ryggen i overkøya, og så måtte jeg ta av trusa. Så han fikk se ordentlig. Full takbelysning, og likevel måtte altså trusa av, for det var så vanskelig å se kulen. Han tar tak i beina mine og sprer dem, legger dem GODT ut til hver sin side. For at han skal kunne se ordentlig, så klart. Jeg stirrer i taket og tenker at jeg bare vil dø, fordi det er så ekkelt, og så fanger jeg opp retningen på fosterfars blikk. Han stirrer meg rett hjem, gjør ikke forsøk på å skjule det engang, og han klemmer og klemmer meg i lysken, og tilsynelatende "undersøker" meg. Jeg begynner å gråte, og han spør om det gjør vondt. Nei, det gjør ikke vondt, men det er så innmari flaut og ekkelt, så jeg klarer ikke å holde skamtårene tilbake. "Ja", sier jeg. For blikket hans lyner. Og ingen som ikke har sett min forhenværende fosterfar, kan ane hvor skumle øyne denne mannen har. Mørk som en vinternatt, og det hjelper selvsagt ikke at han er svarthåret og har svart bart og skjeggstubb, og har et VELDIG strengt utseende. Når denne mannes øyne lyner, da finner man ikke på så veldig mye tull, for å si det sånn.
Men jeg går med på at det gjør vondt, for jeg vil ikke få kjeft over at jeg gråter. Og spesielt gråter over "ingenting". Man kan jo ikke GRÅTE bare fordi det er ekkelt og flaut.
Etter "undersøkelsen" får jeg kle på meg igjen. Han forteller meg at det ikke er noe å bekymre seg over, og sier at hvis det fortsatt gjør vondt om noen dager, så må vi til legen.
Jeg glemte helt at jeg var bekymret for den rare kulen, for nå vil jeg bare dø av skam. Jeg snakker aldri om episoden igjen. Og setter den heller ikke i sammenheng med at jeg finner ei truse i kommoden min det lukter rart av, og som har en merkelig flekk noen uker etter denne "undersøkelsen".
Jeg fikk mentruasjon da jeg var elleve. Grusomt tidlig, men jeg var forberedt. Jeg visste nøyaktig hvorfor jeg plutselig en dag hadde blod i trusa, spesielt fordi jeg hadde hatt vondt i magen dagen før. Jeg utbrøt et høyt "Faen!", og så banket det forsiktig på døren, og en hviskende fostermor spurte om jeg trengte bind. Hun forklarte hvor de var, og det var hele praten vi hadde om temaet. Men jeg fikk ekle kommentarer av fosterfar. Blant annet spanderte han saft og boller på byens bakeri, fordi jeg hadde "tatt et steg inn i de voksne damenes rekker". Og en gang var jeg så dum at jeg hadde kastet en liten dott bomull i do, og det hadde han lagt merke til. Og måten jeg ble konfrontert på, var da de to fosterbrødrene mine satt ved spisestuen og gjorde lekser, fostermor satt i stolen sin og heklet, og fosterfar leste vel avisen eller noe, ikke vet jeg. Da tar han meg for seg, og forteller meg at jeg ikke må finne på å kaste bomull i do, "det er like ille som om du skulle ha kastet det du har mellom beina når du blør, i do, det!"
Nok en gang døde jeg av skam. Fostermor nikker, og er enig, og jeg mer aner enn ser, at begge guttene bak meg hever huet i overraskelse. Fint. Skal vi skrive at jeg har fått mensen i avisen også, eller??
En stund før jeg flytter fra fosterhjemmet, da er jeg tolv år, og ikke så rent lite opptatt av utseende og sånt, siden jeg må arve klær av naboguttene, og knapt har så mye som en egen hårbørste. Jeg har akkurat begynt å få noen kuler på brystkassa, som er vonde som fy, og bare stresser meg. Spesielt fordi en av gutta i klassen hadde pekt rett ut med pekefingrene sine fra sin egen brystkasse, og vrikket med hoftene, da han trodde jeg ikke så ham.
Vi deler fremdeles køyeseng, fosterbror og jeg, og lyset slukkes alltid senest halv ti på rommet vårt. Vi hadde en lei tendens til å skravle til langt på natt, så vi ble ofte sjekket hver eneste kveld. Og vi lot jo selvsagt som om vi sov.
Jeg må ha blitt fryktelig flink til å late som, for en kveld gikk ikke fosterfar ut igjen av rommet med en gang han hadde sjekket oss, som han pleide. Istedet kom han innpå rommet. Gutten i underkøya sov tilsynelatende, kanskje han faktisk også HADDE sovnet, for jeg har spurt om han ikke husker denne episoden flere ganger, og han nekter. Jeg vet ikke.
Jeg ligger på ryggen, med hodet inn mot veggen, dyna halvt på meg. Forskrekket kjenner jeg plutselig en hånd på magen min, som stryker frem og tilbake. Som hekter tak i trøyekanten, og glir under trøya, og fortsetter å stryke meg på magen. Her kunne jeg nok ha slått opp øynene og spurt hva pokker han holdt på med, men unger tenker da ikke sånn. Jeg var mer opptatt av å tie ihjel alt det ekle jeg hadde opplevd, for da kanskje det ikke eksisterte, kanskje jeg bare hadde innbilt meg selv det, og da kunne jeg ikke fortelle noen om det.
Hånden sklir brått oppover brystkassen min, og kjenner på de to, små kulene jeg hadde under trøya, de ekle, som verker og som stresser meg. Da greier jeg ikke mer. Jeg strekker meg "i søvne", og later som om jeg skifter stilling mens jeg enda sover. Snur meg med ryggen mot fosterfar, og legger en arm over øynene mine, så det ikke skal vises at jeg kniper dem hardt igjen. Hjertet dundrer i brystet mitt, for jeg VET at dette ikke er lov av voksne å gjøre. Blodet bruser i ørene mine, og jeg klarer ikke tenke. Alt blir svart, og jeg prøver bare fortvilt å late som om jeg enda sover.
Etter å ha stått ved sengen i noe som føltes som en evighet, går han.
I bunn og grunn oppfatter jeg ikke dette som et "overgrep" pr idag, men DEN gang ble jeg hysterisk og redd, og forsvant inn i meg selv etter dette. Ble vrang på skolen, gadd ikke gjøre lekser, og havnet stadig opp i trøbbel. Jeg gikk på BUPP den gang, og når barnepsykologen min spurte om jeg hadde noe på hjertet, da begynte jeg å gråte. Han fikk det ikke ut av meg, men vi ble enige om at jeg skulle begynne å skrive dagbok, for å få litt bedre grep om tankene mine, og det som gjorde meg opprørt. Og en dag, om jeg turte, kunne jeg vise ham dagboken.
Jeg begynte å skrive og skrev ned i dagboken min at jeg ikke ville bo der lenger. Og at neste gang jeg var hos psykologen skulle jeg kanskje fortelle hva som hadde skjedd.
Det skjedde svært mye de to årene jeg bodde i fosterheimen, skal nok nevne mer siden, men tar bare "denne saken" akkurat nå.
Ukene gikk, psykologen hadde fremdeles ikke lyktes i å få utav meg hva som hadde skjedd, men vi hadde diskutert det at jeg ikke ville bo i fosterheimen lenger. Om hva alternativene mine var. Og han sa at hvis det ble FOR ille, at jeg måtte flytte med èn eneste gang, da måtte jeg ringe ham, og så kunne jeg bo en stund på barnevernsinstitusjonen som lå på den andre siden av byen. De ville hjelpe meg å flytte, og jeg måtte ikke være redd for å si fra. Det var betryggende, og jeg begynte å legge planer i dagboken min. Jeg skrev at vi hadde diskutert "heimen", og at jeg kanskje kunne bo der midlertidig, til foreldrene mine ble klarert til å ha meg igjen.
Jeg er på speidertur med noen jenter, og det jeg husker best fra den turen, er at jeg ikke hadde med mat, enda det fikk vi streng beskjed om. Vi måtte ha med niste for minimum to måltider, og det hadde ikke jeg. HVORFOR aner jeg ikke. Fordi fostermor ikke visste det? Fordi jeg hadde tatt ut nista selv? Uansett, troppslederen min, ei ung jente knapt et par år eldre enn meg, forbarmet seg over meg, og gav meg sånn omsorg som jeg aldri har opplevd maken til. Hvis jeg anstrenger meg, kan jeg AKKURAT huske hvordan hun så ut, men ingen navn. Alt sånt er borte. Hun vinner tilliten min iløpet av overnattingsturen, og før turen er omme, har jeg fortalt henne at jeg ikke vil bo i fosterheimen lenger. Etter mye om og men, får jeg fortalt henne alt, og tenker ikke mer over det, fordi jeg har fått tømt meg, og trodde det var stopp der. Deilig å kunne betro seg, og så ferdig med det, liksom. Deilig å få medhold i at det ikke er sånn fosterfedre bør oppføre seg, og deilig å bli hørt en stakket stund. Saken ute av verdenen. Tror jeg.
Så en dag, slår bomben ned. Jeg holdt på å si bokstavelig, for det var sånn det føltes.
Jeg ble ropt opp i klasserommet, over callingen, at jeg måtte komme på helsesøsters kontor. "Aha! Fritime", tenkte jeg, og ruslet avgårde så fornøyd. Brukte god tid på å gå ned tre etasjer til søsters kontor, alt for å hale ut fritiden jeg plutselig hadde fått utdelt. Lite visste jeg at jeg ikke hadde trengt å bekymre meg om å skulle gå tilbake til klasserommet den dagen.
Helsesøster hadde fått tlf fra ei bekymret mor, kunne hun fortelle. Jeg ble så overrumplet at jeg ikke ante hva hun snakket om før LENGE etterpå. Og så bruker hun svæææært lang tid på å få fortroligheten min, messer om taushetsplikt og tillit, hjelpeapparat, osv, osv, osv, og jeg blir LURT til å stole på mennesket. Jeg forteller. Og hun lover at hun ikke skal fortelle det til noen. Jeg forteller henne at noe er på gang, jeg har snakket med psykologen min, og han har tilbudt meg en vei ut, jeg trenger bare tid. Jeg stoler på at hun ikke sier noe til noen, at hun lar meg beholde kontrollen. Den gang ei, gitt.
Samtalen med søster tok mange timer. Da jeg ENDELIG får rusla meg hjemover den dagen, kommer jeg oppover bakken mot huset der jeg bor i fosterhjem, og aner fred og ingen fare. Jeg er sliten, jeg har gått langt (fordi vi bare fikk busspenger èn veg), og somler meg langsomt opp bakken mot huset med bittesmå skritt. Ryggen verker, jeg bytter på å ha ranselen på venstre eller høyre skulder. Haler ut tiden.
Og så står plutselig fostermor i døråpningen, og hun er mildt sagt FURIOUS! Jeg har ALDRI sett henne så sint før, og jeg kjenner knærne mine gir etter under meg. Jeg vet øyeblikkelig at hun VET. Jeg vet også at den jævla helsesøstra har sladret. Jeg har bare vært SÅ redd EN gang tidligere i mitt liv, og det var da min psykisk syke mor skulle "kløyve skallen min i to" med ei øks.
Dommedag er her. Jeg vet jeg må inn, jeg vet jeg må til pers. Jeg forventer juling, for det fikk jeg da vel endelig av mamma da hun ble sint på meg, og det var jo for LANGT mindre alvorlige ting enn DETTE. Så her ble jeg sikkert slått halvt ihjel. Eller kanskje HELT ihjel. Jaja, så slapp jeg å mote meg opp til å si fra til barnevernet at jeg ikke ville bo her lenger. Jeg kom til å være død istedet for.
Jeg fikk så øra flagra, ja, og jeg fikk nok en ørefik eller tre også. Men ingen juling. Derimot fikk jeg streng beskjed om å fortelle ALT jeg hadde sagt til helsesøster, forklare hvorfor det sto i dagboken min (Hun hadde snoket gjennom sakene mine!!) at jeg skulle bo på "Heimen" en stund- Og nå kom jeg akkurat på navnet til troppslederen min i speideren. Hun het Laila! Fostermor fortalte hun hadde snakket med helsesøster, og at nå ventet HELVETET på jord på meg i oppvask. Og etter flere runder med kjefting, fikk jeg stotret frem at fosterfar hadde "tatt meg på puppene", og sånt var ikke lov. Og da fikk jeg fostermors hvitglødende sinne. Jeg fikk en smell over kinnet så hardt at det ringte i ørene, og fikk beskjed om at jeg ikke hadde noen "pupper" å ta på, så den fikk jeg gå lenger på landet med. Jeg forsøkte å forklare hvor ekkelt det hadde vært da fosterfar "undersøkte" meg uten truse, og hele tiden skulle snakke om menstruasjon med meg, og ble avvæpnet ved ALT jeg la frem. Ikke ble jeg trodd, og ikke hadde jeg noen grunn til å fly rundt og si sånt om dem, de som hadde vært så snille og tatt meg inn i hus istedet for å la meg bo på et barnehjem. Og hvis jeg da trodde jeg skulle få det så mye bedre på "Heimen", jah, så måtte jeg da bare flytte! Der bodde det voldelige barn og strenge voktere, så vær så god! Kos deg!
Jeg ble redd. DETTE hadde ikke psykologen min sagt noe om. Voldelige barn? Jeg som var så redd mobbing, siden jeg hadde blitt mobbet hver eneste dag siden barnehagen hjemme hos foreldrene mine. Hadde han lurt meg, psykologen? Ville jeg bli satt i fengsel der oppe på "Heimen"? Rømningsveien min smuldret bort, og jeg ble redd. Redd jeg måtte i fengsel. Redd jeg måtte bo på gata og aldri få se lillebroren min mer (som bodde i samme fosterhjem), og kanskje ville jeg aldri få se pappa mer heller.
Så jeg "innrømte" at jeg hadde løyet. "Jeg fant opp alt sammen jeg, fostermor. Hvorfor? Vel, fordi jeg ville ha oppmerksomhet. Fordi ingen liker meg. For å få venner. Fordi jeg kjedet meg. Fordi jeg er slem." Og på ettermiddagen/kveldinga, etter at jeg hadde lagt meg (rett i seng det, uten kveldsmat eller middag), kom fosterfar hjem. Han satte seg på sengekanten min. Og fostermor spurte krevende og forventningsfullt om jeg ikke hadde noe å si til ham. Og jeg hulket frem "Unnskyld for at jeg løy!", og så måtte jeg KLEMME ham. O så måtte jeg si at jeg var glad i ham.
Det sviket, det sitter i kroppen enda. Å måtte be den dritten om unnskyldning for at HAN hadde tatt på MIN kropp! Bitterheten over at fostermor ikke trodde meg på MAAAAAAAANGE år, sårbarheten over å skulle måtte fortelle noe, og så ikke bli trodd....
Jeg fortsatte å bo hos dem enda en stund. Det foregikk nok mye i kulissene som JEG ikke fikk vite om, men for meg fortonte livet seg som vanlig igjen. Bortsett fra at alle hatet meg. Laila, troppslederen spurte meg en gang om hvorfor jeg hadde løyet om så stygge ting. Skolen fikk beskjed om at jeg hadde løyet. Lærerne trodde jeg var en løgner av aller verste sort, som kunne si sånt om sine reddende fosterforeldre, snille, snille menneskene! Ungene merket det var noe, så de begynte å plukke på meg. Jeg fikk ikke delta i fritidsaktiviteter lenger, måtte rett hjem etter skolen, og nåde meg om jeg kom for sent hjem. Fosterbrødrene mine la meg for hat, og jeg gikk som på nåler der.
Psykologen min fikk beskjed om å jobbe med lyvingen min. Så jeg sluttet å gå dit. Jeg skulket alle timene mine.
Men jeg slo meg til ro med EN ting, hvertfall. "Overgriperen" min hadde fått sparken i både Røde Kors og i Speideren. Ingen rettslige følger. Men en slags seier likevel. Hans navn hadde blitt svertet. Og jeg flyttet hjem igjen ikke lenge etter dette.
Jeg gråt da jeg dro derfra. Pappa skjønte ikke hvorfor jeg gråt, når jeg hadde fåt viljen min om å få flytte derfra. Men jeg gråt fordi jeg vistte at HAN visste, og at han skulle slippe unna med det han hadde gjort. Og at JEG var synderen. Jeg gråt fordi jeg hadde seiret, men til hvilken pris. Jeg hadde solgt meg selv.
Jeg har vært bitter i mange år over dette. Jeg er bitter enda.
Noe av det jeg sliter med idag, er trangen til å konfrontere ham. Til å få ham til å ta ansvar for det han gjorde, selv om jeg i ettertid synes at om jeg først skulle bli utsatt for overgrep, så var jeg heldig, fordi det aldri gikk lenger enn DIT. Men det var et større overgrep det at ingen trodde meg. Da.
Fostermor og fosterfar er idag skilt. Lillebroren min slapp å vokse opp hos HAM. Men han ble ikke flyttet ut av hjemmet. Jeg har fremdeles dårlig samvittighet over at jeg forlot ham i fosterhjemmet, og flyttet hjem til ustabile forhold hos mine foreldre. Og idag vet jeg at fostermor tror meg. Etter at jeg flyttet derifra, gjenopptok jeg MIN side av saken, og har fastholdt på den "ever since". Jeg har aldri hatt problemer med å skulle snakke om det. Men jeg har vanskelig for å betro meg til autoriteter etter dette. Rart? Neppe.
