I'm tired of trying. I'm tired of crying. I know I've been smiling, but inside I'm dying...

Jeg smiler så krampa tar meg. Ser på morsomme videoer på nett, sånn at jeg smiler og ler. Selvbedragelsen er også viktig. Jeg må FØLE at jeg er litt frisk innimellom. Og så må jeg legge et emosjonelt plaster på det faktum at det ble nye sår igjen idag. Da ler jeg. Og smiler. Og er i krampaktig godt humør.

Ei venninne av meg var innom her idag. Det gjorde godt, selv om hun også har "vonde problemer". Men jeg er mer til hjelp for andre, enn meg selv akkurat nå, og det er godt å få fokuset over på noe som skjer med andre. Jeg trenger å muntre henne opp, å få henne til å vite at jeg er her, uansett når hun måtte trenge meg, jeg har alltid et styrkende ord på lager til henne, men jeg evner ikke å finne dem frem til meg selv.

Jan Ove klemte meg mens jeg grein og styra på igår kveld. Jeg fikk ikke ro i kroppen, jeg fikk ikke til å gå ut en gang, å gå ut stresset/panikken, det ville seg bare ikke. Og sånn er det idag også. Jeg har tatt ÈN røyk idag, og det var mens venninna mi og Jan Ove fremdeles var her. Nå er jeg GRUSOMT røyksjuk igjen, men makter bare ikke å gå ut alene. Heldigvis kommer ei annen venninne av meg snart, skulle bare se Jul i Blåfjell sammen med jentene sine først, så jeg har en røyk i kikkerten :)

Varför ska allt va så jobbigt? Jeg kjenner meg helt utslitt av alle tankene mine idag, føler for å gå i seng, men jeg KAN ikke. Jeg MÅÅ sove til natten. Jeg sov noen timer på dagen igår, i to omganger, og jeg våkna av helt jævlige mareritt hver gang! Første marerittet handler om Jove og bjørner og blod og smerte, jeg husker INGEN detaljer, så jeg antar vi ble angrepet av noen bjørner...?

Andre marerittet handlet om mørket og lyset, jeg prøvde fortvilt å holde meg i mørket, eller i det minste i skyggen, men hver gang jeg beveget meg, gjorde en sterk lyssøyle det samme, og jeg kom meg ikke unna. Jeg visste bare at lyset representerte fare, og at jeg måtte holde meg unna, holde meg usett. Samme hva jeg gjorde, hadde jeg alltid en hæl, ei arm, eller noen fingre innenfor lyskjeglen, og ble dermed oppdaget. Lyset jagde meg rundt og rundt, til jeg ble så sliten, jeg ville sette meg ned, og bare la det stå til, men beina lystret ikke. Jeg løp og løp, og grein og pustet og peste, følte jeg skulle besvime, følte jeg mistet bakken flere ganger, og like fordømt kom jeg meg ikke unna. Like før jeg måtte ta konsekvensene av å skulle bli oppdaget, vekket sønnen min meg og sa at Jove hadde lagd middag.

De to neste marerittene husker jeg ikke annet enn at jeg i det siste marerittet sloss med noen. En eller annen slo i stykker underleppa mi, og jeg kjente den revna og piercingen datt ut. :( Da jeg våkna måtte jeg fikle lenge med piercingen for å virkelig kjenne om den var der....

Nå fikk jeg besøk, så adjøss så lenge...