Grublingen på hvordan man skal løse alle problemene. Eller hvordan fremtiden skal bli. Jeg klarer ikke å se hvor jeg KAN være om ti år. Ikke fem engang. Folk sier de tar en dag av gangen, men jeg tar time for time.
Hvorfor kjenner man seg så ensom når man har huset fullt av folk? Jovemin, guttungen, lillebror, besøk i hytt og gevær, og to hunder som elsker oppmerksomhet. Jeg skjønner ikke hvor all denne ensomheten kommer fra, siden jeg velger å trekke meg unna folk, velger å være alene? Sånt fører også til grubling.
Ble liggende å høre på stormen inatt. Føler liksom det stormer i hodet mitt også for tiden. Rart hvordan ting henger sammen. Jeg frykter at jeg blir dårligere, frykter at sinnet mitt låser seg mer og mer, at angsten skal vinne over meg. Jeg frykter innleggelse, frykter den etterfølgende stigmaen.
Huset knaket i sammenføyningene inatt, og det gjorde det i meg også. Noen ganger kjennes det som om jeg må holde meg fast, ellers går jeg i stykker. Slår sprekker. Knuses. Jeg forstår ikke hvordan et sinn kan låse seg på denne måten, og det er frustrerende. "Kjemisk ubalanse". Er det liksom alt? Feildosering av seratonin, dopamin og noradrenalin? Er det virkelig så enkelt? Og hvorfor funker ikke da Seroxaten? Er det meningen jeg skal slite med dette hele resten av livet mitt? Må jeg ta tabletter resten av mitt liv? Må jeg gå i behandling resten av livet? Dystre utsikter, syns jeg. Mislykket. Vanskapt. Utskudd.
Failure.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar