1986, vår første Nissan Bluebird, rød sådan....
Det som var skikkelig creepy med kræsjen vår, var at like før det smalt, hadde mamma bedt meg om å ta på bilbeltet, "man vet aldri hva som kan skje", så beltet ble høytidelig festet, og ikke ti minutter senere engang, så smalt det.
Vi hadde nettopp vært hos morfaren min på pleiehjemmet, og skulle stikke innom broren hans, min kjære Onkel Oskar, men der kom vi til låst dør, så det ble bestemt at vi skulle returnere hjemover. Min bror, som da var 13, satt i framsetet, og min mor, hunden vår, og jeg, satt baki. Hunden vår Lussi, var vel ikke stort eldre enn en valp da, men hun var fortrolig med å kjøre bil, og ble selvsagt med overalt hvor vi sto og gikk. Jeg var 6 år. Det var vinter, nesten jul, skaresnø, og skikkelig høysol. Like over en bakketopp, snur jeg meg mot mamma og skal si noe, og så smeller det.
Det singler i glass, det skraper og smeller i metall, høye, skremmende hvinelyder fra metall mot metall, og vi som vitterlig sto midt på vegen og blinket oss inn mot en busslomme på venstre siden av veien, lå nå plutselig mot kjøreretningen og i grøfta. Vi hadde blitt snudd 180 grader rundt, og hunden, som hadde sittet mellom mamma og meg, befant seg nå i fanget på broren min som satt foran...?
Det ble fryktelig stille, og jeg kan fremdeles føle det sjokket det var å plutselig innse at vi hadde blitt påkjørt. Mamma ropte og bar seg, og pappa prøvde fortvilt å få opp førerdøren for å komme seg ut av vraket. En mann sto plutselig og brøyt på døren til pappa, og så skjedde alt i et forrykende tempo;
Alle bildørene fløy opp nesten samtidig, og hoder stakk inn for å sjekke tilstanden vår. Og han som åpnet bildøra mi, var en ung mann, neppe mer enn et par og tyve, med langt, brunt hår, bart, og tredagersstubb. Jeg husker ham så tydelig, for han tok meg på fanget, satte seg i veigrøfta, klemte meg inntil seg, og bare holdt meg til jeg begynte å gråte. Sjokket løsnet, og snørr og tårer havnet i håret og på brystet til denne fantastiske mannen som var så snill mot en stakkars, vettskremt unge.
Så er mange detaljer borte, for det neste jeg husker, er at vi sitter i en bil på veg innover til legevakten. Det som har brent seg fast på minnet mitt, er broren min. Vi satt side om side i baksetet, og broren min skalv, lo og gråt om hverandre, og DET skremte meg. En stund etterpå fikk jeg vite at broren min var i sjokk. Det sa meg ikke så mye den gang, men i ettertid fant jeg jo ut at sjokk var noe farlig, og det var viktig at han fikk legetilsyn omgående. Jeg husker jeg ble forundret og fornærmet over at han lo. Det var da jaggu ikke noe å le av, hvertfall ikke ettersom jeg fant ut at grunnen til at pappa ikke fikk opp førerdøren ved egen hjelp, var fordi den var blitt brettet over venstreleggen hans i sammenstøtet. Pappan min kunne være skadet, og da ler man ikke. Bror, slutt. Vær så snill. Du skremmer meg. Og så gråt han i neste øyeblikk.
Hos legen måtte vi kle av oss, husker jeg. Og jeg husker det klirret i glasskår, bittesmå glassbiter rydde ut av klærne våre. Mamma og jeg hadde fått bakruta i hodet, og jeg hadde et bittelite kutt inni venstre øre, men var ellers helt uskadet. Det samme var mamma, og merkelig nok hunden vår.
Jeg kan faktisk ikke huske om broren min ble med oss hjem den dagen, eller om han ble innlagt for observasjon. Pappa fikk sykemelding, pga leggskaden, og smerter i brystregionen, rattet hadde truffet ham i brystet. Leggen var hel, men fikk en stygg bein/muskelkul midt på skarpleggen etter bildøra. Og den har han enda, nesten 30 år etter.
Bilen var totalvrak. Jeg vet det eksisterer bilder av den et sted, men kan ikke huske hvor det har blitt av dem. Hele venstre side var inntrykt, fra framskjerm til passasjerdør, men mamma hadde blitt kastet mot meg i sammenstøtet, så hun berget. Og hadde ikke broren min av ren og skjær refleks tatt imot hunden da den kom seilende, så hadde hun fløyet ut gjennom fronruta. Frontruta var hvit som melk, husker jeg. Små detaljer sitter som støpt, mens resten er helt borte.
Men redningsmannen min, han satt ved siden min innover mot legevakten, og ga meg klem da vi var fremme. Han ønsket oss lykke til og god bedring og jeg vet ikke hva man sier til vilt fremmede som nettopp har overlevd en nokså skremmende kollisjon.
Det som var skikkelig creepy med kræsjen vår, var at like før det smalt, hadde mamma bedt meg om å ta på bilbeltet, "man vet aldri hva som kan skje", så beltet ble høytidelig festet, og ikke ti minutter senere engang, så smalt det.
Vi hadde nettopp vært hos morfaren min på pleiehjemmet, og skulle stikke innom broren hans, min kjære Onkel Oskar, men der kom vi til låst dør, så det ble bestemt at vi skulle returnere hjemover. Min bror, som da var 13, satt i framsetet, og min mor, hunden vår, og jeg, satt baki. Hunden vår Lussi, var vel ikke stort eldre enn en valp da, men hun var fortrolig med å kjøre bil, og ble selvsagt med overalt hvor vi sto og gikk. Jeg var 6 år. Det var vinter, nesten jul, skaresnø, og skikkelig høysol. Like over en bakketopp, snur jeg meg mot mamma og skal si noe, og så smeller det.
Det singler i glass, det skraper og smeller i metall, høye, skremmende hvinelyder fra metall mot metall, og vi som vitterlig sto midt på vegen og blinket oss inn mot en busslomme på venstre siden av veien, lå nå plutselig mot kjøreretningen og i grøfta. Vi hadde blitt snudd 180 grader rundt, og hunden, som hadde sittet mellom mamma og meg, befant seg nå i fanget på broren min som satt foran...?
Det ble fryktelig stille, og jeg kan fremdeles føle det sjokket det var å plutselig innse at vi hadde blitt påkjørt. Mamma ropte og bar seg, og pappa prøvde fortvilt å få opp førerdøren for å komme seg ut av vraket. En mann sto plutselig og brøyt på døren til pappa, og så skjedde alt i et forrykende tempo;
Alle bildørene fløy opp nesten samtidig, og hoder stakk inn for å sjekke tilstanden vår. Og han som åpnet bildøra mi, var en ung mann, neppe mer enn et par og tyve, med langt, brunt hår, bart, og tredagersstubb. Jeg husker ham så tydelig, for han tok meg på fanget, satte seg i veigrøfta, klemte meg inntil seg, og bare holdt meg til jeg begynte å gråte. Sjokket løsnet, og snørr og tårer havnet i håret og på brystet til denne fantastiske mannen som var så snill mot en stakkars, vettskremt unge.
Så er mange detaljer borte, for det neste jeg husker, er at vi sitter i en bil på veg innover til legevakten. Det som har brent seg fast på minnet mitt, er broren min. Vi satt side om side i baksetet, og broren min skalv, lo og gråt om hverandre, og DET skremte meg. En stund etterpå fikk jeg vite at broren min var i sjokk. Det sa meg ikke så mye den gang, men i ettertid fant jeg jo ut at sjokk var noe farlig, og det var viktig at han fikk legetilsyn omgående. Jeg husker jeg ble forundret og fornærmet over at han lo. Det var da jaggu ikke noe å le av, hvertfall ikke ettersom jeg fant ut at grunnen til at pappa ikke fikk opp førerdøren ved egen hjelp, var fordi den var blitt brettet over venstreleggen hans i sammenstøtet. Pappan min kunne være skadet, og da ler man ikke. Bror, slutt. Vær så snill. Du skremmer meg. Og så gråt han i neste øyeblikk.
Hos legen måtte vi kle av oss, husker jeg. Og jeg husker det klirret i glasskår, bittesmå glassbiter rydde ut av klærne våre. Mamma og jeg hadde fått bakruta i hodet, og jeg hadde et bittelite kutt inni venstre øre, men var ellers helt uskadet. Det samme var mamma, og merkelig nok hunden vår.
Jeg kan faktisk ikke huske om broren min ble med oss hjem den dagen, eller om han ble innlagt for observasjon. Pappa fikk sykemelding, pga leggskaden, og smerter i brystregionen, rattet hadde truffet ham i brystet. Leggen var hel, men fikk en stygg bein/muskelkul midt på skarpleggen etter bildøra. Og den har han enda, nesten 30 år etter.
Bilen var totalvrak. Jeg vet det eksisterer bilder av den et sted, men kan ikke huske hvor det har blitt av dem. Hele venstre side var inntrykt, fra framskjerm til passasjerdør, men mamma hadde blitt kastet mot meg i sammenstøtet, så hun berget. Og hadde ikke broren min av ren og skjær refleks tatt imot hunden da den kom seilende, så hadde hun fløyet ut gjennom fronruta. Frontruta var hvit som melk, husker jeg. Små detaljer sitter som støpt, mens resten er helt borte.
Men redningsmannen min, han satt ved siden min innover mot legevakten, og ga meg klem da vi var fremme. Han ønsket oss lykke til og god bedring og jeg vet ikke hva man sier til vilt fremmede som nettopp har overlevd en nokså skremmende kollisjon.
Han husker jeg. Jeg husker til og med lukten av ham. Jeg husker nyansen på håret hans, og jeg husker hendene hans. Harde arbeidshender, som ømt holdt om mine små barnehender. Og jeg husker også at jeg var veldig, veldig betatt av øynene hans. DE har jeg merkelig nok glemt, men jeg husker veldig godt hva jeg følte for ham. Jeg vet ikke hvorvidt en 6-åring føler en direkte FORELSKELSE, men jeg ble knust da det gikk opp for meg at jeg aldri fikk se ham igjen. Rart det der. Jeg vet også at denne mannen la grunnlaget for mine synspunkt på menn med langt hår. Og tredagersstubb. Sexy. Og uforklarlig. Men logisk når man tenker etter.
Jeg forstår at sterke bånd knyttes mellom redningspersonell og offer. Denne redningsmannen var ikke profesjonell, han var bare en tilfeldig forbipasserende som stoppet for å sjekke om vi hadde det bra. Og han betyr så utrolig mye for meg enda etter så mange år. Jeg har så utrolig mange ganger tenkt på om HAN husker oss, husker meg. Om han skjønte hvor stort inntrykk han gjorde på meg. Om han skjønte at han var mannen i mitt liv for en kort stund. Om hva det betydde for ham at denne forskremte, gråtende ungen klamret seg hardt fast rundt halsen hans da han reiste seg fra grøfta. Om hva det betydde for ham at jeg nektet å slippe ham da det ble klart at vi måtte på legesjekk. Og om han skjønte hvor stort det var for ei seks år gammel jente, at han slo følge helt frem til legevakten....
Jeg forstår at sterke bånd knyttes mellom redningspersonell og offer. Denne redningsmannen var ikke profesjonell, han var bare en tilfeldig forbipasserende som stoppet for å sjekke om vi hadde det bra. Og han betyr så utrolig mye for meg enda etter så mange år. Jeg har så utrolig mange ganger tenkt på om HAN husker oss, husker meg. Om han skjønte hvor stort inntrykk han gjorde på meg. Om han skjønte at han var mannen i mitt liv for en kort stund. Om hva det betydde for ham at denne forskremte, gråtende ungen klamret seg hardt fast rundt halsen hans da han reiste seg fra grøfta. Om hva det betydde for ham at jeg nektet å slippe ham da det ble klart at vi måtte på legesjekk. Og om han skjønte hvor stort det var for ei seks år gammel jente, at han slo følge helt frem til legevakten....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar