Idag skjedde det igjen.
Våknet av en telefon fra boveilederen min om at vi måtte hive oss i klærne og bli ned til sentrum, på det fryktede NAV, siden vi hadde fått avslag på bostøttesøknaden vår.
Jeg har hatt en ny forsiktig runde med magestyr (rape egg, jævlig magerumling og diarè), så jeg ble øyeblikkelig engstelig for at det kunne gå galt. Men jeg beit engstelsen i meg, og sammen dro vi nedover med boveilederen, da hun kom og henta oss.
På NAV ble vi stående en stund å vente, dermed rakk engstelsen å vokse seg stor igjen. Vet ikke hva som utløste det denne gangen, men jeg fikk en ekstrem kvalme og trodde sikkert alt bare kom til å bli rot og tull igjen, og det var jeg IKKE klar for. Jove ble hentet av en annen saksbehandler, og boveileder og jeg ble vist inn på et kontor. Kvalmen steg, og jeg begynte å svette, vrengte av meg jakke og skjerf og stappa i veska mi, mens jeg kjente gråten begynne å sprenge i brystet.
Så måtte vi på gangen å vente igjen, så kom Jan Ove, og da kom det over meg som flua på kuruka. Jeg såg folk overalt, og visste at de såg på meg, tenkte jeg var ynkelig og latterlig der jeg satt med tårer i øya, som nok en taper nede på NAV's lokaler.
Vi ble tatt inn på et annet kontor der de skulle utarbeide en ny søknad, og da ble halsen min så tett at jeg trodde jeg skulle krepere. Jove tok hånda mi, klemte den hardt, og hvisket lydløst at jeg bare måtte gå ut hvis jeg ikke greidde å sitte der, så det gjorde jeg. Dro med meg alt pikkpakket mitt ned i kjelleren på NAV, og satte meg i en dobås, og lot tårene flomme. Jeg skalv så jeg ikke trodde jeg skulle få revet av litt dopapir engang, og tennene klapret i munnen min. Jeg gråt lydløst, og plutselig går døren opp og noen slår av lyset!
Helvete!!, rakk jeg å tenke, før lufta forsvant utav meg og jeg trodde jeg skulle besvime. I mitt hue trodde jeg noen hadde fulgt etter meg og hadde bestemt seg for å drive gjøn med meg i mitt aller mest hjelpeløse, og jeg holdt pusten i noe som føltes som en evighet for ikke å lage lyd, så de skulle vite at "spøken" deres hadde truffet meg midt i angstens øye. Satt sikkert i fem-ti minutter i mørket før jeg våga meg ut for å slå på lyset, og krøyp lynraskt inn i dobåsen min igjen.
Så ringer telefonen min, den forræderiske lyden røper hvor jeg er, og jeg røsker tlf opp av veska, ser det er Jove som ringer, og hveser hallo i røret. Jan Ove spør hvor jeg er, og sier jeg må komme, for de trenger underskriften min, men jeg greier ikke. Jeg sier jeg skal forsøke, legger på og begynner å fikse håret så det skal henge i ansiktet mitt, drar hetta på hettejakken min godt over huet, og ønsker intenst at norske jenter kunne brukt burka. Jeg takler ikke, knærne mine skjelver, stemmer er bare hes, sutrende hvesing, og så går døra opp og Jove roper. -Ellen? Jeg ble så lettet at jeg trodde jeg skulle late vannet, rett og slett.
Jan Ove kom ned for å få underskriften min, jeg trengte ikke bli med opp, og jeg begynte å gråte på nytt. Den helvetes tårekrana!! Jove sier ;-Bli der! Jeg kommer og henter deg når vi skal dra, og jeg låser meg på nytt inn i dobåsen min, og lar meg skjelvende gli ned på dassen. Sidelengs, med beina oppetter veggen, så ingen skal se under døra at jeg er der inne. Det virker som om det går en time, minst, men det gjorde det nok helt sikkert ikke, før Jove kommer ned og roper inn til meg at vi skal dra.
Han skal hjelpe meg, sier han, og rekker frem hånda si til meg, når jeg får låst opp dodøra. Han griper hånda mi hardt og geleider meg hastig, men trygt forbi foajeen der alle venter på sitt uunngåelige taperstempel, og drar meg ut i friskluft. Boveilederen min låser opp bildørene, og jeg stuper inn i baksetet, får ikke igjen bildøra fort nok, og begynner å grine på nytt. Drar hetta over hodet igjen, setter meg sidelengs og synker ned så langt det er mulig i setet, prøver å gjøre meg usynlig. Og det gjør så vondt. Og jeg skammer meg sånn. Og jeg hulker frem en unnskyldning til boveilederen, og så drar vi hjem.
Vel hjemme får jeg endelig slippe løs hulkegråten som har truet med å sprenge strupen min mens alt dette har pågått, og jeg hyler og griner mens jeg synker ned på gulvet. Jan Ove henter rottisen og sier at mamman trenger trøst, og Torres lar seg ikke be to ganger. Han dytter snuten sin helt opp i trynet mitt, og slikker vekk tårene mine, og på et blunk har han stilnet gråten min, panikken min, skammen min og angsten, og er bare en stor kosebamse som krever oppmerksomhet. Han dytter meg om jeg slutter å stryke ham, og slikker meg i ansiktet når tårene triller.
Jeg greier å slappe av, og da kommer hodepinen. Jan Ove forlanger at jeg legger meg, og jeg er ikke vond å be. Jeg legger meg i senga, med Torres ved min siden, og sovner med armen min rundt ham, og sover dønn i seks timer. Jeg er utslitt. Men jeg motsto trangen til å lage nye sår på magen min.
Panikkangst - 1, Ellen - 1.
Uavgjort idag.
Jeg hater panikkanfall.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar