Lei. Våkna tidlig, klokka hadde knapt passert 4. Da kl var 5, gadd jeg ikke ligge i ro lenger, så da sto jeg opp. Mareritt igjen. Helt forferdelig... Blir helt på gråten når jeg skal skrive det ned her, det blir som å gjennomoppleve det en gang til.
Jeg drømte at jeg var ute og gikk tur med hundene midt på natten, over Berg, der vi pleier å gå med hundene. Det er et par km rundt den rundturen, så det er en fin liten tur for både matmor/far og hunder. Det var bekmørkt, og ingen lys noen sted, ikke engang der den orange lyskasteren pleier å blende oss. Alt var helt stille, bortsett fra de lydene vi laget der vi trasket gjennom grus og søledammer. Oppå Berg, der jeg pleier å slippe løs Torres, ble jeg plutselig truffet av en lyskjegle, så jeg snur meg rundt for å se hvor den kom fra. Jeg hører motordur, og av gammel vane drar jeg hundene nærmere meg, så ingenting skal skje med dem når bilister passerer oss. Jeg hadde enda ikke sluppet løs Torres, så jeg hadde begge hundene under kontroll.
Motorduren øker i styrke, og det er akkurat som når man ruser en motor, bare at bilen er i fart. Jeg tenker som så at alt kanskje ikke er som det skal være med bilen, men blir ikke redd eller noe. Drar hundene godt inntil meg, og venter på at vedkommende skal passere oss, så jeg kan gi hundene slakke igjen. Jeg vet ikke når det går opp for meg, men plutselig skjønner jeg at bilen har kurs rett mot oss, og at den kommer til å treffe oss om vi ikke flytter oss litt brennkvikt. Jeg river i båndene, og skriker "Kom!" til hundene, og hopper mer eller mindre ut i grøfta, ser det ikke kommer til å hjelpe, så vi legger på sprang, bort fra veien, fremdeles i stupmørket, og vi ser bare så langt lysene fra bilen rekker.
Det er vått, det er kaldt, og ut i grøfta er det gjørmete. Jeg blir irritert over at bilisten gjør til at jeg blir gjørmete og kjenner en stigende uro i takt med at vannet trenger inn i skoene, og gjennom bukseleggene. Rart han ikke stopper, rart han ikke ser oss?
Vi løper litt bakover, MOT den retningen vi kom fra, i håp om at bilen skal fortsette rett frem, og at vi kanskje kommer oss opp på veien igjen og får kommet oss hjem så fort som mulig. Men bilen kommer etter. Uroen bytter plass med redsel og frykt da jeg innser at bilisten er ute etter å skade meg, og fortvilet skjønner jeg at jeg ikke kommer til å slippe unna. Jeg slipper båndene til hundene, så de skal komme seg unna, og så løper jeg det jeg bare kan oppover mot veien igjen. Prøver å løpe i sikksakk, og prøver å peile kursen inn blant trærne lenger oppe og på andre siden av veien. Bilen kan jo ikke komme etter i mellom trærne, tenker jeg.
Bilen skifter brått retning. Skrik trenger opp gjennom halsen min da det går opp for meg at bilen kjører etter Ozzy. Jeg bråstopper, skriker det jeg makter, og prøver å trekke oppmerksomheten til bilisten mot meg, og ikke hundene mine. Men det hjelper ikke. Maktesløs blir jeg stående å se på at bilisten kjører over min elskede lille pelsdott, og med et høyt hvin forsvinner han under bilen. Mørket gjør at jeg slipper å se følgene av påkjørselen, men jeg skjønner at det ikke er noe å gjøre når jeg ikke lenger hører et lite klynk engang.
Jeg trodde Torres hadde løpt vekk, men han holder seg i nærheten, og sakte trenger det gjennom tåken i hodet mitt, at han bjeffer og brøler som kun rottweilere kan, og jeg skjønner at han har oppfattet situasjonen. Jeg skriker "Løp! Gå hjem!" til ham, men det hjelper ikke. Jeg ser ikke nøyaktig hvor han er i mørket, men når bilen snur, og kjører mot Torres, da ser jeg. Og jeg ser også en blodig og blond masse der hvor Ozzy nettopp hadde vært.
Jeg hyler og griner, jeg skriker "La oss være! Hvorfor gjør du dette!?" og "Helvetes drittsekk!", og etterhvert som Torres spretter unna bilen, og skifter retning, og det blir en liten "jakt" utav det, går hylingen min over i mer bønnfallende toner. "Vær så snill, spar hunden min! Du har allerede drept en av hundene, la meg beholde den andre! Vær så snill! Kan noen komme og hjelpe oss da, for faen, han dreper oss!"
Jeg skriker "Kom!" til Torres, og løper mot veien igjen, og skjnner ikke at den er så langt unna. Jo fortere jeg løper mot veien, jo lengre blir det dit. Jeg skjønner sakte, men sikkert at vi ikke kommer til å slippe unna. Han kommer til å drepe oss, og jeg gråter for hundene mine, jeg hulker for sønnen min, og jeg tar farvel med alle jeg er glad i inni meg. Jeg løper og løper, og så hører jeg Torres hyler.
Så har han greidd å innhente Torres-vakringen min også. Smerten river meg åpen, jeg slipper ut et pinefullt ul over tapet av min beste venn.
Jeg når ikke veien. Lyskjeglen slår over beina mine. Bilen har snudd, og har retning meg igjen. Jeg får et glimt av sjåføren idet jeg snur meg mot bilen, og sjokkert og overrasket ser jeg hvem som dreper oss. Det er ekssamboeren min, og han gliser det sygge ulvegliset sitt, mens han gir på ekstra, og så treffer bilen meg.
Jeg våkner idet det blir mørkt, jeg rives istykker innvendig, og gråter stille. Jeg blir sint og frustrert over at denne mannen fremdeles skal klare å ødelegge nattesøvnen min, så mange år etter. Jeg blir liggende og stryke på Torres, lykkelig over at han ligger i senga mellom oss, og takknemlig over at det bare var en drøm. Etter å ha vridd meg i en times tid, gir jeg opp. Jeg kommer ikke til å få sove mer.
Mens jeg sitter her og skriver ned nattens heseblesende katt og mus-jakt, står Jove opp også. Jeg trykker ham inntil meg, og lar tårene flomme over. Jan Ove klemmer meg hardt, kysser meg i panna, og er bare best.
Takk for at du er den du er, elskede <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar