Da jeg gikk gravid med sønnen min, så spydde jeg ni mnd i strekk. Nyttårsaften 2000/2001 satt jeg hjemme i stua mi, og skålte med meg selv med rød julebrus i glasset, og spybøtte i fanget, og kikka på rakettene gjennom vinduene. Godt nyttår, liksom. Rød julebrus fordi den ikke var så grusom å spy opp igjen. På bursdagen min en mnd tidligere var jeg innlagt på sykehuset. Fikk flagg på rommet mitt og greier på selve dagen.
Hyperremesis gravidarum. Ekstrem svangerskapskvalme. Akupuntur, medikamenter og det som var å prøve, funka dårlig. Var bare å holde ut i de ni mnd, det.
Må innrømme at jeg grein da jeg skjønte at jeg var gravid....igjen. Jeg tok jo abort året før, fordi jeg bare ikke greidde det. Å være så dårlig. Å spy hvert tiende minutt. Å ikke klare å beholde en liten teskje vann engang. Den gang ba sykehuset meg om å ta kontakt med dem FØR jeg ble gravid neste gang, slik at de kunne ha bedre oppfølging av meg, og sikre at jeg greidde å gjennomføre svangerskapet. Jeg syns jo det var et forferdelig valg å ta, den gangen også, å ta vekk fosteret. "Ta abort" høres helt umenneskelig ut, brutalt og hjerteløst, og i utgangspunktet er jeg ikke så veldig for abort. Betent spørsmål. Og har enda ikke greidd å gjøre meg opp en endelig mening om jeg er for eller imot.
Irriterende nok er jeg så fertil, at det holder å bare skritte over en boxershorts på gulvet, så er det gjort. Jeg gikk på Trionetta P-piller, men de holdt ikke svømmerne unna, gitt. Jeg satt og klaget min nød til naboen til mamma, R, om hvordan jeg så på det å skulle holde ut svangerskapet, all den spyinga, å være alene med babyen, alt sammen, og etter å ha sutret og klaget lenger enn lengst, spurte jeg om ikke R og gubben hadde barn. Hun dro litt på det, og svarte at hun kunne ikke få barn, hun. Hun var 45 år og barnløs, de hadde gitt opp. Prøverørsbefruktning, hormonbehandling og reiser til og fra sykehus og privatklinikker slet dem bare ut, og det ble mer stress med det enn å bare slå seg til ro med at de ikke kunne få barn, punktum. Og der satt jeg og grein og var bitter for at jeg hadde blitt gravid på et upassende tidspunkt i livet, og fortalte om abortene og syntes SÅ synd på meg selv. Snakk om å få perspektiv på ting. Snakk om å bli satt på plass. Etter å ha vært stille i noe som fortonte seg som en evighet, hulket jeg frem en unnskyldning og fortalte henne at jeg gladelig skulle gitt bort fertiliteten min til henne og at jeg ikke fortjente å være gravid som ikke greidde å sette pris på det. Snakker om oppvåkning. Etter praten med henne, greidde jeg å tenke annerledes på det å være gravid i ung alder, det å skulle bli alenemor, og det å være syk hele svangerskapet igjennom.
Det var grunnet abortene at jeg tenkte som så at dette KUNNE være min siste sjanse til å i det hele tatt få barn på naturlig måte. Abort er kanskje et rutineinngrep på ungdom, men jo flere aborter man har vært gjennom, jo mer øker sjansen for at man kan få komplikasjoner og infertilitet som resultat.
Jeg skjønte at jeg var gravid SVÆRT tidlig. Jeg kjøpte test på apoteket fordi jeg syntes røyken smakte rart, og jeg hadde en snål følelse i kroppen. Tok testen en kveld jeg hadde besøk av naboen min. Jeg hadde liksom utsatt det i timesvis, så hun insisterte på at nå var det på tide. Så jeg gikk på do, og tissa på pinnen. Satt lenge på doskålen etterpå og betraktet pinnen. Tenkte at "Nå blir den blå, nå blir den blå!", men det skjedde aldri. Det ble et gjennomskinnelig strek der det skulle blitt en kraftig strek, om jeg var gravid. Så jeg tenkte at det kanskje var litt tidlig, pakket inn testen, og la den ved doskåla sånn at jeg kunne kaste testen påfølgende morgen. Gikk på stua, og fortalte "resultatet", lo det vekk med at jeg var nok LITT gravid, selv om testen ikke skjønte det, så kjente jeg det på kroppen. Det har liksom blitt en stående spøk oss imellom det, å være "litt" gravid :P
Morgenen etter skulle jeg kaste testen, og tenkte egentlig ikke over det mer, men pakket den ut og kikket litt på det lille vinduet, før jeg trakk på skuldrene og skulle pakke den inn igjen og kaste den. Måtte kikke enda en gang. SKAL LOVE den streken hadde blitt blå, gitt!! Litt sånn i sjokk lo jeg for meg selv og tenkte at "Idag er jeg KJEMPEGRAVID!" Wææ...! Skrev melding til venninna mi, og fortalte at streken hadde blitt kjempeblå iløpet av natta, og at nå er det gjort. Skrekken satt i kroppen fra sist jeg var gravid, og jaggu - Ikke DAGEN ETTER engang, begynte jeg å spy. Etter en uke var jeg så dehydrert og tom for energi at jeg tok kontakt med Gyn på sykehuset, og fortalte dem at jeg var blitt skikkelig dårlig, at jeg trengte hjelp, og beklaget over å ikke ha tatt kontakt før, men jeg ble kjempedårlig KJEMPEFORT. Joda, det var bare å komme, det.
På sykehuset ble jeg veid og målt, og siden vekta viste 52 kg, og skinnet sto oppreist da de kløp meg på håndbaken, ble det bestemt at jeg skulle legges inn. På spørsmål om hvor langt jeg var på vei, så måtte jeg si som sant var, at det umulig kunne være så veldig lenge siden jeg ble gravid, for kjæresten min hadde ikke vært i hus mer enn 3 uker, og før ham hadde det vært en evighet siden sist jeg var sammen med en mann, så jeg visste rett og slett ikke hvor langt jeg var kommet. Da ble det ultralyd. Og ultralyden viste det jeg trodde, at fosteret bare var tre uker gammelt, og bare var en liten ert inni livmoren min. Jordmor som utførte ultralyden på meg, ble sittende å stirre lenge på meg før hun sa noe. "Du er bare tre uker på vei, og er allerede SÅ dårlig?"
Jeg ble påkoblet intravenøs næring, Ringers i ene armen og noe hvitt jeg ikke ANER hva er, i den andre. Akupunktur ble bestilt på dagen, og bare noen timer etter innleggelse, hadde jeg min første time med akupunktur EVER. Var ikke så ille som jeg hadde trodd, men det var ikke akkurat godt heller :/ Innimellom alt dette lå jeg nå der og spøy jeg da. Minding my own business, liksom.
Til sammen ble jeg innlagt fem ganger i løpet av svangerskapet med guttungen. Men med sykehusets hjelp, så la jeg da faktisk på meg 8 kg tilslutt. Så guttungen skulle ha noe å vokse i :)
 |
| 8 mnd på vei |
 |
| Etter vannavgang dagen guttungen ble født |
Guttungen ble tatt med keisersnitt ca tolv timer etter vannavgang, fordi jeg hadde ingen fremdrift i fødselen, og fordi fostervannet ble misfarget. Grei skuring, liksom. Gikk så slag i slag, og hadde jo NULL vondt, og det syntes jeg at jeg fortjente etter ni mnd's helvete. Kan jo like greitt slenge med enda et bilde eller to.
 |
| Det første bildet av guttungen, og det ble selvsagt KJEMPEMØRKT. Mormor var fotograf...:/ |
 |
| ENDELIG fikk jeg hilse på babyen min, nesten to timer etter fødselen. |
 |
| En sliten, men stolt mamma til verdens vakreste guttebarn! |
Spora helt av det innlegget skulle handle om, egentlig...jaja, ikke greitt å konse når tankene svirrer som sultne måker rundt ei fiskeskøyte i huet mitt....>.< Men det ble nå et innlegg, om ikke annet, høhø..
*host*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar