...In all aspects of life...
Ok, det første først. 3 august flytta guttungen i fosterheim. Utvilsomt den riktigste beslutningen jeg noengang har tatt. Han har det så fantastisk nå, akkurat som han fortjener! Han har fått seg masse nye klær, nytt rom, fosterfamilien gikk sammen og spleisa på flatskjerm-tv til ham, som han får lov å ha på rommet sitt, han har fått laptop gjennom skolen og er så DYKTIG til å gjøre lekser!!! Han er så flink på skolen!! Han ringte meg en kveld og sa at han for første gang på sine seks skoleår, hadde blitt kalt "kul"! Hva gir du meg??? *varme, stolte mammatårer nedover kinnene* Det er så DEILIG å se hvordan han BLOMSTRER! Han er så fin, min lille fantastisk skatt, og jeg er så glad, så glad for at vi fikk den fosterfamilien vi fikk! Jeg er så stolt av hvordan guttungen har taklet alt dette, han stuper inn i nye utfordringer med hodet først, og er såååå TØFF!!
Men....jeg føler jeg har feilet frem til nå. Feilet som mamma, feilet som samnoer, feilet som venn eller elsker, feilet som menneske. Jeg feiler hver eneste dag. Ting jeg lover meg selv, lover andre...de feiler jeg stadig på. Jeg har blitt "unnvikeren" igjen.
Jeg feilet til og med på psyk. De kunne ikke hjelpe meg mer, trodde dem, så de ville heller søke meg inn på DPS. De hadde andre behandlingsopplegg som "kanskje passet meg bedre". Jeg vet ikke. Ikke engang å være psykisk syk klarer jeg riktig, hehe.... Jada, jeg KLARER å beholde litt galgenhumor oppi alt.
Jeg har kutta igjen. Jeg tuller med maten igjen. Jeg klarer ikke sove lenge av gangen. Jeg har grusomme mareritt nesten hver natt. Jeg flasher noe helt enormt innimellom, flashbacks som bare gjør VONDT og gjør meg sårbar, smertefull og utmattet.
Jeg hører en lyd i en butikkø, kjenner en lukt eller ser en bevegelse hos noen som trigger. Det er over meg så plutselig. Minnene flasher gjennom hodet mitt, gir meg bilder jeg ikke kan fortrenge, sender lukter gjennom nesen min, gir meg frysninger uten at jeg helt forstår hvorfor. For i motsetning til mange andre med PTSD, så klarer jeg å skille mellom hva som er minner, og min reelle virkelighet. Jeg VET at den lukten jeg kjenner bare er innbilning. Jeg VET at lyden jeg nettopp hørte ikke er den samme jeg opplevde da jeg var ungen. Jeg KLARER å skille mellom hva som er minner og hva som er virkelighet. Så hvorfor i HEITESTE føles det som om jeg til stadighet blir dyppa i isvann når minnene flasher gjennom hodet mitt?
Jeg KJENNER mammas sviende merker på ryggen min, rompa mi. Jeg KJENNER frykten svelle i blodårene mine.... Jeg kan FREMDELES gni fingrene over innbilte merker etter håndflater, etter lugging, eller etter ørefiker.
Jeg HØRER mammas stemme gjalle gjennom hodet mitt, skrike til meg hvor stygg jeg er, hvor ubrukelig og uønsket jeg er... Ikke bare mammas stemme, forresten. Jeg kan høre alle mobberne også. Hånlatteren. Snøballene i nakken. Gjørmerusene i håret. Tyggiser og spyttklyser slengt etter meg. Av og til FØLER jeg meg som en vanskjøtt hund. Jeg vet det bare er en tanke, men den er der like forbannet.
Jøss, så down jeg er idag...
