Ble plutselig obs på en ting:

Jeg har aldri tenkt på at bildene jeg poster her kanskje kan være triggende for noen....

Jeg blir ikke trigget av å se andre folk gjøre dumme ting, og da innbiller jeg meg at det er sånn for de fleste..


Jeg blir trigget av vonde minner, tankekjør og selvhat. Når selvhatet tar overhånd, må jeg straffe magen. Eller jeg har så vonde minner eller vonde tanker, at jeg må slippe ut det vonde, på et vis. En slags følelsesmessig utløsning.

Skal være litt mer forsiktig med tanke på hvem som KAN lese denne bloggen. Å poste bilder, altså.


Av dummeting.


Menneh, nu skal jeg spille Sims3 :P Adjøss så lenge!

Denne fikk jeg av ei herlig jente jeg var innlagt sammen med:

Tenk på det, om du har en dårlig dag, at DU, i likhet med annet liv som eksisterer idag, representerer en ubrutt kjede av vinnere av de første famlende forsøk i ursumpen for over fire millioner år siden...

DEN KOGNITIVE ANTI-JANTELOVEN

• Du skal alltid tro du er verdt noe, og lete etter bevis på at det er sant
• Du skal tro på at vi - du og jeg - er likeverdige
• Du skal tro på ast vi er kloke og kompetente på hver våre områder
• Du må gjerne tro at du vet mer enn jeg gjør. Jeg er overbevist om at jeg kan lære mye av deg.
• Du skal tro på at du duger til noe, så du kan bevare motivasjonen til å utvikle nye ferdigheter, bygge opp dine ressurser og gå etter det du har behov for
• Du skal tro at noen bryr seg om deg, og at du fortjener kjærlighet og aksept
• Du skal tro på at du kan lære noe - alene og sammen med andre
• Du skal tro på at du kan dele med andre og samarbeide, selv om det er mye du må gjøre alene
• Du skal kunne le og more deg også, selv om du har seriøse oppgaver å ivareta
• Du er ikke alene. De andre har også samme behov

Husk dine personlige rettigheter!

Utmattende tankekjør........!

Err'e mulig å få en pause, eller????


Ikke det, nei. Nei nei, får vel ta frem permen fra sykehuset og lese noen sider i den da. Er så rastløs at jeg tror jeg går på veggen snart!

Etter den søte kløe...

...kommer som kjent den sure svie. I mitt tilfelle er det kanskje motsatt? "Etter den sure kløen, kommer den søte svien"? Rart. Med den søte svien, kommer også selvforakten, selvsagt. Så kanskje det er en sur svie likevel, og at det er den søte svien som er den søte kløen.

Tankekjør. Indre uro. Og nok en episode med en tapetkniv. Høres helt dumt når jeg prøver å forsikre "de som vet" at jeg er en forsiktig kutter. "Jeg kutter meg selv, men jeg er forsiktig, jeg lover!" Idioti.

Jeg er en forsiktig kutter, men noen ganger mister jeg kontrollen. Som nå. Og nå har jeg dårlig samvittighet. Selv om det svir på magen. Jeg sitter her med et håndkle over magen, for ikke å blø på t-skjorta. Og så kommer skammen. Og selvforakten. Og selvbebreidelsene.

Jeg greidde ikke å la være mens jeg var innlagt heller. 

Her er rommet mitt. Ikke så verst, temmelig store rom, men faen ta de panoramavinduene!! :(

 Egen skrivepult, og hele TO stoler. Helt for meg selv. Luksus ^^

Det eneste jeg reagerte på, var institusjonsdørene. De kunne ha gjort det LITT triveligere, med tanke på at man skal tilbringe så mange uker der. Menmen. Jeg ikke bare holdt ut, jeg TRIVDES. såh....Shut up? :P

 Besøkshallen. Grunnet personvernet, får ikke familien vandre fritt rundt inne i gangene. De får bli med på rommet, men da må de holde seg der, liksom. Eller så må vi holde oss i hallen. Overveldende institusjonspreg her og, men levelig.

Hit, men ikke lenger, altså.

En av turene vi var på. Skodden lå tjukk borti horisonten, men det var bare koselig. Jeg gikk litt for meg selv, og satte meg på et svaberg, og bare nøt "utsikten" og bølgeskvulpene. Beroligende.

Her sitter resten av gjengen samlet rundt bålet. Du ser dem kanskje ikke, men det gjør jeg. Og dette er det nærmeste du kommer mine institusjonskåmpisar. En RIKTIG flott gjeng, det skal de ha. Snille og koselige alle som en :)

Mine synder mens jeg var innlagt. Holdt på å skrive "En ny stripe for hver dag", men det var ikke riktig sånn.

Og nedover den ene foten.

Og sånn ca sånn ser dummemagen ut idag. Litt oppskrapet, men fremdeles like hel. Bare en dæsj styggere enn sist. *sukk* Evig ond sirkel det der. Jo mer jeg hater magen min, jo mer straffer jeg den, og jo mer hater jeg den. Skikkelig logisk. Jatta.

Leggen har hvert fall grodd fint. Håper jeg klarer å la den være. Vil liksom slippe å få spørsmål til sommeren om hva jeg har gjort meg, om jeg skulle være nødt å vise meg noe sted i shorts.

Skal "nyte" svien min en stund til, og så skal jeg prøve å tilgi meg selv. Har meldt meg inn i et forum for selvskadere, får se hva som kommer ut av det. Satser og håper på at det kan være forløsende nok å bare snakke med noen, så jeg ikke trenger denne smerten. Og så må jeg vel lære meg hvordan man slipper taket i kontrollen en liten stund.


Menneh...nå ble jeg skikkelig røyksjuk, så jeg skal snike meg på trappa før det blir liv i helveteskjerringa (selv om det kan virke som om hun aldri sover) vi har som nabo.


Så, tjobing, alle tre leserne :)

Flashbacks, trigging og styggemamma'n.....

Så rart...at jeg ikke husker min mors ansikt fra da jeg vokste opp...? Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan hun så ut mens jeg var barn. Annet enn det jeg har sett på bilder, så klart. Og utfra hvordan hun ser ut nå. Jeg husker ikke annet enn "sint-ansiktet" hennes, dvs, at munnen ble underbitt mens hun var sint og slo eller skrek stygge ting til meg. Jeg husker ikke noe annet enn akkurat det at underskjeven stakk frem, og at noen ganger var hun så eitrende forbanna og fresende at hun spyttet mens hun skrek. Spyttet meg i ansiktet. 

Jeg kan huske hvordan min far så ut. Til dels, hvertfall. Men ikke min mor. Ikke min eldste bror heller, for den saks skyld. Er det sånn? Jeg mener, har alle det sånn? Jeg husker forferdelig mange hendelser, men ingen ansikt...? Bortsett fra den jævla utstikkende underkjeven da... 

Mamma får den samme underkjeven nå også, men gjernest når hun skal tulle. Hun tror hun er morsom, og så skal hun liksom stikke fingrene i siden på folk mens hun laller idiotiske ting, med underkjeven på skrå og stikkende ut. Har aldri slått meg før nå, at grunnen til at jeg blir "trigget" av det ansiktet, er fordi det symboliserer all den fysiske og psykiske volden i oppveksten.

Jeg husker hendene hennes da. VELDIG godt. Stygge, tykke klubbefingre, med gullfargede turniquet-liknende ringer rundt. Jeg husker at mamma var så tjukk ei stund, at pappa måtte klippe av gifteringen med tang. Så forsvant den noen dager, før den plutselig var på plass igjen, i større format. Jeg husker også merkene ringene etterlot i ansiktet mitt etter hun hadde klabba flathånda i "det stygge trynet" mitt. 

Husker også veldig godt de stygge, gule neglene hennes, lange, harde og ekle. Og hvordan de grov seg inn i kjøttet på overarmene mine. Eller i lårene. Og de ildrøde håndavtrykkene på skinkene mine. MED negler! Da tenker jeg du skal slå TEMMELIG hardt før NEGLENE blir med på avtrykkene....!!

Jeg husker ikke smerten. Kun episodene. 

Det som hjemsøker meg mest, er da hun sendte meg hodestups ned trappa for å gå ned på bua så jeg kunne hente øksa til henne. Og ordene "Æ ska klyv skallen din i to!". Jeg husker forferdelig godt hvordan jeg satt på repoet midt i trappen, og hylte og ba for mitt liv. Jeg brukte sikkert to timer på å komme meg derifra og noen få trinn til, siden hun skrek og truet meg. Jeg halte ut tiden så godt jeg kunne. Men til ingen nytte, øksa skulle hentes. Om hun så skulle hente den selv. Jeg kom meg aldri lenger ned enn til de to trinnene nedenfor repoet. Da var sikkert mamma utslitt av all skrikingen og hylingen, at hun feide forbi meg for å hente øksa sjøl. Jeg husker dommedagsfølelsen, følelsen av at "Nå er alt over. Nå skal jeg dø. Skulle jeg virkelig ikke bli eldre enn åtte år?"

Etter noe som fortonte seg som en evighet, kom hun trampende tilbake opp trappen og forkynte utsettelse på dødsdommen min, siden hun ikke fant øksa. "Jaggu er du heldig, din stygge drittunge, for hadde jeg funnet øksa, da...!"

Når jeg tenker tilbake, husker jeg faktisk at det var denne episoden som førte til at jeg en dag sto på bua med Mora-kniven til pappa, og skulle stikke meg selv i hjertet.

Men jeg husker ikke ansikt. Annet enn den utstikkende kjeven.

Nightmares and bending of rules...

Idag har jeg duppet.....jeg skulle jo ikke det. Nei.....og gjett om jeg fikk svi for det da....

MARERITT!

Fy faen, klarer ikke å tenke klart i det hele tatt nå.....! Brrr....!

Såh, det er straffa for at jeg bryter regler.... Kontakten min på Psyk ville jo at jeg skulle følge postens døgnstruktur, ergo; ikke sove på dagtid. Mellen bryter regler - kapittel 2.

Jeg sitter liksom fast i marerittet, enda jeg er våken. Jeg skjelver og er nesten på gråten, og det er så VONDT! Lurer på om det er noe man kan gjøre for å unngå så grusomme mareritt, eller de livaktige drømmene òg, for den saks skyld. I så fall, HVA!? For sånn kan jeg ikke ha det. Og hvofor klarer jeg ikke å riste det av meg, som det det faktisk er, en vond drøm? Arrgh!


Oppgitt. Og....redd? Are these my childhood memories, still haunting me?


:(