Sykehustur, faktisk. Ellen prøver ut det å være slagpasient for èn dag.

Jaja. Så har man prøvd å være pasient på slagenheten ved St. Olavs Hospital i Trondheim, avd Nevrosenteret. I hui og hast, intet mindre!

Jeg satt og forfatta en mer eller mindre seriøs kommentar på VG Nett igår kveld, da plutselig ordene jeg skriver ikke får noen mening lenger. "Øh...hallo...? Hva driver du egentlig og skriver på her? This makes no sense, start over.", tenkte jeg, og prøvde å finne ord som passet bedre inn med betydningen jeg ønsket å få frem.

Jeg leste setningen sikkert femten ganger, og fikk ikke noe forståelig ut av den, så jeg tenkte jeg skulle lese den høyt, for det hjelper som regel når man har litt vanskelig for å konsentrere seg. Og leser HVERTFALL ikke det som sto der! Istedet for "beskytte", så sa jeg høyt og tydelig "merbruttes". Og prøver å si det enda en gang, og får da ut "nuberme", og så flyter teksten sammen et øyeblikk. Og jeg får panikk. Snur meg mot Jan Ove og skriker et eller annet kaudervelsk til ham, ikke forstår han hva jeg sier, og ikke får jeg ordene som ramler ut av munnen min til å likne på NOE AV DE JEG HAR I HODET! De ordene jeg VIL si, er helt borte, låst fast på innsiden av hodet mitt, og jeg begynner å grine.

Det slår meg plutselig at dette kan være hjerneslag, så jeg gliser i vill panikk til kjæresten, for at han skal skjønne at han må se etter om "gliset" mitt er skjeivt. Men det skjønner jo ikke han, han ser bare en helt vill grimase, og får ikke pusla sammen noe som helst fornuftig av det jeg skriker til ham.

Jeg husker helt tydelig at han tok tak i skuldrene mine, klemte dem, og sa ettertrykkelig, "Nå må du roe deg ned, for du skremmer både guttungen og meg! Ro deg ned for guttungen din sin skyld!"
Så jeg peker skjelvende på skriften på skjermen, og prøver å tankeoverføre til ham at ordene ikke vil lystre meg, jeg har ikke SPRÅK! Jove skjønner fremdeles ingenting, og han spør om jeg vil ha penn og papir, og jeg nikker vilt med hodet.

Penn og papir har ALDRI blitt tryllet frem så fort i hele mitt liv, det er jeg overbevist om, og jeg forsøker å forklare: "Jeg skjønner ikke hva det står", og peker på skjermen. Jove leter etter svar på skjermen, så han begynner å lese høyt det som står der, så jeg griper tak i genseren hans og snur ham mot meg, sånn at han må se på arket, så skrev jeg at jeg ikke kunne lese det høyt. Så prøvde jeg å si noe igjen, og bare bambus ramla ut. Jeg griper tak i genserbrystet til Jove og snakker rolig, men jeg kunne like gjerne sagt noe som dette: Jergi DIRGEMIR gjileofri!! Kagrik matt kiiii!!! Forståelig?

 "Jeg begynte å skrive, men så datt alt språket mitt...", står det videre på arket, og da begynte jeg å rote med bokstavene på arket en stund også. "Em tiva?", ser jeg at jeg har skrevet, men aner ikke hva jeg prøvde å si. Og under står det "Slas?". Vet ikke hva det betyr heller.

Jan Ove holder tak i meg, og spør meg om han skal ringe legevakten, og jeg nikker. Jeg er livredd for at jeg har fått hjerneslag, og at jeg holder på og dauer foran ungen min.

Så får jeg plutselig talens bruk igjen, og DUNDRENDE hodepine, så jeg skynder meg å snakke så mye som mulig på kortest mulig tid, for å forklart hva som skjedde. Og mens jeg forklarer, så forsvinner ordene midt i setningene igjen. Og jeg blir så fortvilet at jeg setter i et langtrukkent ul.

Jan Ove ringer legevakten, og vi får beskjed om å komme inn sporenstreks. Han ordner barnevakt og skyss i ett, og så er vi på veien. Guttungen sitter i armene mine hele veien innover til sykehuset, og hver gang han spør meg, så prøver jeg å svare ham, men det blir bare tull. Vel fremme klemmer jeg og kysser lenge på guttungen, så han virkelig skal KJENNE hvor høyt jeg elsker ham, og han ser på meg med tårer i øynene og sier at han elsker meg. Jeg griper hånden hans og legger den over hjertet mitt under hånden min, mens jeg styker ham over kinnet med den andre. Han forstår, for han nikker. Jeg bøyer meg frem mot sjåføren, og klemmer skulderen hans som takk, og sjåføren og sønnen min forsvinner mens jeg går inn i det uante. Fy faen, som jeg skjelver. Og fy faen, så redd jeg er.

Blir hentet på gangen i rullestol, og lagt rett inn. Oksygen i nesen, blodprøver, fekting og veiving med armer og bein for å forklare seg, testing, venflon i begge armene, og så CT-scanning. Venting på en hard scannerbenk. På scannerrommet får jeg låne en blokk og en penn, så jeg får kommunisert. En dame kommer og tar meg i hånden, og presenterer seg som slagsykepleier. Jeg skriver til henne på blokken, "Hvorfor har jeg ikke språk?", og hun forklarer meg at det er det de leter etter på bildene nå. De har flere teorier. "Som hva?" spør jeg, og hun sier vi skal diskutere det når vi kommer ned til mottakelsen igjen, så samboeren min også får høre, og sånn at de har flere svar. Jeg føler hun forsøker å gi meg diplomatiske unnamanøvere, så jeg griper blokken fatt igjen, og skriver "Slag?". Damen ser på meg, tar hånden min, og forklarer at det er èn av teoriene, ja. En annen er at det kan være hjerneblødning. Men at jeg var i gode hender, og jeg måtte bare slappe av og la dem ta vare på meg.

Jeg griner.

Og venter.

Og så får jeg beskjed om at bildene ser fine ut, men at de vil sende meg dit ekspertisen er, til St Olavs. "Når?", skriver jeg på blokken min. Med èn gang. I luftambulanse eller med sykebil. "Herrejesus, hva er det de ikke forteller meg?!", tenker jeg. Jeg ser skrekkslagent på slagsykepleieren, og hun sier at bildene faktisk ser fine ut. Men de vil gjerne være på den sikre siden. "Tap av tale skal man ikke kimse med", sier hun. Så beroliger hun meg med at hun aldri har opplevd slagpasienter med sterk hodepine.

Ned i mottakelsen venter en likblek samboer. Han har ventet i 40 min, og jeg kan ikke fatte det har vart så lenge. Jeg griper blokken, og skriver "Ikke slag!" til ham, og han slipper pusten synlig og hørbart. Og så får han liksom en slags kontrabeskjed i det at jeg skal sendes til St Olavs, og jeg merker at han blir spent igjen. Når han hører det blir via luftambulanse eller sykebil, ser vi på hverandre et kort øyeblikk, og så sier han at jeg sikkert ville satt pris på om det ble i sykebil. Og da sa damen at "Det blir nok det som går raskest!".

Jove og jeg holdt hender. HARDT.

Venting. Og så er ambulansepersonellet der. Jove og jeg kysser og klemmer. Jove må hjem til hundene, så han kan ikke bli med. Det var nok kanskje det tøffeste, at jeg mistet kommunikatoren min med omverdenen, for han skjønte så mye mer av min versjon av "Sharade for Medical Personnel". Men takket være den snille damen fra Slagavdelingen, så blir blokka og pennen sendt med meg i sykebilen.

Vi kjører fort innover til Trondheim. Jeg får kvalmesstillende i venflonen. Det rister og skaker, og hodepinen gjaller gjennom hodet på meg. Og så, like plutselig som språket forsvant, merket jeg at munnen hang med i svingene mens jeg mumler meg gjennom det som står på veggene inni sykebilen. Og så må jeg si det høyt, mange, MANGE ganger, før jeg er sikker på at det stemmer overens med lydene jeg lager i hodet mitt, og jeg roper ordet flere ganger til han som sitter bak med meg. Og han sperrer opp øynene, peker på ordet på veggen, og spør, "Hvilken bokstav er dèt?", til jeg har stavet meg gjennom hele ordet, og jeg hviner frydefullt mens tårene flommer nedover kinnene, at jeg kan snakke!! Mannen blir like glad som meg, klemmer armen min hardt, og så PRATER vi sammen :) *Lykke!*

Ti minutter før ankomst St. Olavs, ringer han meg inn, og kan med glede fortelle at pasienten har fått tilbake stemmen, og da de åpner dørene vel fremme i mottakelsen, så gliser han bredt, og sier kompisaktig til kollegaen sin, "Nå, jeg får damene i prat jeg, ja!" Så blir det litt latter og den andre mannen sier "Hei!" til meg og smiler bredt da jeg svarer tilbake :))

Så ble jeg undersøkt igjen, ny nevrolog, ny CT-scan, denne gangen med angiogram, altså kontrastvæske i blodbanene i hjernen, (Og det var HELT snålt!! Jeg ble glovarm i hele kroppen, men SÆRLIG fra halsenog ned til blæra. Kjentes rett og slett ut som om jeg pissa på meg! :S Måtte sjekke benken da jeg kravla meg av den, om jeg virkelig HADDE latet vannet...! Heldigvis hadde jeg ikke det, haha, det hadde vært GRUSOMT pinlig! ^^), og etter bare noen minutter kom nevrologen tilbake og sa at jeg hadde helt fine bilder. Ikke noe hjerneblødning, ikke noe blodpropp, og ingen tegn til skader. Og så fikk jeg ENDA en undersøkelse, selv om bildene hadde vært fine, så DET skal de ha, ved St Olavs, de er grundige!

Så ble jeg liggende en stund alene på undersøkelsesrommet mens jeg ventet og ventet på å bli hentet av "Mannen som triller senger". Mens jeg ventet på "Mannen som triller senger", skrev jeg mld til folk og fortalte at ting gikk bra. Og så løste jeg litt Sudoku. Og knipset bilder. :P





Mottakelsen ved St. Olavs. Forlatt helt alene..:/












Kameraovervåking i taket og, om man skulle finne på å ikke oppføre seg :P











Slanger i armer og bein, nese, bryst og hofter.

Og så MIDT PÅ tattisen!! ><

Så ENDELIG, kom "Mannen som triller senger", og så fikk jeg enerom. Med utsikt. Ned til bakgården, but still. I femte etasje. På avdelingen for slagpasienter. Men ålreite rom da. Og Jove hadde lånt bilen til pappan min, så han kom heseblesende han og, og ble med inn på rommet mitt. Så klemte vi og kyssa masse, og var VELDIG glade i hverandre (litt morsomt med tanke på hvor sinna vi var tidligere på dagen ^^), og i 2-tida på natta, dro han hjem igjen.

Så sov jeg en dæsj.

Og så ble det morgen, og jeg fikk mat. Skjønner ikke helt hvorfor alle klager sånn på sykehusmaten, syns da jaggu den ser både innbydende og smakfull ut, jeg? Den SMAKTE hvertfall fortreffelig.

Og så kom legevisitten, fortalte jeg hadde hatt et typisk migreneanfall med aura. Jaha? Med tap av TALE? Jada, sa'n. Det er to hovedtyper migrene, med og uten aura. Og jeg har typen MED. Ok? Kunne du vært så engel å forklare meg hva migrene og tap av tale SKYLDES da, spør jeg, men det visste'n ikke. Og det vet vel egentlig ingen, faktisk. Ganske sikkert hadde språksenteret mitt blitt utsatt for bortfall av evne over en kortere periode, og det pleier å være en form for forvarsel. Hva som forårsaker det, vet liksom ingen, men i teorien er det noen nerver i hjernen som tar en kortere eller lengre "ferie". Og denne gangen var det altså språksenteret som ble rammet. Senteret som styrer kvalmen ligger i hjernestammen, og det er derfra man mener migrenen har sitt utspring. Nærliggende å anta at det er derfor man blir kvalm av migrenehodepine.

Så sa'n at jeg kunne reise hjem etter å ha tatt nok en sånn symmetri-test :P Og da kom snille "Damen som fjerner Venfloner", og tok vekk Venflonene mine ^^ Åååh, så kjekt! Ser ut som ei nålepute i dag, men det takler jeg LETT! Ulven min har blitt blå og brun i panna og rundt halsen nå da, men pytt.

Jeg hadde jo faktisk ikke verken slag eller blødning, og da må man jo være fornøyd :D Men migrene med aura, det har jeg da lest litt på nå, og funnet ut at tap av tale slett ikke er så uvanlig. Rare greier.

Så var det altså bare litt hodepine. Med aura. Jaggu glad jeg ikke fikk luftambulanse!! ^^