De siste døgnene har vært knallharde. Jeg har vondt i kroppen, i magen, i hodet, i hjertet, i sjelen. Det gjør vondt å leve, og vondt å tenke. Vondt å røre seg, og vondt å sitte stille. Jeg beveger meg farlig nær kanten av stupet nå, jeg kjenner virkeligheten glipper for meg.
Jeg sover en del, både på dagtid og på natten. Ikke noe sammenhengede søvn, bare en haug med bruddstykker. Som drømmene mine. Jeg vet snart ikke hva som er virkelig og ikke. Jeg innbiller meg ting, og så har det ikke skjedd. Eller jeg innbiller meg at jeg drømte, og så er det høyst virkelig. "Frustrert" er ikke dekkende nok, jeg er fortvilet og redd. Redd for å miste meg selv, redd for å miste det ved meg selv jeg liker, til å bli en innskrumpet versjon av lobotomerte Jackie Kennedy, Ellen-style.
Konstant hodepine, konstant redsel. Konstant støl, fordi jeg anspenner meg sånn hele tiden. Jeg skjelver i perioder flere ganger for dagen/natten, og magen er helt på bærtur. Det rumler og koker nedi der, og eggerapingen vil ikke slippe taket.
Jeg sprakk igjen igårkveld...nå ser jeg atter en gang ut som noen har gått løs på magen min med ei rive. Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle, at jeg heller måtte prøve å finne andre måter å få ut frustrasjonen på, men jeg sprakk så grenseløst.... Forløsningen denne gangen ligger i at jeg kjenner jeg ikke drømmer, så lenge det svir eller river på magen. Jeg kjenner at det jeg opplever er ekte, ikke fantasifoster skapt av min forvirrede hjerne i drømmetilstand.
Jeg prøver allikevel å sove mest mulig, for da slipper jeg å tenke. Jeg er så fremtidsredd nå, jeg ser ikke engang en uke frem i tid. Jeg kommer meg ikke ut alene lenger, fordi jeg ikke makter å skulle møte på nabokjerringa, hun som er ENDA galere enn meg. Så her sitter jeg, røyksjuk og på gråten, og tenker. Grubler og piller på striper det ikke har blitt ordentlig skorpe på enda. Jeg har et stort sår bakpå ryggen, som svir og brenner, det piller jeg masse på. Så setter skjorteryggen seg fast i såret, og så svir det når jeg må rive løs skjorta. Og så piller jeg igjen.
Jeg TRENGER å ha overfladiske sår jeg kan TA på. Ikke hodepine, ikke magesmerter, ingenting jeg kan henge på "psyke-knaggen". Selvforskyldte eller ikke, sårene gjør at jeg kan fokusere en stund.
Jeg tror nok jeg kryper inn under dyna mi igjen, og løser litt Sudoku. Mens jeg venter på at søvnen skal komme og ta meg igjen. Og drømmene.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar