Idag kom kræsjen...jeg skjelver, har vondt i hodet på tredje dagen, jeg biter sammen kjeven så jævlig at det rykker og gjør vondt i kinnmuskulaturen, og jeg heiser skuldrene opp så nakken knyter seg og gjør DRITVONDT. Jeg tygger på piercingen min hele tiden, den er øm og vond, og jeg burde heller bare la være når det passerer et visst punkt. Men den gang ei. Jeg klarer bare ikke å la være idag.
Muskulaturen inni armer og bein hopper og er elektrisk. Jeg klarer ikke sitte stille, og jeg piller. Faen. Jeg piller istykker magen min, og blodet renner. FAEN. Og jeg er så skuffet, så skuffet. Jeg trodde oppturen skulle vare lenger. Eller hadde hvert fall håpet. Nå kommer ALT det jeg ikke tillot meg selv å tenke mens jeg var på opptur.
Dårlig råd. Strøm. Evig hodepine. Nabohelveteskjerringa. Og det at jeg forsov meg igår. IGJEN. Fikk omsider sendt guttungen på skolen, men han ble mer enn en halvtime forsinket :( Maten. Jeg gikk i hele går uten mat, før jeg måtte kapitulere igår kveld. Da hadde jeg så vondt i hodet, og jeg var så fysen, at jeg bare gav opp. Jeg tuller og tøyser med vennene mine om at "jeg er verdens dårligste anorektiker, for jeg har ikke viljestyrke for en femmer!" Men så klart det bare er tull. Jeg VIL jo ikke ha anoreksi. Men poenget mitt er at jeg elsker mat. OG så hater jeg mat. Jeg føler meg FLINK når jeg ikke spiser på flere dager. Og så "sprekker" jeg, og stapper i meg så mye mat at det gjør vondt. Ikke spyr jeg heller, for jeg hater å spy. Trener gjør jeg HVERT FALL IKKE, siden jeg har kondis som en astmatisk fisk på land. Og det e'kke kødd engang! Jeg røyker, men kan ikke BARE skylde på røyken. Har ALDRI hatt god kondis jeg, selv om jeg er veldig seig og utholdende så lenge jeg får GÅ. Har jo gått Sagamarsjen flere ganger, må vite. Og ikke bare Sagamarsjen heller, har gått masse turmarsjer. Og jeg nekter å melde meg på en eneste marsj om det ikke gis IVV-stempel for innsatsen. Ergo må man gå OVER en mil. Og det er småkaker og pudding for en stor pike som meg. Sagamarsjen er to og en halv mil. Da er jeg sliten, skal jeg innrømme. Men jeg går. Gjennomfører, fullfører og bevisfører gjør jeg og. Medaljer og knapper og stempel. Flink pie.
Men jeg trener ikke. Noen kunne se meg. Noen kunne se hvor HÆLVETES svett jeg blir. Og da ser jo folk hvor feit jeg er. E'kke tull dèt altså, feite folk svetter mer. Jeg hater å svette. Da FØLER jeg meg virkelig feit. Ikke at denne kroppen så LETT lar seg skjule, men faen heller. Jeg har ALDRI brydd meg om andres utseende, så hvorfor skal jeg være så fordømrade opphengt i mitt eget? Jeg får jo ikke gjort noe med "dette" likevel!? Jada, jeg kunne gått ned i vekt, blitt slankere. Men det fikser jo ikke trynet. Fregnene. Fingrene mine som er så skambitte. Puppene som henger. Mageskinnet som er fullstendig ødelagt av strekkmerker, arr og keisersnitt. Høyden. (*host!* Ikke mye 'høyde' å skryte av, gitt, er kun 1,59 'høy')
Jeg skjønner jo at jeg har et helt vanvittig kroppsbilde, når jeg ALLTID har følt meg feit. OG når jeg ser tilbake på bilder fra tenårene, eller enda tidligere, så ser jeg jo at jeg ikke var RUND engang. RUNDERE enn de andre jentene ja, kanskje, men ikke RUND. Bare formfull. Tidlig utviklet. Og for det har jeg skamma meg HELE forbanna livet. Men du veit, når alle de andre unga kaller deg dum og stygg og feit, så blir det jo at man tror på det. Merkelig nok er det faktisk HÅNLATTEREN som sitter igjen hardest. Ikke det at jeg var så stygg eller feit, men DUM. Hver gang jeg dreit meg ut, og det passet jeg jo såklart på å gjøre ofte....(!), så kom hånlatteren. Spesielt fra èn gutt i klassen. Han som fikk med alle de andre. "Alle" syntes at jeg var teit. Og idag sitter jeg forstyrret og innesluttet, isolert fra omverdenen, hjemme hos meg selv, og knapt beveger meg utenfor døren.
Noen kunne se meg svette, eller skjelve. Tygge på piercingen. Legge merke til at fingrene mine er søndertygde. Enda verre, gjøre narr av intelligensen min. Jeg har en IQ på 136, noe som er helt ok, HVERT FALL ikke dårlig, men klarer jeg å se bort fra det om noen ler av meg? Neida. Så klart ikke.
Eller gående...og tenke at "ja, hun der BURDE virkelig gå, hu som er så tjukk." Og for to dager siden, da jeg gikk tur med hundene, så datt jeg. To ganger. Og hadde det vært før i tiden, hadde jeg satt meg opp og ledd. Men nå forsøkte jeg å sprette opp så fort denne uformelige kroppen bare tillot. For at ingen skulle se. Eller le. Jeg skryter sånn rett som det er at jeg ikke tar meg selv så høytidelig. men det er jo nettopp det jeg GJØR! Hele tiden! Jeg tar ikke meg selv så høytidelig HER HJEMME, i trygge omgivelser, og med kjente rammer, det er så. Men ellers, da er jeg like uskyldsren som paven (særlig), like hvit og uberørt som en barnetv-engel, og såvisst ikke istand til å tenke noe galt om noen. Åh herregud, så teit jeg er... Og hvorfor er det så himla viktig å opprettholde denne prektige fasaden?? Jeg fatter ikke!?
Ingen forventer at jeg skal løse AIDS-gåten, finne opp et nytt grunnstoff, eller beregne den matematiske formelen på en sort hull. Så hvorfor i herrens navn er det så innmari viktig at folk skal SKJØNNE at jeg er så smart? Hva pokker HJELPER det meg å være så smart da, når jeg bare er fortært av angst og psykisk pisspreik, at jeg ikke får brukt det til en eneste liten dritt engang?? *irritert*
Tankekjøret er på full innmarsj. Og huet verker som bare pokker. Jeg knasker Ibux til den store gullmedalje, og jeg PRØVER å innbille meg at jeg ikke har vondt noe sted. Ikke i nakken, ikke i kjeven, og slettes ikke i huet. Faen. Jeg trenger en klem....:(
Pfft! Sod off, frøken. Gå og dø. Eller lek på motorveien. Evt grav deg ned, så blir vi kvitt deg en gang for alle. Jepp, sånn er formen idag.
Seriøst, menneske!! *ta seg selv i nakken og kutte ut sutringen!*
Nå skal jeg gå på trappa og røyke litt. Håper mehe'et holdet seg inne, og at jeg klarer å holde fingra vekk fra bloggen resten av dagen. Jeg HATER når denne sutre-preikingen tar over........><
Adjøss!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar