Er så lei meg og lettet på samme tid. Oppstemt OG deprimert. Praktisk. Eller ikke.
Jeg var helt ferdig da jeg kom hjem fra møtet på skolen igår, og sto lenge på badet og ødela magen min. Straffet den for "acting up on me". Jeg hadde et blaff av magestyr igår morges og litt utover dagen, den var slem mot meg. Så jeg var slem tilbake. Idag angrer jeg jo, så klart, men det føltes deilig igår. Jeg mener, jeg ANGRER ikke, for det svir masse idag også. Men jeg er så skuffa over at jeg TRENGER disse sårene for å føle meg hel en liten stund. Ikke bare masse knust. Og forstyrret. Man blir så skjerpet etterpå, man kan tenke en stund, og kjenne på svien, kjenne at man har noe håndfast å henge smerten på. Jeg tror også det handler litt om kontroll. JEG kontrollerer denne smerten. Ingen andre. JEG flytter smerten bort fra sinnet og over til skinnet. Graden av selvbedrag varierer selvsagt mellom hvor ille jeg trenger å kjenne smerter UTENPÅ. For det er klart, det funker jo bare en stund. En liten stund. Og etterpå har man like vondt i sinnet igjen. I tillegg til at man blir deprimert. Og skuffa. Og selvbebreidende. Og selvforaktende. Men denne stunden jeg klarer å tenke så klart, da er jeg frisk. DET er utløsende. Og deilig. Nesten litt berusende?
 |
| Selv om jeg jo skulle ønske at jeg hadde begrenset omfanget pittelitt mer. Og om det ser ut som om magen min er kulerund, så er det fordi den er det. Just saying. |
Igår kveld var venninna mi her igjen, og hun fortalte hun hadde snakket med moren sin, som hadde bestilt en "hastetime" til henne på psyk. De hadde bare 20 min å avse, men likevel. Jeg blir med henne idag, og det føles både trygt og skremmende på samme tid. Trygt fordi jeg fysisk får SE at hun får prata litt med noen, og skremmende fordi jeg må på psyk en dag jeg selv ikke har time. Som jo egentlig er helt greitt, sant? Yeah...
Men moren hennes skal jo også være med, så jeg har jo noen å snakke med, om hun ikke vil ha meg med inn. Jeg må innrømme at jeg synes ansvaret er tungt. Men samtidig vet jeg at jeg selv får det bedre av å sørge for at HUN får hjelp. At hun får snakka om det til noen andre enn meg, som så hjelpesløst må sitte å se på at hun sulter seg ihjel. Jeg vet jo fra "recovering anorectics", at så fort kroppen får næring og hjernen "some long needed nutrience", så kan man jobbe med depresjonen og frykten for å skulle legge på seg. Og at når de har blitt sterkere og friskere, så ser de selv hvor syke de faktisk var. Jeg vil liksom ikke bedrive noen form for "intervention" heller, men veit da pokker hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg frykter for livet hennes, ganske enkelt. Og jeg vil ikke miste henne. Ikke vil jeg miste vennskapet med henne heller, men jeg ser ikke hvordan jeg skal klare å få gjort noe med dette uten å måtte overkjøre henne...Bryte tilliten hun så sårt trenger. JEG trenger. Vi.
Så merkelig, at spiseforstyrrelser kan fortone seg så forskjellig fra diagnose til diagnose. Nå har ikke jeg akkurat fått PÅVIST noen spiseforstyrrelse, men man trenger vel ikke være rakettforsker for å innse at man har et betent forhold til mat. Mat er deilig, og mat gjør vondt. Jeg elsker mat, og jeg hater mat. Motsetningenes kvinne, det er meg....
Jeg skulle ønske at jeg klarte å spise normalt, sånn at jeg slapp å sitte etterpå å skamme meg i det vide og det brede for at jeg satte til livs så masse mat. Måtehold er en saga blott, når jeg har gått sulten hele dagen, og ENDELIG tillater meg selv å spise. Og maten smaker så deilig! Og jeg har så dårlig tid! Og jeg får så sykt vondt i magen etterpå, når jeg har stappet den så dyrisk full! Så fort. :(
Men moren hennes skal jo også være med, så jeg har jo noen å snakke med, om hun ikke vil ha meg med inn. Jeg må innrømme at jeg synes ansvaret er tungt. Men samtidig vet jeg at jeg selv får det bedre av å sørge for at HUN får hjelp. At hun får snakka om det til noen andre enn meg, som så hjelpesløst må sitte å se på at hun sulter seg ihjel. Jeg vet jo fra "recovering anorectics", at så fort kroppen får næring og hjernen "some long needed nutrience", så kan man jobbe med depresjonen og frykten for å skulle legge på seg. Og at når de har blitt sterkere og friskere, så ser de selv hvor syke de faktisk var. Jeg vil liksom ikke bedrive noen form for "intervention" heller, men veit da pokker hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg frykter for livet hennes, ganske enkelt. Og jeg vil ikke miste henne. Ikke vil jeg miste vennskapet med henne heller, men jeg ser ikke hvordan jeg skal klare å få gjort noe med dette uten å måtte overkjøre henne...Bryte tilliten hun så sårt trenger. JEG trenger. Vi.
Så merkelig, at spiseforstyrrelser kan fortone seg så forskjellig fra diagnose til diagnose. Nå har ikke jeg akkurat fått PÅVIST noen spiseforstyrrelse, men man trenger vel ikke være rakettforsker for å innse at man har et betent forhold til mat. Mat er deilig, og mat gjør vondt. Jeg elsker mat, og jeg hater mat. Motsetningenes kvinne, det er meg....
Jeg skulle ønske at jeg klarte å spise normalt, sånn at jeg slapp å sitte etterpå å skamme meg i det vide og det brede for at jeg satte til livs så masse mat. Måtehold er en saga blott, når jeg har gått sulten hele dagen, og ENDELIG tillater meg selv å spise. Og maten smaker så deilig! Og jeg har så dårlig tid! Og jeg får så sykt vondt i magen etterpå, når jeg har stappet den så dyrisk full! Så fort. :(
Feeding frenzy, liksom. Helt innerst i gamperæva.
Så kommer skammen.
Jeg forstår jo at jeg bruker mat som medisin og straff. Jeg forstår jo at jeg kompenserer for noe oppi hodet mitt, når jeg får den lykkerusen av å spise. Ikke hvilken som helst mat, men DEILIG mat. Jeg ELSKER deilig mat. Og som jeg FORAKTER deilig mat. Nei, nei. Jeg forakter jo MEG SELV, ikke maten. Jeg elsker maten. Jeg elsker feit mat. Mat man blir feit av. Og så stirrer jeg på meg selv i speilet, og selvaktelsene daler i takt med bilringene. Eller traktordekkene. Jeg veier det DOBBELTE av det venninna mi veier. Og jeg er langt kortere enn henne. Bah...
Jeg mener, det er ikke tilfeldig at de fleste bloggene jeg følger, er matblogger. Jeg "mat-onanerer" nesten på samme måte som en anorektiker. Anorektikere elsker å lage mat, og få folk til å spise den, for å så beskrive smaken, teksturen, konsistensen og følelsen for dem. Jeg leser matblogger til jeg omtrent sikler. Og så skriker jeg lykkelig til kjæresten at han må komme å se, og så lover han meg at vi kan forsøke å lage det vi ser en eller annen gang. *ca-razyyyy*
Du kødder med meg!! Mens jeg sitter her og skriver, så begynner jaggu magen å rumle igjen, sånn boble-syde-koke-rumling!! Jeg er da faen steike meg ferdig med en HEL FØKKINGS UKE med magestyr!! Jeg vil ikke mer nå! Gimme a friggin break!!!
Jeg forstår jo at jeg bruker mat som medisin og straff. Jeg forstår jo at jeg kompenserer for noe oppi hodet mitt, når jeg får den lykkerusen av å spise. Ikke hvilken som helst mat, men DEILIG mat. Jeg ELSKER deilig mat. Og som jeg FORAKTER deilig mat. Nei, nei. Jeg forakter jo MEG SELV, ikke maten. Jeg elsker maten. Jeg elsker feit mat. Mat man blir feit av. Og så stirrer jeg på meg selv i speilet, og selvaktelsene daler i takt med bilringene. Eller traktordekkene. Jeg veier det DOBBELTE av det venninna mi veier. Og jeg er langt kortere enn henne. Bah...
Jeg mener, det er ikke tilfeldig at de fleste bloggene jeg følger, er matblogger. Jeg "mat-onanerer" nesten på samme måte som en anorektiker. Anorektikere elsker å lage mat, og få folk til å spise den, for å så beskrive smaken, teksturen, konsistensen og følelsen for dem. Jeg leser matblogger til jeg omtrent sikler. Og så skriker jeg lykkelig til kjæresten at han må komme å se, og så lover han meg at vi kan forsøke å lage det vi ser en eller annen gang. *ca-razyyyy*
Du kødder med meg!! Mens jeg sitter her og skriver, så begynner jaggu magen å rumle igjen, sånn boble-syde-koke-rumling!! Jeg er da faen steike meg ferdig med en HEL FØKKINGS UKE med magestyr!! Jeg vil ikke mer nå! Gimme a friggin break!!!
Javisst. Flott det. Blir ikke bitter heller jeg.
Jeg går og dør litt, jeg.
Adjøss.
Jeg går og dør litt, jeg.
Adjøss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar