Vet snart ikke hvor jeg gjør av meg. Ting oppleves vanskeligere enn EVER, og alt bare klabber på seg. Er så deprimert og fortært av angst om dagen, at bare det å TENKE gjør fysisk vondt. Har hatt litt virkelighetsflukt i form av The Sims 3, men det er begrenset hvor lenge man kan sitte med det også.
Har hvertfall oppdaget at min nye psykepleier er ei kjekk dame jeg ser frem til å å bli kjent med. Jeg mener, hun får jo lønn for å bli kjent med MEG, kjekt å ha en omgangskrets som får betalt for å tilbringe tid sammen med meg. Faktisk.
Har akkurat kommet hjem fra et møte på skolen, med selveste rektoren. Det gjør så vondt at guttungen vantrives sånn på skolen, at han sliter sånn. Gjør vondt å oppdage at han lyver om ting, både på skolen og hjemme. Stort sett får jeg ham til å innrømme ting hjemme, men det som skjer på skolen kan jeg ikke styre. Det er så frustrerende å ikke kunne hjelpe ham til å få det bedre, men jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne. PPT, BUPP og barnevern må trø til igjen, og stable oss tilbake på føttene.
Oppi alt dette, står den jævla psyke nabokjerringa på trappa si og forsurer tilværelsen for oss alle i varierende grad. Jeg kommer meg ikke ut alene pga drittkjerringa, jeg føler meg amputert når jeg ikke kan ferdes som jeg selv ønsker, enten det er psyken MIN som stopper meg, eller ANDRES psyke.
Og igår kveld fikk jeg besøk av ei venninne som sliter så fælt med spiseforstyrrelser, og det er så vondt å se henne svinne hen. Det er ikke stort mer enn skinn og bein igjen av henne, og jeg kjenner jeg er alvorlig bekymret for hennes ve og vel. Hun burde innlegges, og det fortere enn svint, siden hun fortalte hun har bestemt seg for å faste hele januar. Hun har ikke spist på ni dager, kun drukket Pepsi Max og tygd tyggis. Hun prøvde iherdig å overbevise meg igår om at det går greitt med henne, men det ser jeg jo at det ikke gjør. Og jeg er så dratt mellom venninne-statusen og hjelper-statusen jeg har påtatt meg. Jeg vil gjerne være hennes confidante, den hun kan betro seg til uten at det får følger for henne, men hvilken venninne er jeg vel om jeg overser alle signalene om at hun trenger hjelp NÅ!? Jeg spurte henne om jeg kunne si fra til moren hennes, for jeg vet hun er istand til å sette ned foten og få ting gjort, selv om jenta nekter, men da svarte hun at hun ville blitt veldig sint på meg. Jeg vil ikke overkjøre henne, samtidig som jeg føler at det kanskje er eneste mulighet til å få noe gjort. Hun er ikke istand til å be om hjelp selv, selv hvor inderlig hun ønsker det. Hun tror folk vil tro at hun bare er oppmerksomhetssyk om hun viser hvor syk hun faktisk er, og så bagatelliserer hun det istedet. Overbeviser seg selv og andre om at det går bra. En ting jeg virkelig VET om spiseforstyrrelser, er at jo mere avmagret man er, jo vanskeligere er det å tenke klart, og jo dypere sitter depresjonen. Du skal være GANSKE avmagret når kroppen holder igjen vannet, og man får væskeansamlinger. Jeg er bekymret. Og med god grunn.
Så, hva gjør man? Hjelp! :S
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar