Aldri tenkt på meg selv som "synshemmet" før, men i utgangspunktet er jeg jo det. Jeg har skjeve hornhinner, og er litt nærsynt, så ting på avstander over en meter unna, blir grøtete og uklare. Jeg ser ikke ansiktstrekk så godt, jeg ser ikke om folk stirrer eller ikke. På avstand er det ganglag, stemmer eller typiske klær/farger som hjelper meg å identifisere hvem du er. Jeg myser for å se bedre, og da ser jeg grundig sinna ut. For å si det sånn, det hjelper på isolasjonen det og. Folk tør jo ikke hilse på noen som ser ut som om de er klare til å kverke deg i samme sekund du hilser på dem.
Dette bildet tydeliggjør (enda så uklart det er) hvordan det er å ha skjeve hornhinner, og å være nærsynt. Jeg har blitt mindre nærsynt opp gjennom årene, men fremdeles trenger jeg briller. Når jeg blir gammal, da skulle jeg hvertfall ikke være nærsynt lenger! ;D Nu vel. Jeg har gått fra -2.75 på høyre øye, og -2.25 på venstre, til -1.25 på høyre og -1.00 på venstre :) Det er brukbart. Det gjør at jeg klarer meg fint hjemme og i nærområdet uten briller, men jeg kan ikke kjøre bil. Jeg ser ikke skiltene før jeg er oppe på siden av de, og jeg har ikke sjangs til å lese stedsnavnene uten å myse på meg hodepine. Og nakkesmerter. Fantastisk, hva? At dårlig syn kan føre til nakkesmerter? :P
Sønnen min har ok syn, trenger ikke briller. Men til gjengjeld har han en føflekk på netthinnen i ett av øyene, som må overvåkes og undersøkes med jevne mellomrom. Jeg har ikke turt å google på prognosene, men vet at det noen ganger kan føre til kreft i øyet, evt føflekk-kreft i voksen alder. skremmende nok.
Minner meg forresten på den bloggeren som løy på seg kreft, Marthè Anfinsen. Lurer på hvordan det går med henne nå? Det sto noe i VG-Nett for noen dager siden, at hun hadde fått noe form for straff, men i farta husker jeg ikke hva, hvem eller hvordan. Jeg fulgte med på bloggen hennes for over et år siden. Så, i november elns ifjor (2010), ble det HELT stille fra henne. Og jeg får SJOKK da jeg leser om henne i avisen en stund etter dette, at hun har LØYET på seg kreftdiagnosen! Jeg trodde jo fanden spare meg hu hadde dødd eller blitt veldig, veldig syk, siden hun ikke hadde skrevet noe på lenge, og jeg kjente meg faktisk bekymret. Så viste det seg at hun hadde stengt bloggen, og slettet facebook-gruppa osv, og det var fordi folk begynte å punktere historiene hennes. Jeg ble KJEMPEGLAD for å oppdage at hun var i live, for jeg hadde jo på en måte blitt litt sånn avstands-glad i henne, og jeg ville henne bare det beste. Og jeg følte meg sveket i lang tid etterpå. At en jeg var litt sånn avstands-glad i, hadde løyet om en så alvorlig ting, det ble jeg rett og slett "såret" over. Da slo det meg at det finnes mennesker som har større problemer, større psykiske problemer enn meg. Det var jo ikke så dumt å oppdage det, men det gjorde vondt, gitt. Vanskelige følelser dukket opp. Som at man er skuffet og såret, men likevel så hjertelig glad for at vedkommende ikke er dødssyk likevel. Sint og skuffet. Lettet. På samme tid. Rart hvordan man kan bry seg sånn om en fremmed.
Men jeg lurer fremdeles på hvordan det går med henne idag. Syns jeg leste en plass at hun var innlagt på psyk i en periode etter saken ble opprullet, og at hun begynte å innse omfanget av det hun hadde gjort. Håper det. Og håper verden klarer å tilgi henne. Jeg vet ikke om jeg har gjort det, men jeg ønsker henne fremdeles alt godt.
Sønnen min har ok syn, trenger ikke briller. Men til gjengjeld har han en føflekk på netthinnen i ett av øyene, som må overvåkes og undersøkes med jevne mellomrom. Jeg har ikke turt å google på prognosene, men vet at det noen ganger kan føre til kreft i øyet, evt føflekk-kreft i voksen alder. skremmende nok.
Minner meg forresten på den bloggeren som løy på seg kreft, Marthè Anfinsen. Lurer på hvordan det går med henne nå? Det sto noe i VG-Nett for noen dager siden, at hun hadde fått noe form for straff, men i farta husker jeg ikke hva, hvem eller hvordan. Jeg fulgte med på bloggen hennes for over et år siden. Så, i november elns ifjor (2010), ble det HELT stille fra henne. Og jeg får SJOKK da jeg leser om henne i avisen en stund etter dette, at hun har LØYET på seg kreftdiagnosen! Jeg trodde jo fanden spare meg hu hadde dødd eller blitt veldig, veldig syk, siden hun ikke hadde skrevet noe på lenge, og jeg kjente meg faktisk bekymret. Så viste det seg at hun hadde stengt bloggen, og slettet facebook-gruppa osv, og det var fordi folk begynte å punktere historiene hennes. Jeg ble KJEMPEGLAD for å oppdage at hun var i live, for jeg hadde jo på en måte blitt litt sånn avstands-glad i henne, og jeg ville henne bare det beste. Og jeg følte meg sveket i lang tid etterpå. At en jeg var litt sånn avstands-glad i, hadde løyet om en så alvorlig ting, det ble jeg rett og slett "såret" over. Da slo det meg at det finnes mennesker som har større problemer, større psykiske problemer enn meg. Det var jo ikke så dumt å oppdage det, men det gjorde vondt, gitt. Vanskelige følelser dukket opp. Som at man er skuffet og såret, men likevel så hjertelig glad for at vedkommende ikke er dødssyk likevel. Sint og skuffet. Lettet. På samme tid. Rart hvordan man kan bry seg sånn om en fremmed.
Men jeg lurer fremdeles på hvordan det går med henne idag. Syns jeg leste en plass at hun var innlagt på psyk i en periode etter saken ble opprullet, og at hun begynte å innse omfanget av det hun hadde gjort. Håper det. Og håper verden klarer å tilgi henne. Jeg vet ikke om jeg har gjort det, men jeg ønsker henne fremdeles alt godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar