Litt sterkere idag. Babysteps...

Og det føles godt. Nettopp hatt besøk av to flotte damer, helsesøstre fra Helsestasjonen, som ville ha med minimennesket mitt på en sånn BAPP-gruppe. "Barn av Psykisk syke foreldre (eller rusmisbrukere)", virker som et kjempebra opplegg. Godt for storegutten min, å få treffe andre barn i samme situasjon. Og nå føler jeg meg litt bedre, er ikke så nedsnødd i vonde tanker, og jeg klarer å samtale uten å ramle helt utav det. Mulig chatten med venninna mi igårkveld løsna på noe, for idag er jeg roligere. Ikke 'rolig', men 'roligere'.

Men nå er jeg sliten, så nå skal jeg slappe av litt, prøve å få ting litt på avstand, og samle tankene om noe fornuftig.

Vi blogges.

Still alive and kicking....

Jeg lever enda, bare sånn til opplysning. Tror kanskje jeg skal fortsette med det også, selv om det gjør vondt. Men dagene er harde. Lange og smertefulle. Det heller mot innleggelse. Tankene kommer i en sånn rasende fart at jeg ikke rekker å sortere dem. Hodepine. Søvn. Mareritt.

Jeg trenger å hvile litt.

It hurts when I.....breathe....

Panikk. Kvalme. Oppkast. Hodepine. Ute er det storm, og det er det i hodet mitt også. Muligens også i hjertet mitt. Når jeg ikke sover, sitter eller ligger jeg bare og stirrer rett ut i luften. Mens hjernen jobber på høygir. Dette går ikke lenger. Det skal ikke være så vondt å leve!

To be continued....

Blinded by tears...........

Føler for å gi opp. Dårlig dag, dårlig møte, hodepine og selvforakt. I don't know how much more of this I can take.... Idag i hvert fall. Melder meg ut av samfunnet idag. Får se om jeg er sterkere i morgen.

Oh, Dear Lord....På'n igjen....

Idag kom kræsjen...jeg skjelver, har vondt i hodet på tredje dagen, jeg biter sammen kjeven så jævlig at det rykker og gjør vondt i kinnmuskulaturen, og jeg heiser skuldrene opp så nakken knyter seg og gjør DRITVONDT. Jeg tygger på piercingen min hele tiden, den er øm og vond, og jeg burde heller bare la være når det passerer et visst punkt. Men den gang ei. Jeg klarer bare ikke å la være idag.

Muskulaturen inni armer og bein hopper og er elektrisk. Jeg klarer ikke sitte stille, og jeg piller. Faen. Jeg piller istykker magen min, og blodet renner. FAEN. Og jeg er så skuffet, så skuffet. Jeg trodde oppturen skulle vare lenger. Eller hadde hvert fall håpet. Nå kommer ALT det jeg ikke tillot meg selv å tenke mens jeg var på opptur.

Dårlig råd. Strøm. Evig hodepine. Nabohelveteskjerringa. Og det at jeg forsov meg igår. IGJEN. Fikk omsider sendt guttungen på skolen, men han ble mer enn en halvtime forsinket :( Maten. Jeg gikk i hele går uten mat, før jeg måtte kapitulere igår kveld. Da hadde jeg så vondt i hodet, og jeg var så fysen, at jeg bare gav opp. Jeg tuller og tøyser med vennene mine om at "jeg er verdens dårligste anorektiker, for jeg har ikke viljestyrke for en femmer!" Men så klart det bare er tull. Jeg VIL jo ikke ha anoreksi. Men poenget mitt er at jeg elsker mat. OG så hater jeg mat. Jeg føler meg FLINK når jeg ikke spiser på flere dager. Og så "sprekker" jeg, og stapper i meg så mye mat at det gjør vondt. Ikke spyr jeg heller, for jeg hater å spy. Trener gjør jeg HVERT FALL IKKE, siden jeg har kondis som en astmatisk fisk på land. Og det e'kke kødd engang! Jeg røyker, men kan ikke BARE skylde på røyken. Har ALDRI hatt god kondis jeg, selv om jeg er veldig seig og utholdende så lenge jeg får GÅ. Har jo gått Sagamarsjen flere ganger, må vite. Og ikke bare Sagamarsjen heller, har gått masse turmarsjer. Og jeg nekter å melde meg på en eneste marsj om det ikke gis IVV-stempel for innsatsen. Ergo må man gå OVER en mil. Og det er småkaker og pudding for en stor pike som meg. Sagamarsjen er to og en halv mil. Da er jeg sliten, skal jeg innrømme. Men jeg går. Gjennomfører, fullfører og bevisfører gjør jeg og. Medaljer og knapper og stempel. Flink pie.

Men jeg trener ikke. Noen kunne se meg. Noen kunne se hvor HÆLVETES svett jeg blir. Og da ser jo folk hvor feit jeg er. E'kke tull dèt altså, feite folk svetter mer. Jeg hater å svette. Da FØLER jeg meg virkelig feit. Ikke at denne kroppen så LETT lar seg skjule, men faen heller. Jeg har ALDRI brydd meg om andres utseende, så hvorfor skal jeg være så fordømrade opphengt i mitt eget? Jeg får jo ikke gjort noe med "dette" likevel!? Jada, jeg kunne gått ned i vekt, blitt slankere. Men det fikser jo ikke trynet. Fregnene. Fingrene mine som er så skambitte. Puppene som henger. Mageskinnet som er fullstendig ødelagt av strekkmerker, arr og keisersnitt. Høyden. (*host!* Ikke mye 'høyde' å skryte av, gitt, er kun 1,59 'høy')

Jeg skjønner jo at jeg har et helt vanvittig kroppsbilde, når jeg ALLTID har følt meg feit. OG når jeg ser tilbake på bilder fra tenårene, eller enda tidligere, så ser jeg jo at jeg ikke var RUND engang. RUNDERE enn de andre jentene ja, kanskje, men ikke RUND. Bare formfull. Tidlig utviklet. Og for det har jeg skamma meg HELE forbanna livet. Men du veit, når alle de andre unga kaller deg dum og stygg og feit, så blir det jo at man tror på det. Merkelig nok er det faktisk HÅNLATTEREN som sitter igjen hardest. Ikke det at jeg var så stygg eller feit, men DUM. Hver gang jeg dreit meg ut, og det passet jeg jo såklart på å gjøre ofte....(!), så kom hånlatteren. Spesielt fra èn gutt i klassen. Han som fikk med alle de andre. "Alle" syntes at jeg var teit. Og idag sitter jeg forstyrret og innesluttet, isolert fra omverdenen, hjemme hos meg selv, og knapt beveger meg utenfor døren.

Noen kunne se meg svette, eller skjelve. Tygge på piercingen. Legge merke til at fingrene mine er søndertygde. Enda verre, gjøre narr av intelligensen min. Jeg har en IQ på 136, noe som er helt ok, HVERT FALL ikke dårlig, men klarer jeg å se bort fra det om noen ler av meg? Neida. Så klart ikke.

Eller gående...og tenke at "ja, hun der BURDE virkelig gå, hu som er så tjukk." Og for to dager siden, da jeg gikk tur med hundene, så datt jeg. To ganger. Og hadde det vært før i tiden, hadde jeg satt meg opp og ledd. Men nå forsøkte jeg å sprette opp så fort denne uformelige kroppen bare tillot. For at ingen skulle se. Eller le. Jeg skryter sånn rett som det er at jeg ikke tar meg selv så høytidelig. men det er jo nettopp det jeg GJØR! Hele tiden! Jeg tar ikke meg selv så høytidelig HER HJEMME, i trygge omgivelser, og med kjente rammer, det er så. Men ellers, da er jeg like uskyldsren som paven (særlig), like hvit og uberørt som en barnetv-engel, og såvisst ikke istand til å tenke noe galt om noen. Åh herregud, så teit jeg er... Og hvorfor er det så himla viktig å opprettholde denne prektige fasaden?? Jeg fatter ikke!?

Ingen forventer at jeg skal løse AIDS-gåten, finne opp et nytt grunnstoff, eller beregne den matematiske formelen på en sort hull. Så hvorfor i herrens navn er det så innmari viktig at folk skal SKJØNNE at jeg er så smart? Hva pokker HJELPER det meg å være så smart da, når jeg bare er fortært av angst og psykisk pisspreik, at jeg ikke får brukt det til en eneste liten dritt engang?? *irritert*

Tankekjøret er på full innmarsj. Og huet verker som bare pokker. Jeg knasker Ibux til den store gullmedalje, og jeg PRØVER å innbille meg at jeg ikke har vondt noe sted. Ikke i nakken, ikke i kjeven, og slettes ikke i huet. Faen. Jeg trenger en klem....:(

Pfft! Sod off, frøken. Gå og dø. Eller lek på motorveien. Evt grav deg ned, så blir vi kvitt deg en gang for alle. Jepp, sånn er formen idag.


Seriøst, menneske!! *ta seg selv i nakken og kutte ut sutringen!*

Nå skal jeg gå på trappa og røyke litt. Håper mehe'et holdet seg inne, og at jeg klarer å holde fingra vekk fra bloggen resten av dagen. Jeg HATER når denne sutre-preikingen tar over........><

Adjøss!

Åååååh, så lei man blir!

Nå har jeg hatt konstant hodepine de siste to dagene, med kvalme og lys- og lydømfindtlighet. Har ligget begravd under dyna i HELE DAG, og siden det ikke har gått over enda, gadd jeg ikke ligge mer. Så nå sitter jeg i mørket i stua, spiser Potetsticks fra Kims, og drikker Cola. Skikkelig syns-synd-på-meg-selv-digg. Tror ikke det er migrene lenger, tror det har glidd over i vanlig hodepine. Men ordentlig irriterende, for man blir så innmari handicappet, og så heiser jeg opp skuldrene for å ikke bevege hodet alt for mye, og så får jeg nakkesmerter i tillegg...

Jeg går som en gammel krok som har glemt hvor h*n skal, og gubben er ikke stort bedre, for han var smart nok til å leke seg med bil og henger igår. En kompis kom og henta han på formiddagen, og skulle ha ham med som flyttehjelp. Måten Jan Ove hjelper til på da, er at han leker IDIOT og henger bakpå hengeren mens kompisen kjører.....Need I say more? Think not. Boys will be boys, regardless of age. Så Jove datt på stumpen og slo halebeinet sitt, og ligger omtrent i stabilt sideleie i sofaen her og klager sin nød, mens jeg holder meg for huet og ber ham om å holde kjeft. Salig syn. Javisst. We put the "fun" in dysfunctional.

Oh, også fant jeg piercingen min som har vært borte LENGE nå. Var HE****** vondt å tvinge den gjennom leppa idag tidlig, men jeg var bare nødt, ellers gror hullet igjen. Og jeg er ikke rede til å gi opp leppepiercingen min riktig enda. Må bli voksen først.

Bildet er hentet fra Google.

Er skikkelig urolig for venninna mi, som ble sendt hjem fra sykehuset så alt for tidlig. Fortvilende at hun ikke skal få hjelp når de ser hun bare fortsetter å gå ned i vekt, og fremdeles ikke spiser. Jeg tror neppe hun veier mer enn 45 kg nå. Jeg er så redd for henne. Og har så vondt på hennes vegne. Hun sier hun vil bli bedre, men sykdommen hennes nekter henne å spise, og så lenge hjernen ikke får den nødvendige næringen den trenger for å fungere, så kommer hun ikke til å bli frisk på egen hånd. Jeg tenker på hvor vakker den jenta er, og hvor vakker hun ville blitt om hun fikk litt kjøtt på kinnbeina igjen. Hvor vondt og trist det er å se på at hun dreper seg selv... Fæle greier :( Jeg hater spiseforstyrrelser. Jeg er så glad i den jenta, og ønsker henne bare det beste!
Bli frisk, vennen min!!! I love you loads!

Kveldsmat for store gutter, og så senga. Skoledag i morgen. Vi blogges!

*mumle*

Dette starta jo så bra, men så fikk man da altså ikke sove...:/ Jeg sitter nå her og koper enda. Men jeg skal faktisk mote meg opp og gå ut på trappa en tur, ALENE ^^ Midt på natta, uten utelyset, da burde jeg kunne tørre.

Jeg har blitt en dæsj tøff i det siste, nå _vet_ flere. Og vet du, det hjelper faktisk litt. Jeg føler meg friere. Faktisk. Istedet for å bli enda mer paranoid, så er jeg lettet. Trodde ikke det skulle føles sånn, men det gjør det altså. Fantastisk. Er veldig lenge siden jeg har følt meg så "frigjort" som jeg har gjort nå de to siste dagene.

*Mellen liker dette*

Jeg bare MÅ nevne:

Jeg har enda ikke hatt noe tankekjør siden jeg kom hjem for to dager siden :D Og idag var jeg på trappa og røyka, UTEN hette :D OG jeg sto vendt mot tunet, ikke mot ytterdøra, som jeg pleier :D Så rart! Og så godt!

Jeg piller litt sårskorpe, men ikke noen nye striper, og ingen trang. Jeg holder ut med meg selv idag :)

Laga middag idag, noe hjemmesnekra med sånn vanlig Toro-spaghettisaus som basis. Spaghetti og kjøttdeig på gresk vis à la Ellen ^^ Blei så godt, så! Men Jovemin syntes den smakte VEL syrlig, hehehe :P Jeg dæsjer og klatter med det jeg finner i kjøleskapet og krydderhylla, og stort sett smaker maten kjempegodt :) Jeg spiste meg vel så mett, og ikke hadde jeg skamfølelse etterpå heller....! Rart :D Det er noen dager siden sist jeg lagde middag uten noe "ork". Derfor jeg nevner det. Og det er hvert fall flere mnd siden jeg kunne spise meg mett uten å skamme meg over det.

Så hjalp jeg guttungen med leksene, men der kræsja vi litt da. Etter max fnising, unnasluntring, uthaling av tiden og fjas, gadd jeg ikke å trompe mer, så da pakka vi sammen. Men jeg er ikke fortvilet, som jeg pleier å være, jeg føler meg liksom STERK idag. Helt fantastisk! Jeg har vært på bunnen så lenge nå, at jeg har glemt hvordan det føles å glede seg over noe, og det å "drite litt i ting". Men halve leksene ble hvert fall gjort, og guttungen er nyklipt, nydusja og nyfôra, så livet kjennes faktisk ikke så verst ut idag ^^

SÅNNE dager vil jeg ha fler av!!

"Passende overskrift". Så vet dere det.

Er en smule misfarget oppover armene enda, ja.
Men formen er ganske upåklagelig. Kjenner jeg blir engstelig når jeg roter med ordene, men det kommer sikkert til å sitte i en stund.


 Stakkars ulven min, har blitt helt blå-brun-lilla i hodet :P

De stakk jo meg på så rare plasser, for jeg har veldig tynne blodårer, og i tillegg ruller de liksom vekk. De slet fælt med å få lagt inn de to venflonene, så da de "overga" meg til ambulansepersonellet, sa legene at personellet måtte ta godt vare på de to venflonene, siden jeg hadde "umulige årer". Og så måtte en dame fra anestesien på St Olavs komme for å få tatt blod av meg der, for de nede i mottakelsen traff ikke årene mine i det hele tatt :P Æv! Men når stikke-damen kom, da ble det greitt med èn gang, vettu.

Også hadde jeg så sykt høyt blodtrykk, men siden jeg hadde så vondt i hodet, er kanskje ikke det så rart.

Plutselig kom storebror på  besøk ikveld :D Sånt liker man! Så nå skal onkel og guttungen hente mormora, og så blir det klippings. Blir godt for minimennesket mitt, det. Begynner å bli langt det ragget han har på huet nå. Jeg KUNNE klippa ham selv, om jeg bare hadde hatt barbermaskin som backup. For sist jeg prøvde å klippe ham, så ble guttungen fornøyd, altså, det var ikke det....men JEG syns det såg helt forferdelig ut, og hadde gjerne skulle raka over hele huet hans med barbermaskinen istedet! Men den klippa ikke lenger, gitt. Noget sløv. Og det kan Jove være fanden så glad for, ellers hadde jeg antakelig tatt en "Britney" i fjor-høst....


Tjobing!

Ny start, liksom...?

Idag greier jeg å le, særlig om det som skjedde fredags kveld. Jeg ser det liksom så levende for meg, UTENFRA. Og det ser fullstendig latterlig ut! *humre* Det var ikke spesielt gøy mens det sto på, det skal jeg være den første til å innrømme. Men jøss, så surrealistisk det føles å ha vært gjennom det nå. Det virker liksom ikke som om det skjedde MEG. Og jeg ler så jeg griner når jeg forsøker å fortelle og få med alle detaljene. Det eneste jeg IKKE ler av, er at jeg måtte vise frem magen på sykehuset. Åh, så vondt det gjorde....:( Jeg gråt stille og stirret skamfullt i veggen mens legene løfta opp skjorta mi. Og mens de klemte på meg klistermerker og målere her og der. Og jeg såg fortvilt og unnskyldende bort på Jove da de spurte om dette var selvpåført, noe Jove bekreftet. Og så forsvarte han meg, min gode kjæreste. "Hun liker ikke at dere holder på med magen hennes.", sa han. Selv om jeg skammet meg så det gjorde fysisk vondt, så klarte jeg å se ham i øynene mens legene gjorde seg ferdige med magen min. Og han tviholdt blikket mitt, og hvisket at han elsket meg. Da gjorde det ikke så veldig vondt lenger. 

Ny start, skrev jeg som overskrift. Det føles faktisk litt slik. Jan Ove har omtrent båret meg i armene i dag, og pusler om meg hele tiden. Om jeg nyser eller noe, så kommer han nesten løpende for å sjekke om alt står bra til. Stakkars, tror nok denne opplevelsen kommer til å henge med ham lenge. Han sov ikke den første natten etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Han følte han måtte sjekke om jeg levde hele tiden, så han greidde ikke finne roen. Han sloknet på sofaen i nå ettermiddag, og der sover han enda. Har ikke hjerte til å vekke ham.

Jeg kjenner det har vært en påkjenning, men på en annen måte har det også gjort meg så mye mer rustet. Igår formiddag, da storebror henta meg i Trondheim, så hadde jeg IKKENO tankekjør. Ikke PITTELITT engang. Ikke etter at jeg kom hjem, og ikke igårkveld. Jeg sov som en baby i hele natt, nesten 11 timer og nesten uavbrutt. Jeg har hatt en veldig rolig dag, og med en veldig oppvartende kjæreste, og selv om jeg har hatt MASSE dødtid gjennom hele dagen, så har jeg ikke hatt tankekjør et eneste sekund idag. Eller helt fra jeg kom ut fra sykehuset igår og til skrivende stund :D  Jeg får ikke sagt hvor deilig det kjennes! Jeg var til og med på trappa idag, og røyka en halv røyk, HELT ALENE, før motet svikta og jeg måtte løpe inn :)))

Kanskje jeg trengte å bli konfrontert med dødeligheten min, for å kjenne at jeg lever? Rare greier. Jeg mener, jeg kan jo ikke bli helt Bella Swan i Twilight heller, hun leker jo med døden nå og da, bare for å få et glimt eller to av sin kjære Edward. Jeg kan liksom ikke bli ekstremsportutøver eller stuntkvinne heller, bare for å kjenne meg levende en liten stund....

Jeg håper på en opptur nå, med fare for å jinxe meg selv. Det er helt merkelig å være uten tankekjøret, uten kaoset som pleier å erobre hjernen min. Jeg kjenner at skuldrene mine ikke sitter så innmari høyt ikveld. Jeg er ikke så anspent, og jeg gruer ikke til å legge meg. Jeg hadde mareritt likevel inatt da, selv om jeg sov godt. Jeg husker bruddstykker fra drømmen, men det meste var borte med èn gang jeg våknet. Måtte likevel spørre Jove om han fremdeles var glad i meg og ikke hadde tenkt å gå fra meg, da jeg sto opp idag. Da humret han, og spurte om jeg hadde drømt at han hadde forlatt meg nå. "Ja", mumlet jeg, og begravde hodet i dyna. Så han bøyde seg over meg og kysset meg i panna, klemte meg hardt, og mumlet med munnen mot panna mi; "Så billig slipper du nok ikke unna, nei!" 

Da kroa jeg meg godt under dyna mi, og så kunne jeg liksom begynne dagen :))

Har noen interessante fargekombinasjoner oppover armene idag da. Og en nyfunnen respekt for slagpasienter. Det å måtte miste funksjonsevnene må være så ufattelig skummelt, jeg finner ikke ord. 

Var ikke spesielt kult å vise frem dette til en haug med leger. I utgangspunktet, er det ikke kult å vise frem magen i det hele tatt. Men tredve ganger verre når man ser ut som om man har forsøkt å krote ned runealfabetet der. Med kniv.

 

Sykehustur, faktisk. Ellen prøver ut det å være slagpasient for èn dag.

Jaja. Så har man prøvd å være pasient på slagenheten ved St. Olavs Hospital i Trondheim, avd Nevrosenteret. I hui og hast, intet mindre!

Jeg satt og forfatta en mer eller mindre seriøs kommentar på VG Nett igår kveld, da plutselig ordene jeg skriver ikke får noen mening lenger. "Øh...hallo...? Hva driver du egentlig og skriver på her? This makes no sense, start over.", tenkte jeg, og prøvde å finne ord som passet bedre inn med betydningen jeg ønsket å få frem.

Jeg leste setningen sikkert femten ganger, og fikk ikke noe forståelig ut av den, så jeg tenkte jeg skulle lese den høyt, for det hjelper som regel når man har litt vanskelig for å konsentrere seg. Og leser HVERTFALL ikke det som sto der! Istedet for "beskytte", så sa jeg høyt og tydelig "merbruttes". Og prøver å si det enda en gang, og får da ut "nuberme", og så flyter teksten sammen et øyeblikk. Og jeg får panikk. Snur meg mot Jan Ove og skriker et eller annet kaudervelsk til ham, ikke forstår han hva jeg sier, og ikke får jeg ordene som ramler ut av munnen min til å likne på NOE AV DE JEG HAR I HODET! De ordene jeg VIL si, er helt borte, låst fast på innsiden av hodet mitt, og jeg begynner å grine.

Det slår meg plutselig at dette kan være hjerneslag, så jeg gliser i vill panikk til kjæresten, for at han skal skjønne at han må se etter om "gliset" mitt er skjeivt. Men det skjønner jo ikke han, han ser bare en helt vill grimase, og får ikke pusla sammen noe som helst fornuftig av det jeg skriker til ham.

Jeg husker helt tydelig at han tok tak i skuldrene mine, klemte dem, og sa ettertrykkelig, "Nå må du roe deg ned, for du skremmer både guttungen og meg! Ro deg ned for guttungen din sin skyld!"
Så jeg peker skjelvende på skriften på skjermen, og prøver å tankeoverføre til ham at ordene ikke vil lystre meg, jeg har ikke SPRÅK! Jove skjønner fremdeles ingenting, og han spør om jeg vil ha penn og papir, og jeg nikker vilt med hodet.

Penn og papir har ALDRI blitt tryllet frem så fort i hele mitt liv, det er jeg overbevist om, og jeg forsøker å forklare: "Jeg skjønner ikke hva det står", og peker på skjermen. Jove leter etter svar på skjermen, så han begynner å lese høyt det som står der, så jeg griper tak i genseren hans og snur ham mot meg, sånn at han må se på arket, så skrev jeg at jeg ikke kunne lese det høyt. Så prøvde jeg å si noe igjen, og bare bambus ramla ut. Jeg griper tak i genserbrystet til Jove og snakker rolig, men jeg kunne like gjerne sagt noe som dette: Jergi DIRGEMIR gjileofri!! Kagrik matt kiiii!!! Forståelig?

 "Jeg begynte å skrive, men så datt alt språket mitt...", står det videre på arket, og da begynte jeg å rote med bokstavene på arket en stund også. "Em tiva?", ser jeg at jeg har skrevet, men aner ikke hva jeg prøvde å si. Og under står det "Slas?". Vet ikke hva det betyr heller.

Jan Ove holder tak i meg, og spør meg om han skal ringe legevakten, og jeg nikker. Jeg er livredd for at jeg har fått hjerneslag, og at jeg holder på og dauer foran ungen min.

Så får jeg plutselig talens bruk igjen, og DUNDRENDE hodepine, så jeg skynder meg å snakke så mye som mulig på kortest mulig tid, for å forklart hva som skjedde. Og mens jeg forklarer, så forsvinner ordene midt i setningene igjen. Og jeg blir så fortvilet at jeg setter i et langtrukkent ul.

Jan Ove ringer legevakten, og vi får beskjed om å komme inn sporenstreks. Han ordner barnevakt og skyss i ett, og så er vi på veien. Guttungen sitter i armene mine hele veien innover til sykehuset, og hver gang han spør meg, så prøver jeg å svare ham, men det blir bare tull. Vel fremme klemmer jeg og kysser lenge på guttungen, så han virkelig skal KJENNE hvor høyt jeg elsker ham, og han ser på meg med tårer i øynene og sier at han elsker meg. Jeg griper hånden hans og legger den over hjertet mitt under hånden min, mens jeg styker ham over kinnet med den andre. Han forstår, for han nikker. Jeg bøyer meg frem mot sjåføren, og klemmer skulderen hans som takk, og sjåføren og sønnen min forsvinner mens jeg går inn i det uante. Fy faen, som jeg skjelver. Og fy faen, så redd jeg er.

Blir hentet på gangen i rullestol, og lagt rett inn. Oksygen i nesen, blodprøver, fekting og veiving med armer og bein for å forklare seg, testing, venflon i begge armene, og så CT-scanning. Venting på en hard scannerbenk. På scannerrommet får jeg låne en blokk og en penn, så jeg får kommunisert. En dame kommer og tar meg i hånden, og presenterer seg som slagsykepleier. Jeg skriver til henne på blokken, "Hvorfor har jeg ikke språk?", og hun forklarer meg at det er det de leter etter på bildene nå. De har flere teorier. "Som hva?" spør jeg, og hun sier vi skal diskutere det når vi kommer ned til mottakelsen igjen, så samboeren min også får høre, og sånn at de har flere svar. Jeg føler hun forsøker å gi meg diplomatiske unnamanøvere, så jeg griper blokken fatt igjen, og skriver "Slag?". Damen ser på meg, tar hånden min, og forklarer at det er èn av teoriene, ja. En annen er at det kan være hjerneblødning. Men at jeg var i gode hender, og jeg måtte bare slappe av og la dem ta vare på meg.

Jeg griner.

Og venter.

Og så får jeg beskjed om at bildene ser fine ut, men at de vil sende meg dit ekspertisen er, til St Olavs. "Når?", skriver jeg på blokken min. Med èn gang. I luftambulanse eller med sykebil. "Herrejesus, hva er det de ikke forteller meg?!", tenker jeg. Jeg ser skrekkslagent på slagsykepleieren, og hun sier at bildene faktisk ser fine ut. Men de vil gjerne være på den sikre siden. "Tap av tale skal man ikke kimse med", sier hun. Så beroliger hun meg med at hun aldri har opplevd slagpasienter med sterk hodepine.

Ned i mottakelsen venter en likblek samboer. Han har ventet i 40 min, og jeg kan ikke fatte det har vart så lenge. Jeg griper blokken, og skriver "Ikke slag!" til ham, og han slipper pusten synlig og hørbart. Og så får han liksom en slags kontrabeskjed i det at jeg skal sendes til St Olavs, og jeg merker at han blir spent igjen. Når han hører det blir via luftambulanse eller sykebil, ser vi på hverandre et kort øyeblikk, og så sier han at jeg sikkert ville satt pris på om det ble i sykebil. Og da sa damen at "Det blir nok det som går raskest!".

Jove og jeg holdt hender. HARDT.

Venting. Og så er ambulansepersonellet der. Jove og jeg kysser og klemmer. Jove må hjem til hundene, så han kan ikke bli med. Det var nok kanskje det tøffeste, at jeg mistet kommunikatoren min med omverdenen, for han skjønte så mye mer av min versjon av "Sharade for Medical Personnel". Men takket være den snille damen fra Slagavdelingen, så blir blokka og pennen sendt med meg i sykebilen.

Vi kjører fort innover til Trondheim. Jeg får kvalmesstillende i venflonen. Det rister og skaker, og hodepinen gjaller gjennom hodet på meg. Og så, like plutselig som språket forsvant, merket jeg at munnen hang med i svingene mens jeg mumler meg gjennom det som står på veggene inni sykebilen. Og så må jeg si det høyt, mange, MANGE ganger, før jeg er sikker på at det stemmer overens med lydene jeg lager i hodet mitt, og jeg roper ordet flere ganger til han som sitter bak med meg. Og han sperrer opp øynene, peker på ordet på veggen, og spør, "Hvilken bokstav er dèt?", til jeg har stavet meg gjennom hele ordet, og jeg hviner frydefullt mens tårene flommer nedover kinnene, at jeg kan snakke!! Mannen blir like glad som meg, klemmer armen min hardt, og så PRATER vi sammen :) *Lykke!*

Ti minutter før ankomst St. Olavs, ringer han meg inn, og kan med glede fortelle at pasienten har fått tilbake stemmen, og da de åpner dørene vel fremme i mottakelsen, så gliser han bredt, og sier kompisaktig til kollegaen sin, "Nå, jeg får damene i prat jeg, ja!" Så blir det litt latter og den andre mannen sier "Hei!" til meg og smiler bredt da jeg svarer tilbake :))

Så ble jeg undersøkt igjen, ny nevrolog, ny CT-scan, denne gangen med angiogram, altså kontrastvæske i blodbanene i hjernen, (Og det var HELT snålt!! Jeg ble glovarm i hele kroppen, men SÆRLIG fra halsenog ned til blæra. Kjentes rett og slett ut som om jeg pissa på meg! :S Måtte sjekke benken da jeg kravla meg av den, om jeg virkelig HADDE latet vannet...! Heldigvis hadde jeg ikke det, haha, det hadde vært GRUSOMT pinlig! ^^), og etter bare noen minutter kom nevrologen tilbake og sa at jeg hadde helt fine bilder. Ikke noe hjerneblødning, ikke noe blodpropp, og ingen tegn til skader. Og så fikk jeg ENDA en undersøkelse, selv om bildene hadde vært fine, så DET skal de ha, ved St Olavs, de er grundige!

Så ble jeg liggende en stund alene på undersøkelsesrommet mens jeg ventet og ventet på å bli hentet av "Mannen som triller senger". Mens jeg ventet på "Mannen som triller senger", skrev jeg mld til folk og fortalte at ting gikk bra. Og så løste jeg litt Sudoku. Og knipset bilder. :P





Mottakelsen ved St. Olavs. Forlatt helt alene..:/












Kameraovervåking i taket og, om man skulle finne på å ikke oppføre seg :P











Slanger i armer og bein, nese, bryst og hofter.

Og så MIDT PÅ tattisen!! ><

Så ENDELIG, kom "Mannen som triller senger", og så fikk jeg enerom. Med utsikt. Ned til bakgården, but still. I femte etasje. På avdelingen for slagpasienter. Men ålreite rom da. Og Jove hadde lånt bilen til pappan min, så han kom heseblesende han og, og ble med inn på rommet mitt. Så klemte vi og kyssa masse, og var VELDIG glade i hverandre (litt morsomt med tanke på hvor sinna vi var tidligere på dagen ^^), og i 2-tida på natta, dro han hjem igjen.

Så sov jeg en dæsj.

Og så ble det morgen, og jeg fikk mat. Skjønner ikke helt hvorfor alle klager sånn på sykehusmaten, syns da jaggu den ser både innbydende og smakfull ut, jeg? Den SMAKTE hvertfall fortreffelig.

Og så kom legevisitten, fortalte jeg hadde hatt et typisk migreneanfall med aura. Jaha? Med tap av TALE? Jada, sa'n. Det er to hovedtyper migrene, med og uten aura. Og jeg har typen MED. Ok? Kunne du vært så engel å forklare meg hva migrene og tap av tale SKYLDES da, spør jeg, men det visste'n ikke. Og det vet vel egentlig ingen, faktisk. Ganske sikkert hadde språksenteret mitt blitt utsatt for bortfall av evne over en kortere periode, og det pleier å være en form for forvarsel. Hva som forårsaker det, vet liksom ingen, men i teorien er det noen nerver i hjernen som tar en kortere eller lengre "ferie". Og denne gangen var det altså språksenteret som ble rammet. Senteret som styrer kvalmen ligger i hjernestammen, og det er derfra man mener migrenen har sitt utspring. Nærliggende å anta at det er derfor man blir kvalm av migrenehodepine.

Så sa'n at jeg kunne reise hjem etter å ha tatt nok en sånn symmetri-test :P Og da kom snille "Damen som fjerner Venfloner", og tok vekk Venflonene mine ^^ Åååh, så kjekt! Ser ut som ei nålepute i dag, men det takler jeg LETT! Ulven min har blitt blå og brun i panna og rundt halsen nå da, men pytt.

Jeg hadde jo faktisk ikke verken slag eller blødning, og da må man jo være fornøyd :D Men migrene med aura, det har jeg da lest litt på nå, og funnet ut at tap av tale slett ikke er så uvanlig. Rare greier.

Så var det altså bare litt hodepine. Med aura. Jaggu glad jeg ikke fikk luftambulanse!! ^^

...og med samme jeg trykket "Post innlegg"...

...da slo han av TV'n, tok med kaffekoppen sin, og satte seg ned ved kjøkkenbordet der jeg sitter, og spurte meg om jeg ville han skulle flytte ut. "Er dèt alt du har å tilby?", spurte jeg. "Det kan virke sånn på det du har skrevet, hvert fall." sa han. Men nå er vi i prat. Han tok initiativet til å prate. Yay! Og nå får vi snakket, uten å være sinte. NÅ kjennes det ut som om vi kan jobbe oss igjennom dette.

Oh my effin God....!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg. He's still not talking to me! Dag tre i total stillhet. Fy faen. Nå er jeg forbanna nå.

Jeg våkna av alarmen på mobilen min imorges, kl 07:00. Og da var guttungen allerede var oppe, påkledd, og i kjempegodt humør!? Jove ordnet frokost til ham, spøka og tulla med ham, og guttungen storkoste seg. Jeg måtte faktisk spørre guttungen om jeg drømte.

God stemning i heimen, og da Jove spurte meg om jeg skulle bli med på trappa, så trodde jeg han kom til å benytte sjansen til å prate med meg, men nada. Ikke en lyd. bortsett fra at han sa han kom til å si fra om nabodrittkjerringa kom ut, og at hun ikke var ute nå, så jeg kunne slappe av. Ok, svarte jeg. Og det var hele samtalen. Det virker seriøst som om han later som om ingenting har skjedd, og det provoserer meg.

Og da guttungen hadde dratt til skolen, trodde jeg han kom til å prate med meg, men neeeeeeeeida. Da slo han på TV'n.

Drittlei. Rasende. Og en smule fortvilet.

Grrr....!

Forresten, så irriterer det meg grenseløst at han kan sove i så jævla mange timer i strekk uten å slite LITT med "nattesøvnen" en gang, siden vi ikke har det så bra just nu. Sitter og hører på den evinnelige snorkingen hans der han ligger på sofaen og purker. Der har han ligget i MAAAAANGE timer nå, og sover søtt og bekymringsløst som et barn, mens jeg sovner ikke før jeg er fullstendig utmattet. Jeg blir liggende å tenke på alt som ble sagt, alt som skulle vært sagt, og alt jeg skulle ØNSKE han hadde sagt. Alt jeg skulle ønske JEG hadde sagt. Tenke og gruble, gruble og tenke. "Er han i det hele tatt glad i meg, når han ikke gidder å forsøke engang?", "Burde jeg gå fra ham?", "Hvis jeg hadde gått fra ham, hva hadde skjedd med ungene?", og favoritten; "Hvordan i helvete skal jeg finne noen andre som klarer å holde ut med meg, som takler psyken min, sårene, fortiden min, ungen min, og familien min?"..... Jeg klarer meg  utmerket godt alene, det er ikke det. Men etter en stund som single, så kjenner man savnet etter å ha noen der. Jeg tenker ikke bare på den fysiske delen av et forhold, men det å være to om ting ER litt luksus. Også tenker jeg; "Hvor mye skal jeg takle før jeg går?", "Hvor glad i ham er jeg? Kan jeg leve uten ham, og sønnen hans?", og "Hvorfor gjør han ikke noe? Betyr jeg virkelig så lite for ham?". Og så kommer jeg på at han tross alt har holdt ut med meg i to og et halvt år, faktisk snart tre. Og skal man virkelig hive tre år i søpla uten å ha prøvd alt? Familieterapi, kanskje? Jeg tror ikke jeg vil miste ham, selv om jeg AKKURAT NÅ kjenner at jeg gir litt faen. HAN gir jo faen.

Men i det minste kom jeg meg på butikken isted. Guttungen ble med og holdt mamman sin mentalt i hånden. Guttungen vet bare litt, men har fortalt ham at jeg har en "sykdom som gjør det vanskelig å treffe folk, gå i butikker og på møter og slikt", så han skjønner da litt. Og han skulle være med på butikken og holde seg ved min side han, goingen min. Jeg sa det til ham mens vi sto i gangen og kledde på oss, og hjertet mitt hamret i brystkassa mi, og jeg var kortpustet og stressa, da sa jeg; "Enn at et voksent menneske skal være så redd for en butikk!?", og han kikket opp på meg og sa, "Det er kjemperart." "Helt enig!", sa jeg, og rusket ham kjærlig i håret. Og så smilte vi til hverandre. Hverdagsmedisinen min, gutten. Han hjelper meg å holde hodet over vannet, så vidt det er. Jeg er SÅÅÅÅ langt nede for tiden, men guttungen holder haken min såvidt over, slik at jeg bare akkurat svever over grensen. Han er bare herlig, og han fortjener at mamman hans fungerer, og blir frisk. Jeg jobber for hans skyld. Jeg forsøker for ham. Solstrålen min! *hjerte*

Jeg gikk på butikken med svie på magen. Greidde å holde fokus på akkurat det jeg skulle ha, gå til kassa, betale, og komme meg ut igjen, og så trekke et lettelsens sukk. Guttungen fikk seg en Piano-duo-yoghurt-ting fordi han er bare best, og så gikk vi hastig hjem. Snille gutten min. Og flinke mamman. Men hundene har ikke vært ute mer enn en gang idag, og igjen kjenner jeg at jeg irriterer meg over at han kan sove så forbanna samvittighetsløst. Faen, så grinete jeg blir.

Jeg ga bloggadressen min til Tom Eriks bror igår. "PO" er fantastisk god, og selv om jeg vet at jeg kan stole på ham, er det noe som har holdt meg igjen fra å fortelle hvor ille fatt det er med meg. Og så syns jeg det er sårt å lyve til ham når han lurer på hvorfor ting ikke er så bra. Og ikke får jeg til å fortelle heller. Så jeg bråbestemte meg, sendte ham en mld med bloggadressa, og bare beit sammen tennene. Så nå _vet_ èn til. Nå er jeg bare lettet over at jeg "fortalte", og at han _vet_. Han har en ekte, god sjel, den mannen. Samme àlen som broren sin, men også vidt forskjellig. Har kjent PO lengst, men ikke vært like flink til å ta kontakt med ham, som den kontakten Tom Erik og jeg fikk. Men jeg greidde ikke å fortelle TE heller ALT. Hele den familien er kjempeherlige, har blitt litt kjent med foreldrene til TE også nå, etter at han gikk bort. Skulle ønske jeg kunne klart å gjøre noe fint for dem, men aner ikke hva.

Det føles faktisk litt friere nå, når jeg fikk "fortalt".


Nå ble det faktisk liv i han bortpå sofaen, så nå skal jeg avslutte her. Får håpe han tar seg tid til å lese dette, og kanskje innse at vi trenger å prate, og at JEG trenger at han tar initiativet, for èn gangs skyld. Selv om jeg på en måte gjør det likevel, med det at jeg skriver ned hvor sinna jeg er.

*knurre*

Og nå skal jeg holde skikkelig godt kjeft resten av natten, og forsøke å få en LITEN blund på øynene, selv om det kjennes umulig ut akkurat nå.


Aloha.

Confused...and outraged!

Jeg ble med venninna mi på psyk igår, og det gikk overraskende bra. Fikk sendt henne inn til time, og hun hadde levert det håndskrevne brevet hun hadde med seg. Flink pie! Håper bare de gjør noe nå da, og ikke lar henne "snakke seg utav det" igjen. Dårlig formulert, men jeg vet at hvis hun leser dette, så kommer hun til å skjønne hva jeg mener. Jeg kjenner meg LITT mer beroliget nå, som jeg ikke sitter alene med vissheten om at hun holder på å ta livet av seg. Men bekymret er jeg. Jeg vil ikke miste henne. Og fortsetter hun sånn som dette, så kommer hun ikke til å klare seg så veldig lenge. Det gjør vondt å vite.

Jeg var på psyk selv idag. Vi jobbet godt (psykologens ord, helt sant!) med panikken, fikk kategorisert den og satt den i nummerert system. Hvordan den starter, hvordan den utvikler seg, og hvordan den blir til et "full blown panic attack". Hva er det som gjør at den IKKE utvikler seg til et ANFALL, det har jeg ikke grep om enda, men noen ganger klarer jeg å holde hodet kaldt, selv om jeg kjenner kroppen låser seg. Nå er det en mnd til neste gang jeg skal på psyk, siden behandleren min har ferie. Jeg kjenner det blir fryktelig lenge til, men jeg har psykepleieren min, og boveilederen. Er helt utmattet og sovnet på sofaen da jeg kom hjem. Våknet av at nesen var tett, og at hundene kom løpende inn mot meg. Jeg hilste på hundene, og forventet kanskje å få et lite "Hei!" fra kjæresten min, men den gang ei. Han satt og spilte Xbox da jeg kom hjem fra psyk, og han gadd ikke hilse på meg engang.

Kjæresten og jeg er ikke så gode venner for tiden. Jeg oppdager stadig fler adferdstrekk jeg ikke setter pris på, som eksplosivt sinne. Jeg føler meg så fanget nå, ikke kan jeg gå ut alene, og om jeg går ut, står den hælvetes nabokjerringa der og skriker til oss. Og ikke kan jeg være i hus med en som nekter å snakke med meg. Jeg forsøkte å snakke med ham igår, etter at jeg hadde kjefta ham huden full for at han fikk sønnen min til å bli lei seg, men han var ikke mottakelig i det hele tatt. Jeg ble provosert, så jeg takket ham for at han gadd å snakke med meg, og gikk fra ham. Ikke kom han etter, og ikke gadd han å prøve å ordne opp. IGJEN. Jeg er så lei av dette. Jeg mener, det er grenser for hvilken oppførsel jeg vil godta, og en av grensene trekkes ved ufint språk. Det at en person jeg bor sammen med sier "SCHTIKK AV!" til hundene når han er lei av dem, eller smeller den minste hunden i gulvet istedet for å løfte den ned av fanget, idet hunden brakk seg, gjør at jeg revurderer hele forholdet. Hunder med lang rygg og korte bein, har en lei tendens til å få skiveutglidning i ryggraden, og de tåler ikke så mye til ryggen. Ethvert tenkende menneske vil da vel forstå at man ikke hiver en liten hund i gulvet? Ergo konkluderer jeg med at han ikke tenker. Noe som får meg fly forbannet. Hvorfor skal det være greitt at menn bare kan gå rundt og utvise tankeløs adferd konsekvent, og det anses som normalt, mens vi kvinnfolk hele tiden skal være så samlet og fattet, og er vi ikke det, så stemples vi som "blonde", eller "airheads"? Jeg aksepterer ikke den type oppførsel av andre folk, og hvorfor skulle jeg da akseptere denne oppførselen av min livsledsager? Ikke faen.

Jeg forsøkte å konfrontere ham flere ganger igår om at man i det minste må snakke om det som plager oss, sånn at vi kan samarbeide om å komme utav det, men når jeg ikke får en jævla respons engang, da gidder ikke jeg å prate for døve ører. Og hvor fruktbart er det at jeg står og kjefter og smeller, og han bare stenger ørene og ikke kommer med det minste motsvar engang? Han sa noe som holdt på å skremme livskiten utav meg, og det var at han hadde nesten slått ned ungen min....! Jeg ble stående et øyeblikk og bare blunke, for det hadde jeg så absolutt ikke forventet å høre, og han har hele tiden fremholdt og lovt at han ikke er som ekssamboeren min! Og så sier han at han neste hadde dratt til sønnen min! "Hva faen!?" spør jeg. For jeg trodde virkelig at guttungen hadde vært så "plagsom", at han hadde følt seg fristet til å dra til ham!

Det forklarte han med at guttungen hadde skremt ham, kommet opp på ham bakfra, og rørt ved skulderen hans, og sagt "Bø!". Og da mener han at det er reflekshandling at han snur seg rundt og nesten slår. Vel, isåfall kan han være så vennlig å pakke sakene sine og stikke, for sånt vil jeg ikke ha i hus. Jeg vil være i en heim der jeg kan føle meg trygg, der jeg kan føle at guttungen er trygg. Der jeg kan VITE MED SIKKERHET at ungen min kan ferdes trygt, uten å måtte være redd for å skulle nesten bli slått ned fordi han er i et lurt øyeblikk.

Jeg føler meg fanget her. Jeg vantrives i det lille, fine huset mitt. Ikke kan jeg bevege meg fritt i mitt eget hus uten å være bekymret for om jeg kan gå over gulvet uten å bli kjefta opp. Merk; dette kommer når han spiller Xbox. Jeg mener, min gode, snille, omtenksomme kjæreste, forvandles til et fresende og spyttende monster når han spiller! Han blir eitranes forbanna om noen snakker til han og krever svar, han svarer stygt, og ber sin EGEN SØNN, i tillegg til min, om å "Dra seg vekk", "fjerne seg" eller "schtikke av", og jeg blir igjen satt i en situasjon der jeg føler meg forpliktet til å forklare barna at DE har gjort noe galt. DET HAR DE JO IKKE!! Barn kommer til å være barn så lenge morgendagen eksisterer, og det skal de da vitterlig få lov til! Jeg NEKTER å skulle måtte forsvare en voksen manns handlinger overfor mitt barn igjen! Og stesønnen min fortjener heller ikke denne korte, mutte, tverre pappan. Etter ekssamboeren min, lovte jeg meg selv at vi aldri skulle komme i en sånn situasjon igjen. Der jeg ber ungen min ta hensyn til kjæresten mins humørsvingninger, istedet for at jeg forlanger at kjæresten min oppfører seg foran ungene.

Han unnskyldte seg ikke overfor guttungen, at han nesten fikk ham til å gråte, ikke sa han et jævla ord til meg heller, bare gikk på soverommet og la seg etter at jeg hadde forklart ham at guttungen trenger en forklaring, ikke beskjed om "Nå bør du gå vekk!", med mørk, hatefull stemme!! Noen fler som hører at noe skurrer her?? Jeg FORLANGER at ungene skal kunne være frie i sitt eget hjem, og ikke føle seg i veien eller uønsket!!

Jeg sa det også til ham, tidligere på dagen, hvisket det på engelsk, at jeg ikke likte at han spilte spill som Battlefield foran sønnen min. At jeg ikke synes han trenger å spille realistiske First Person Shooter-spill mens guttungen er oppe. Han kan isåfall vente til han sover, mener jeg. Han er ti år, og begynner å bli en stor gutt, ja. DET nekter jeg ikke på. Men jeg syns faktisk ikke han trenger å få denne delen av verdenen klint oppi trynet av SINE FORELDRE. Han vil tidsnok oppdage hvordan verden er likevel, om han ikke skulle bli flasket opp på vold og skyting i sitt eget hjem.

Fikk ikke en reaksjon engang. Kjenner jeg er drittlei av at han lurer seg unna ansvar ved å si at han ikke fordrar konflikter. Men en ting kan jeg love deg, kjære Jovemin, at om du ikke endrer denne måten å tenke på fortere enn svint, så skal jeg love deg konflikt!

Denne gangen får DU utvise vilje til å ordne opp, og du BØR innse at denne adferden din er skadelig for forholdet, for ungene, og for psyken min. Nå gjorde jeg det igjen, satte "forholdet", foran "ungene". Herregud, jeg er skadet. Jeg er et vrak. Samtidig klarer jeg å bli sint på dette likevel, fordi vi tross alt har unger. Jeg er glad i stesønnen min, og vil ikke han skal miste ENDA en "stemor" han har blitt glad i. Men jeg kjenner jeg ikke greier så mye mer av dette. Jeg vil være TRYGG i hjemmet mitt, når jeg er så utrygg på alt annet.

Og jeg tenker som så, at om jeg skal legges inn på psyk, hvor i heiteste skal jeg gjøre av sønnen min? Jeg vil ikke overlate ham til mamma, for da får han det ikke særlig mye bedre mens jeg er borte, og jeg kjenner vill panikk ved tanken på å skulle etterlate ham alene hjemme sammen med en stefar som oppfører seg ustabilt! Forholdet mellom sønnen min og kjæresten min er uholdbart akkurat nå, og det gjør vondt å se og oppleve. De krangler for alt, og jeg må ofte gå imellom og stoppe dem. Guttungen kverulerer på hver minste ting, og han som er voksen, kverulerer med ham. Krangler med. Istedet for å fortelle guttungen at "Sånn blir det, ikke no' diskusjon." ARRRRGH!

Og nå skal jeg faktisk gå på badet og straffe magen min litt, for når gjør tankekjøret alt helt tåkete. Jeg får ikke tenkt ferdig en eneste tanke, og alt bare detter ut her, i et kaos jeg ikke selv forstår engang. Jeg skal få litt "realitetsmedisin", og så¨skal jeg se om jeg er tøff nok til å gå på butikken. Jeg er tom for røyk, og jeg kjenner jeg trenger en akkurat nå. Jeg skal røyke bak huset, så jeg slipper å se trynet på den jævla nabokjerringa, og slipper å høre den stygge kjerringstemmen hennes skrike stygge ting til meg. Jeg driter i om den jævla megga er psykisk blåst i huet, jeg vil ikke ha trusler eller styggsnakk slengt etter meg på min egen trapp!!

Fortvilet, forvirret og forbanna.

*skrike høyt og lenge*

Sweet release...sweet relief....

Er så lei meg og lettet på samme tid. Oppstemt OG deprimert. Praktisk. Eller ikke.

Jeg var helt ferdig da jeg kom hjem fra møtet på skolen igår, og sto lenge på badet og ødela magen min. Straffet den for "acting up on me". Jeg hadde et blaff av magestyr igår morges og litt utover dagen, den var slem mot meg. Så jeg var slem tilbake. Idag angrer jeg jo, så klart, men det føltes deilig igår. Jeg mener, jeg ANGRER ikke, for det svir masse idag også. Men jeg er så skuffa over at jeg TRENGER disse sårene for å føle meg hel en liten stund. Ikke bare masse knust. Og forstyrret. Man blir så skjerpet etterpå, man kan tenke en stund, og kjenne på svien, kjenne at man har noe håndfast å henge smerten på. Jeg tror også det handler litt om kontroll. JEG kontrollerer denne smerten. Ingen andre. JEG flytter smerten bort fra sinnet og over til skinnet. Graden av selvbedrag varierer selvsagt mellom hvor ille jeg trenger å kjenne smerter UTENPÅ. For det er klart, det funker jo bare en stund. En liten stund. Og etterpå har man like vondt i sinnet igjen. I tillegg til at man blir deprimert. Og skuffa. Og selvbebreidende. Og selvforaktende. Men denne stunden jeg klarer å tenke så klart, da er jeg frisk. DET er utløsende. Og deilig. Nesten litt berusende?

 

Selv om jeg jo skulle ønske at jeg hadde begrenset omfanget pittelitt mer.
Og om det ser ut som om magen min er kulerund, så er det fordi den er det.
Just saying.

Igår kveld var venninna mi her igjen, og hun fortalte hun hadde snakket med moren sin, som hadde bestilt en "hastetime" til henne på psyk. De hadde bare 20 min å avse, men likevel. Jeg blir med henne idag, og det føles både trygt og skremmende på samme tid. Trygt fordi jeg fysisk får SE at hun får prata litt med noen, og skremmende fordi jeg må på psyk en dag jeg selv ikke har time. Som jo egentlig er helt greitt, sant? Yeah...
Men moren hennes skal jo også være med, så jeg har jo noen å snakke med, om hun ikke vil ha meg med inn. Jeg må innrømme at jeg synes ansvaret er tungt. Men samtidig vet jeg at jeg selv får det bedre av å sørge for at HUN får hjelp. At hun får snakka om det til noen andre enn meg, som så hjelpesløst må sitte å se på at hun sulter seg ihjel. Jeg vet jo fra "recovering anorectics", at så fort kroppen får næring og hjernen "some long needed nutrience", så kan man jobbe med depresjonen og frykten for å skulle legge på seg. Og at når de har blitt sterkere og friskere, så ser de selv hvor syke de faktisk var. Jeg vil liksom ikke bedrive noen form for "intervention" heller,  men veit da pokker hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg frykter for livet hennes, ganske enkelt. Og jeg vil ikke miste henne. Ikke vil jeg miste vennskapet med henne heller, men jeg ser ikke hvordan jeg skal klare å få gjort noe med dette uten å måtte overkjøre henne...Bryte tilliten hun så sårt trenger. JEG trenger. Vi.

Så merkelig, at spiseforstyrrelser kan fortone seg så forskjellig fra diagnose til diagnose. Nå har ikke jeg akkurat fått PÅVIST noen spiseforstyrrelse, men man trenger vel ikke være rakettforsker for å innse at man har et betent forhold til mat. Mat er deilig, og mat gjør vondt. Jeg elsker mat, og jeg hater mat. Motsetningenes kvinne, det er meg....

Jeg skulle ønske at jeg klarte å spise normalt, sånn at jeg slapp å sitte etterpå å skamme meg i det vide og det brede for at jeg satte til livs så masse mat. Måtehold er en saga blott, når jeg har gått sulten hele dagen, og ENDELIG tillater meg selv å spise. Og maten smaker så deilig! Og jeg har så dårlig tid! Og jeg får så sykt vondt i magen etterpå, når jeg har stappet den så dyrisk full! Så fort. :( 

Feeding frenzy, liksom. Helt innerst i gamperæva. 

Så kommer skammen.

Jeg forstår jo at jeg bruker mat som medisin og straff. Jeg forstår jo at jeg kompenserer for noe oppi hodet mitt, når jeg får den lykkerusen av å spise. Ikke hvilken som helst mat, men DEILIG mat. Jeg ELSKER deilig mat. Og som jeg FORAKTER deilig mat. Nei, nei. Jeg forakter jo MEG SELV, ikke maten. Jeg elsker maten. Jeg elsker feit mat. Mat man blir feit av. Og så stirrer jeg på meg selv i speilet, og selvaktelsene daler i takt med bilringene. Eller traktordekkene. Jeg veier det DOBBELTE av det venninna mi veier. Og jeg er langt kortere enn henne. Bah...

Jeg mener, det er ikke tilfeldig  at de fleste bloggene jeg følger, er matblogger. Jeg "mat-onanerer" nesten på samme måte som en anorektiker. Anorektikere elsker å lage mat, og få folk til å spise den, for å så beskrive smaken, teksturen, konsistensen og følelsen for dem. Jeg leser matblogger til jeg omtrent sikler. Og så skriker jeg lykkelig til kjæresten at han må komme å se, og så lover han meg at vi kan forsøke å lage det vi ser en eller annen gang. *ca-razyyyy*

Du kødder med meg!! Mens jeg sitter her og skriver, så begynner jaggu magen å rumle igjen, sånn boble-syde-koke-rumling!! Jeg er da faen steike meg ferdig med en HEL FØKKINGS UKE med magestyr!! Jeg vil ikke mer nå! Gimme a friggin break!!!

Javisst. Flott det. Blir ikke bitter heller jeg.

Jeg går og dør litt, jeg.

Adjøss.

...Og ordentlig kræsj........

Vet snart ikke hvor jeg gjør av meg. Ting oppleves vanskeligere enn EVER, og alt bare klabber på seg. Er så deprimert og fortært av angst om dagen, at bare det å TENKE gjør fysisk vondt. Har hatt litt virkelighetsflukt i form av The Sims 3, men det er begrenset hvor lenge man kan sitte med det også.

Har hvertfall oppdaget at min nye psykepleier er ei kjekk dame jeg ser frem til å å bli kjent med. Jeg mener, hun får jo lønn for å bli kjent med MEG, kjekt å ha en omgangskrets som får betalt for å tilbringe tid sammen med meg. Faktisk.

Har akkurat kommet hjem fra et møte på skolen, med selveste rektoren. Det gjør så vondt at guttungen vantrives sånn på skolen, at han sliter sånn. Gjør vondt å oppdage at han lyver om ting, både på skolen og hjemme. Stort sett får jeg ham til å innrømme ting hjemme, men det som skjer på skolen kan jeg ikke styre. Det er så frustrerende å ikke kunne hjelpe ham til å få det bedre, men jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne. PPT, BUPP og barnevern må trø til igjen, og stable oss tilbake på føttene.

Oppi alt dette, står den jævla psyke nabokjerringa på trappa si og forsurer tilværelsen for oss alle i varierende grad. Jeg kommer meg ikke ut alene pga drittkjerringa, jeg føler meg amputert når jeg ikke kan ferdes som jeg selv ønsker, enten det er psyken MIN som stopper meg, eller ANDRES psyke.

Og igår kveld fikk jeg besøk av ei venninne som sliter så fælt med spiseforstyrrelser, og det er så vondt å se henne svinne hen. Det er ikke stort mer enn skinn og bein igjen av henne, og jeg kjenner jeg er alvorlig bekymret for hennes ve og vel. Hun burde innlegges, og det fortere enn svint, siden hun fortalte hun har bestemt seg for å faste hele januar. Hun har ikke spist på ni dager, kun drukket Pepsi Max og tygd tyggis. Hun prøvde iherdig å overbevise meg igår om at det går greitt med henne, men det ser jeg jo at det ikke gjør. Og jeg er så dratt mellom venninne-statusen og hjelper-statusen jeg har påtatt meg. Jeg vil gjerne være hennes confidante, den hun kan betro seg til uten at det får følger for henne, men hvilken venninne er jeg vel om jeg overser alle signalene om at hun trenger hjelp NÅ!? Jeg spurte henne om jeg kunne si fra til moren hennes, for jeg vet hun er istand til å sette ned foten og få ting gjort, selv om jenta nekter, men da svarte hun at hun ville blitt veldig sint på meg. Jeg vil ikke overkjøre henne, samtidig som jeg føler at det kanskje er eneste mulighet til å få noe gjort. Hun er ikke istand til å be om hjelp selv, selv hvor inderlig hun ønsker det. Hun tror folk vil tro at hun bare er oppmerksomhetssyk om hun viser hvor syk hun faktisk er, og så bagatelliserer hun det istedet. Overbeviser seg selv og andre om at det går bra. En ting jeg virkelig VET om spiseforstyrrelser, er at jo mere avmagret man er, jo vanskeligere er det å tenke klart, og jo dypere sitter depresjonen. Du skal være GANSKE avmagret når kroppen holder igjen vannet, og man får væskeansamlinger. Jeg er bekymret. Og med god grunn.

Så, hva gjør man? Hjelp! :S

Opptur, endeliiiiiiiiiiiig!

Kanskje pga all den vakre snøen som datt ned i løpet av natta og morgenen? Eller fordi jeg ENDELIG har slutta å rapa egg, eller at jeg har sovet en HEL NATT IGJENNOM? Jeg vet ikke, men jeg glisa igår, på første gang på mange, mange dager. Lillebror er tilbake i hus igjen, og guttungen har gjort det bra på skolen, så nå er dama fornøyd :)) Så klart det lavet ned MASSE nydelig snø nå som Torres'n min ikke er her...:(

Min kjære Torres er på helgetur sammen med ekspappa'n sin i helga. Jeg savner ham allerede. Er glad jeg tok meg tid til å rundkose ham mens vi lå på senga idag tidlig. Han var så sinnsykt snål igår, jeg lo så jeg grein av ham :D Han stolpra seg opp på en spisebords-stol, og så satt han og pilla Ozzy (som lå under stolen) i huet med den ene framlabben, hehe....Skikkelig farsk, er'n! Helt herlig!

     Måtte jo ta noen bilder av ham når han satt der på tronstolen sin, hehe...han oppførte seg som om det var tronstolen hans iallefall ^^ Raringen min *hjerte*



Magen gror nå igjen også. Herregud, som den ser ut :( Undrer meg på om man en gang i tiden kan få fjernet de fleste arrene med laser? Sånn etter at man har blitt frisk, mener jeg. Jeg har jo ikke tenkt å gjemme meg bort hele livet mitt. En gang må jeg da klare å komme meg opp og frem igjen. Tenker litt på svømmehall og garderober. Ikke at jeg kommer til å gå rundt i bikini, EVER, men det hadde vært greitt å ikke bli nedglodd i en garderobe, hvertfall. Skulle gjerne begynt å svømme igjen, har jo kondis som en astmatisk fisk på land. Og svømming er noe jeg takler mye av, selv om øyne og hud klør etter å ha vært i klorvann. Og hadde jeg klart å komme meg i svømmehallen igjen, så hadde guttungen og jeg hatt noe felles vi kunne delt. Men det blir vel med tanken, som alt annet.... Er så mye jeg så gjerne skulle ha gjort.

Livet kjennes ikke så forbanna tungt idag, selv om jeg fremdeles kjenner jeg er langt nede enda. Men jeg får ledd litt innimellom, og kjenne litt på hvor glad jeg er i folka rundt meg. Som jeg sa til Jovemin isted, "Idag er jeg glad i deg igjen." ^^

Jeg føler jeg svinger noe ENORMT for tiden, plagsomt og utmattende. Syns ikke medisinen hjelper noe særlig, selv om jeg VIRKELIG får abstinenser om jeg ikke tar den en dag! Jeg var hos psykiatrisk sykepleier idag, min nye, som jeg ikke har dannet meg noe særlig bilde av enda. Men hun virker ganske ålreit. Lett å prate med, hvertfall. Jeg husker ikke så mye vi snakka om, bortsett fra at formen har vært svingende, og medisinen. Og noe om forestående møter med skolen ang guttungen.


Men atteh...nå skal jeg spille The Sims 3, moahahaha ^^ Spillet for folk uten egne liv, som meg :P Toodles!

Sums it up pretty good....

Tungsinn og selvskading...

De siste døgnene har vært knallharde. Jeg har vondt i kroppen, i magen, i hodet, i hjertet, i sjelen. Det gjør vondt å leve, og vondt å tenke. Vondt å røre seg, og vondt å sitte stille. Jeg beveger meg farlig nær kanten av stupet nå, jeg kjenner virkeligheten glipper for meg.

Jeg sover en del, både på dagtid og på natten. Ikke noe sammenhengede søvn, bare en haug med bruddstykker. Som drømmene mine. Jeg vet snart ikke hva som er virkelig og ikke. Jeg innbiller meg ting, og så har det ikke skjedd. Eller jeg innbiller meg at jeg drømte, og så er det høyst virkelig. "Frustrert" er ikke dekkende nok, jeg er fortvilet og redd. Redd for å miste meg selv, redd for å miste det ved meg selv jeg liker, til å bli en innskrumpet versjon av lobotomerte Jackie Kennedy, Ellen-style.

Konstant hodepine, konstant redsel. Konstant støl, fordi jeg anspenner meg sånn hele tiden. Jeg skjelver i perioder flere ganger for dagen/natten, og magen er helt på bærtur. Det rumler og koker nedi der, og eggerapingen vil ikke slippe taket.

Jeg sprakk igjen igårkveld...nå ser jeg atter en gang ut som noen har gått løs på magen min med ei rive. Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle, at jeg heller måtte prøve å finne andre måter å få ut frustrasjonen på, men jeg sprakk så grenseløst.... Forløsningen denne gangen ligger i at jeg kjenner jeg ikke drømmer, så lenge det svir eller river på magen. Jeg kjenner at det jeg opplever er ekte, ikke fantasifoster skapt av min forvirrede hjerne i drømmetilstand.

Jeg prøver allikevel å sove mest mulig, for da slipper jeg å tenke. Jeg er så fremtidsredd nå, jeg ser ikke engang en uke frem i tid. Jeg kommer meg ikke ut alene lenger, fordi jeg ikke makter å skulle møte på nabokjerringa, hun som er ENDA galere enn meg. Så her sitter jeg, røyksjuk og på gråten, og tenker. Grubler og piller på striper det ikke har blitt ordentlig skorpe på enda. Jeg har et stort sår bakpå ryggen, som svir og brenner, det piller jeg masse på. Så setter skjorteryggen seg fast i såret, og så svir det når jeg må rive løs skjorta. Og så piller jeg igjen.

Jeg TRENGER å ha overfladiske sår jeg kan TA på. Ikke hodepine, ikke magesmerter, ingenting jeg kan henge på "psyke-knaggen". Selvforskyldte eller ikke, sårene gjør at jeg kan fokusere en stund.

Jeg tror nok jeg kryper inn under dyna mi igjen, og løser litt Sudoku. Mens jeg venter på at søvnen skal komme og ta meg igjen. Og drømmene.....

DRRRRRRITA LEI!!!

Fy flate, nå er jeg så lei av alle synserne der ute, som mener jeg burde sitte hjemme og skamme meg fordi jeg røyker! Nå blir det jo snart forbud mot å innføre tobakk hit til lands, totalforbud mot bruk og oppbevaring, og røykepolitiet kommer for å sjekke om noen røyker godt skjult hjemme hos seg selv, storstilte razziaer og Quislings-angivere bak hvert gatehjørne.

Jeg har da vel for pokker vett nok til å skjønne at jeg ikke BURDE røyke, men at hele verden skal fortelle meg at jeg burde skamme meg og gå å leke på motorveien fordi jeg ikke slutter med dette tullet, det er til å bli sprø av! "Jeg klarte å slutte, da klarer du det også." Hvor ofte får jeg ikke høre det....Jammen så for helvete gå og prek en annen plass da, for jeg VIL IKKE SLUTTE, for tenk! Jeg skal ta konsekvensene for det helt selv også!

Jeg lover på tro og ære, at jeg ALDRI skal gå til sak den dagen jeg kanskje får kreft eller KOLS eller det som verre er av røykingen, mot Tobakksindustrien. Jeg har valgt å begynne å røyke helt uten tvang, og står selvsagt med hele ansvaret alene om kroppen min skulle bli svært syk av denne lasten. Jeg FORVENTER ikke at hele landet skal synes synd på meg om jeg skulle få røykerelaterte skader, eller at de skal betale for min behandling, jeg FORVENTER bare å bli betraktet som et MENNESKE PÅ TROSS AV AT JEG RØYKER! Fy skamme meg!

Det er så forbanna irriterende at folk skal fortelle meg hvor dum jeg er i tide og utide, som ikke kutter ut røykingen, og det er så jævla irriterende at ikke folk bare kan la meg være ifred! Jeg røyker utendørs, ergo påfører jeg ikke folk passive skader av røykingen heller, så for Pete's sake, leave me alone! Jeg betaler for røyken min selv, jeg røyker en pakke Prince Menthol i uka, og for det skal jeg altså sitte her og DØ av skam!? Ikke faen!? Hvem tror du at du er, som kan fortelle meg hvordan JEG skal leve MITT liv? Forteller jeg DEG hvordan du skal leve DITT liv, kanskje? Hva er det som får deg til å tro at DU har retten på din side da?

Det blir det samme om jeg skulle gått bort til en svært overvektig person og klage på at vedkommende burde VIRKELIG gå ned i vekt, fordi det er jo så usunt og farlig å være overvektig! Den overvektige er nok HELT oblivious til hvor farlig det er å være tjukk, so I better tell him. Virkelig GNI DET INN, hvor mye vedkommende burde slanke seg; ja - for tenk hvor mye det koster staten at du skal gå rundt å være så tjukk? Fedmerelaterte skader koster massevis, og det burde du da skamme deg nok over, til at du går hjem og slanker deg????

ARRRGH!!!!

Godt nyttår! Eller noe sånt... Sjukdom, Sims og bombing, hvertfall.

Er sjuk enda. Raper egg konstant, blir dødskvalm av den jævlige svovelstanken. Blir så fortvilet innimellom, at jeg bare griner. Sitter fast på do og høyttrykkspyler dasskåla... En annen ting som gjør meg fortvilet, er den jævla naboen som gjør at jeg føler meg fanget her hjemme. Jeg greier ikke å gå ut alene, om det så er for en røyk på trappa eller en liten kjapptur på butikken. Jeg er så anspent hver gang jeg står utenfor her at jeg får nakkesmerter etterpå. Den helvetes kjerringa kommer ut praktisk talt HVER JÆVLA GANG vi går ut, og selv om vi slapp henne igårkveld, sto jeg hele tiden og speidet etter bevegelse der borte, REDD for at hun skulle komme ut. Gå å øs drittpraten din utover noen andre, kjerring!! :((

Og idag drar bror hjem. *sukk*

Jeg trodde det var skole idag, så jeg skulle til å vekke guttungen. Men så var det noe som sa meg at jeg skulle sjekke skoleruta på nett FØR jeg vekte ham, og det skal han jaggu være glad for ^^ Gjett om de har fri, da, hehe... Han ble ikke spesielt blid på mamman sist jeg sendte ham på skolen på en fridag...i øsende regn...:P Jeg lo så jeg grein av uttrykket i ansiktet hans da han kom hjem, sinna som en veps, og våt som ei drukna rotte, hehe... Som plaster på såret sendte jeg ham i dusjen mens jeg lagde pannekaker til ham, så da ble han litt fornøyd med mamman sin igjen ;D Jaja...han sover just nu, jaffal. Egentlig burde jeg vekket ham sånn at døgnrytmen får en mer naturlig knekk igjen etter romjul og sene kvelder. For ikke å snakke om nyttårsaften. Vi gikk ikke hjem fra pappa før kl var 02:30, men det var så koselig å være der. Guttungene var oppglødde som ildfluer, og var full av skravel mens vi gikk hjemover. Stesønnen min var mest opptatt av de rakettene som hadde "eksplodert mer enn èn gang!", og hadde laget så vakre farger, og sønnen min bablet iherdig ivei om spillet sitt...som vanlig :P *knegg*


Spill, ja. Jeg fikk meg et spill av kjæresten til pappa, så nå har jeg endelig noe å gjøre på pc'n igjen :)) Sånn type evighetsspill; The Sims 3! Jeg kan bygge hus i evigheter, terrengskape tomter og lage drømmehus i lange baner HVER ENESTE KVELD, hehe :D Det er stort sett det som er gøy med Sims, at man kan bygge hus. Hadde PS2-spillet av The Sims 2, og ville helst hatt 3'ern også på enten PS2 eller Xbox, men så begynte jeg å leke meg igårkveld...og oppdaget at jeg kan terrengforme tomtene, putte inn dammer og lage plen med blommor og steiner osv, i tillegg til at man kan bygge hus i to etasjer OG putte på tak! Hadde vel nesten en sånn "nestenorgasmerus" der jeg satt og sikla over alle mulighetene :D ARTIG!!!
Hittil har jeg ikke spilt selve spillet, bare bygget og lekt meg, men så lenge jeg koser meg en stakket stund, kan det vel ikke skade? :D (Deilige virkelighetsflukt!)

Jeg så forresten intervjuet og bildene av Espen Naumann på VG-Nett igår (intervjuet og bildene kan du se HER), og så lettet jeg ble da jeg oppdaget at den jenta med så masse blod i håret, hun som ble båret vekk av to politifolk, var den jenta han (Espen Naumann) reddet livet til! Hun lever! Jeg har i nesten seks mnd nå lurt på om hun var en av de omkomne, og tenkt på hvem hun er, og så dukker plutselig hele historien opp på VG-nett. Ikke bare overlevde hun, men hun har det BRA! Altså, hun har livskvalitet, og er med all sannsynlighet uten altfor store mèn, selv om hun var svært alvorlig skadd. Fantastisk! Så godt med en gladnyhet oppi alt det triste og fæle ang bombingen av Oslo og massakren på Utøya.



Helt utrolig at hun overlevde. Jeg slenger meg bare på det VG-nett skriver jeg, Espen Naumann er en vaskeekte helt! Flotte mennesket!


Men hvertfall, riktig godt nytt år til hele verden! Måtte dette året bli bedre enn det forrige.