Confused...and outraged!

Jeg ble med venninna mi på psyk igår, og det gikk overraskende bra. Fikk sendt henne inn til time, og hun hadde levert det håndskrevne brevet hun hadde med seg. Flink pie! Håper bare de gjør noe nå da, og ikke lar henne "snakke seg utav det" igjen. Dårlig formulert, men jeg vet at hvis hun leser dette, så kommer hun til å skjønne hva jeg mener. Jeg kjenner meg LITT mer beroliget nå, som jeg ikke sitter alene med vissheten om at hun holder på å ta livet av seg. Men bekymret er jeg. Jeg vil ikke miste henne. Og fortsetter hun sånn som dette, så kommer hun ikke til å klare seg så veldig lenge. Det gjør vondt å vite.

Jeg var på psyk selv idag. Vi jobbet godt (psykologens ord, helt sant!) med panikken, fikk kategorisert den og satt den i nummerert system. Hvordan den starter, hvordan den utvikler seg, og hvordan den blir til et "full blown panic attack". Hva er det som gjør at den IKKE utvikler seg til et ANFALL, det har jeg ikke grep om enda, men noen ganger klarer jeg å holde hodet kaldt, selv om jeg kjenner kroppen låser seg. Nå er det en mnd til neste gang jeg skal på psyk, siden behandleren min har ferie. Jeg kjenner det blir fryktelig lenge til, men jeg har psykepleieren min, og boveilederen. Er helt utmattet og sovnet på sofaen da jeg kom hjem. Våknet av at nesen var tett, og at hundene kom løpende inn mot meg. Jeg hilste på hundene, og forventet kanskje å få et lite "Hei!" fra kjæresten min, men den gang ei. Han satt og spilte Xbox da jeg kom hjem fra psyk, og han gadd ikke hilse på meg engang.

Kjæresten og jeg er ikke så gode venner for tiden. Jeg oppdager stadig fler adferdstrekk jeg ikke setter pris på, som eksplosivt sinne. Jeg føler meg så fanget nå, ikke kan jeg gå ut alene, og om jeg går ut, står den hælvetes nabokjerringa der og skriker til oss. Og ikke kan jeg være i hus med en som nekter å snakke med meg. Jeg forsøkte å snakke med ham igår, etter at jeg hadde kjefta ham huden full for at han fikk sønnen min til å bli lei seg, men han var ikke mottakelig i det hele tatt. Jeg ble provosert, så jeg takket ham for at han gadd å snakke med meg, og gikk fra ham. Ikke kom han etter, og ikke gadd han å prøve å ordne opp. IGJEN. Jeg er så lei av dette. Jeg mener, det er grenser for hvilken oppførsel jeg vil godta, og en av grensene trekkes ved ufint språk. Det at en person jeg bor sammen med sier "SCHTIKK AV!" til hundene når han er lei av dem, eller smeller den minste hunden i gulvet istedet for å løfte den ned av fanget, idet hunden brakk seg, gjør at jeg revurderer hele forholdet. Hunder med lang rygg og korte bein, har en lei tendens til å få skiveutglidning i ryggraden, og de tåler ikke så mye til ryggen. Ethvert tenkende menneske vil da vel forstå at man ikke hiver en liten hund i gulvet? Ergo konkluderer jeg med at han ikke tenker. Noe som får meg fly forbannet. Hvorfor skal det være greitt at menn bare kan gå rundt og utvise tankeløs adferd konsekvent, og det anses som normalt, mens vi kvinnfolk hele tiden skal være så samlet og fattet, og er vi ikke det, så stemples vi som "blonde", eller "airheads"? Jeg aksepterer ikke den type oppførsel av andre folk, og hvorfor skulle jeg da akseptere denne oppførselen av min livsledsager? Ikke faen.

Jeg forsøkte å konfrontere ham flere ganger igår om at man i det minste må snakke om det som plager oss, sånn at vi kan samarbeide om å komme utav det, men når jeg ikke får en jævla respons engang, da gidder ikke jeg å prate for døve ører. Og hvor fruktbart er det at jeg står og kjefter og smeller, og han bare stenger ørene og ikke kommer med det minste motsvar engang? Han sa noe som holdt på å skremme livskiten utav meg, og det var at han hadde nesten slått ned ungen min....! Jeg ble stående et øyeblikk og bare blunke, for det hadde jeg så absolutt ikke forventet å høre, og han har hele tiden fremholdt og lovt at han ikke er som ekssamboeren min! Og så sier han at han neste hadde dratt til sønnen min! "Hva faen!?" spør jeg. For jeg trodde virkelig at guttungen hadde vært så "plagsom", at han hadde følt seg fristet til å dra til ham!

Det forklarte han med at guttungen hadde skremt ham, kommet opp på ham bakfra, og rørt ved skulderen hans, og sagt "Bø!". Og da mener han at det er reflekshandling at han snur seg rundt og nesten slår. Vel, isåfall kan han være så vennlig å pakke sakene sine og stikke, for sånt vil jeg ikke ha i hus. Jeg vil være i en heim der jeg kan føle meg trygg, der jeg kan føle at guttungen er trygg. Der jeg kan VITE MED SIKKERHET at ungen min kan ferdes trygt, uten å måtte være redd for å skulle nesten bli slått ned fordi han er i et lurt øyeblikk.

Jeg føler meg fanget her. Jeg vantrives i det lille, fine huset mitt. Ikke kan jeg bevege meg fritt i mitt eget hus uten å være bekymret for om jeg kan gå over gulvet uten å bli kjefta opp. Merk; dette kommer når han spiller Xbox. Jeg mener, min gode, snille, omtenksomme kjæreste, forvandles til et fresende og spyttende monster når han spiller! Han blir eitranes forbanna om noen snakker til han og krever svar, han svarer stygt, og ber sin EGEN SØNN, i tillegg til min, om å "Dra seg vekk", "fjerne seg" eller "schtikke av", og jeg blir igjen satt i en situasjon der jeg føler meg forpliktet til å forklare barna at DE har gjort noe galt. DET HAR DE JO IKKE!! Barn kommer til å være barn så lenge morgendagen eksisterer, og det skal de da vitterlig få lov til! Jeg NEKTER å skulle måtte forsvare en voksen manns handlinger overfor mitt barn igjen! Og stesønnen min fortjener heller ikke denne korte, mutte, tverre pappan. Etter ekssamboeren min, lovte jeg meg selv at vi aldri skulle komme i en sånn situasjon igjen. Der jeg ber ungen min ta hensyn til kjæresten mins humørsvingninger, istedet for at jeg forlanger at kjæresten min oppfører seg foran ungene.

Han unnskyldte seg ikke overfor guttungen, at han nesten fikk ham til å gråte, ikke sa han et jævla ord til meg heller, bare gikk på soverommet og la seg etter at jeg hadde forklart ham at guttungen trenger en forklaring, ikke beskjed om "Nå bør du gå vekk!", med mørk, hatefull stemme!! Noen fler som hører at noe skurrer her?? Jeg FORLANGER at ungene skal kunne være frie i sitt eget hjem, og ikke føle seg i veien eller uønsket!!

Jeg sa det også til ham, tidligere på dagen, hvisket det på engelsk, at jeg ikke likte at han spilte spill som Battlefield foran sønnen min. At jeg ikke synes han trenger å spille realistiske First Person Shooter-spill mens guttungen er oppe. Han kan isåfall vente til han sover, mener jeg. Han er ti år, og begynner å bli en stor gutt, ja. DET nekter jeg ikke på. Men jeg syns faktisk ikke han trenger å få denne delen av verdenen klint oppi trynet av SINE FORELDRE. Han vil tidsnok oppdage hvordan verden er likevel, om han ikke skulle bli flasket opp på vold og skyting i sitt eget hjem.

Fikk ikke en reaksjon engang. Kjenner jeg er drittlei av at han lurer seg unna ansvar ved å si at han ikke fordrar konflikter. Men en ting kan jeg love deg, kjære Jovemin, at om du ikke endrer denne måten å tenke på fortere enn svint, så skal jeg love deg konflikt!

Denne gangen får DU utvise vilje til å ordne opp, og du BØR innse at denne adferden din er skadelig for forholdet, for ungene, og for psyken min. Nå gjorde jeg det igjen, satte "forholdet", foran "ungene". Herregud, jeg er skadet. Jeg er et vrak. Samtidig klarer jeg å bli sint på dette likevel, fordi vi tross alt har unger. Jeg er glad i stesønnen min, og vil ikke han skal miste ENDA en "stemor" han har blitt glad i. Men jeg kjenner jeg ikke greier så mye mer av dette. Jeg vil være TRYGG i hjemmet mitt, når jeg er så utrygg på alt annet.

Og jeg tenker som så, at om jeg skal legges inn på psyk, hvor i heiteste skal jeg gjøre av sønnen min? Jeg vil ikke overlate ham til mamma, for da får han det ikke særlig mye bedre mens jeg er borte, og jeg kjenner vill panikk ved tanken på å skulle etterlate ham alene hjemme sammen med en stefar som oppfører seg ustabilt! Forholdet mellom sønnen min og kjæresten min er uholdbart akkurat nå, og det gjør vondt å se og oppleve. De krangler for alt, og jeg må ofte gå imellom og stoppe dem. Guttungen kverulerer på hver minste ting, og han som er voksen, kverulerer med ham. Krangler med. Istedet for å fortelle guttungen at "Sånn blir det, ikke no' diskusjon." ARRRRGH!

Og nå skal jeg faktisk gå på badet og straffe magen min litt, for når gjør tankekjøret alt helt tåkete. Jeg får ikke tenkt ferdig en eneste tanke, og alt bare detter ut her, i et kaos jeg ikke selv forstår engang. Jeg skal få litt "realitetsmedisin", og så¨skal jeg se om jeg er tøff nok til å gå på butikken. Jeg er tom for røyk, og jeg kjenner jeg trenger en akkurat nå. Jeg skal røyke bak huset, så jeg slipper å se trynet på den jævla nabokjerringa, og slipper å høre den stygge kjerringstemmen hennes skrike stygge ting til meg. Jeg driter i om den jævla megga er psykisk blåst i huet, jeg vil ikke ha trusler eller styggsnakk slengt etter meg på min egen trapp!!

Fortvilet, forvirret og forbanna.

*skrike høyt og lenge*