Grrr....!

Forresten, så irriterer det meg grenseløst at han kan sove i så jævla mange timer i strekk uten å slite LITT med "nattesøvnen" en gang, siden vi ikke har det så bra just nu. Sitter og hører på den evinnelige snorkingen hans der han ligger på sofaen og purker. Der har han ligget i MAAAAANGE timer nå, og sover søtt og bekymringsløst som et barn, mens jeg sovner ikke før jeg er fullstendig utmattet. Jeg blir liggende å tenke på alt som ble sagt, alt som skulle vært sagt, og alt jeg skulle ØNSKE han hadde sagt. Alt jeg skulle ønske JEG hadde sagt. Tenke og gruble, gruble og tenke. "Er han i det hele tatt glad i meg, når han ikke gidder å forsøke engang?", "Burde jeg gå fra ham?", "Hvis jeg hadde gått fra ham, hva hadde skjedd med ungene?", og favoritten; "Hvordan i helvete skal jeg finne noen andre som klarer å holde ut med meg, som takler psyken min, sårene, fortiden min, ungen min, og familien min?"..... Jeg klarer meg  utmerket godt alene, det er ikke det. Men etter en stund som single, så kjenner man savnet etter å ha noen der. Jeg tenker ikke bare på den fysiske delen av et forhold, men det å være to om ting ER litt luksus. Også tenker jeg; "Hvor mye skal jeg takle før jeg går?", "Hvor glad i ham er jeg? Kan jeg leve uten ham, og sønnen hans?", og "Hvorfor gjør han ikke noe? Betyr jeg virkelig så lite for ham?". Og så kommer jeg på at han tross alt har holdt ut med meg i to og et halvt år, faktisk snart tre. Og skal man virkelig hive tre år i søpla uten å ha prøvd alt? Familieterapi, kanskje? Jeg tror ikke jeg vil miste ham, selv om jeg AKKURAT NÅ kjenner at jeg gir litt faen. HAN gir jo faen.

Men i det minste kom jeg meg på butikken isted. Guttungen ble med og holdt mamman sin mentalt i hånden. Guttungen vet bare litt, men har fortalt ham at jeg har en "sykdom som gjør det vanskelig å treffe folk, gå i butikker og på møter og slikt", så han skjønner da litt. Og han skulle være med på butikken og holde seg ved min side han, goingen min. Jeg sa det til ham mens vi sto i gangen og kledde på oss, og hjertet mitt hamret i brystkassa mi, og jeg var kortpustet og stressa, da sa jeg; "Enn at et voksent menneske skal være så redd for en butikk!?", og han kikket opp på meg og sa, "Det er kjemperart." "Helt enig!", sa jeg, og rusket ham kjærlig i håret. Og så smilte vi til hverandre. Hverdagsmedisinen min, gutten. Han hjelper meg å holde hodet over vannet, så vidt det er. Jeg er SÅÅÅÅ langt nede for tiden, men guttungen holder haken min såvidt over, slik at jeg bare akkurat svever over grensen. Han er bare herlig, og han fortjener at mamman hans fungerer, og blir frisk. Jeg jobber for hans skyld. Jeg forsøker for ham. Solstrålen min! *hjerte*

Jeg gikk på butikken med svie på magen. Greidde å holde fokus på akkurat det jeg skulle ha, gå til kassa, betale, og komme meg ut igjen, og så trekke et lettelsens sukk. Guttungen fikk seg en Piano-duo-yoghurt-ting fordi han er bare best, og så gikk vi hastig hjem. Snille gutten min. Og flinke mamman. Men hundene har ikke vært ute mer enn en gang idag, og igjen kjenner jeg at jeg irriterer meg over at han kan sove så forbanna samvittighetsløst. Faen, så grinete jeg blir.

Jeg ga bloggadressen min til Tom Eriks bror igår. "PO" er fantastisk god, og selv om jeg vet at jeg kan stole på ham, er det noe som har holdt meg igjen fra å fortelle hvor ille fatt det er med meg. Og så syns jeg det er sårt å lyve til ham når han lurer på hvorfor ting ikke er så bra. Og ikke får jeg til å fortelle heller. Så jeg bråbestemte meg, sendte ham en mld med bloggadressa, og bare beit sammen tennene. Så nå _vet_ èn til. Nå er jeg bare lettet over at jeg "fortalte", og at han _vet_. Han har en ekte, god sjel, den mannen. Samme àlen som broren sin, men også vidt forskjellig. Har kjent PO lengst, men ikke vært like flink til å ta kontakt med ham, som den kontakten Tom Erik og jeg fikk. Men jeg greidde ikke å fortelle TE heller ALT. Hele den familien er kjempeherlige, har blitt litt kjent med foreldrene til TE også nå, etter at han gikk bort. Skulle ønske jeg kunne klart å gjøre noe fint for dem, men aner ikke hva.

Det føles faktisk litt friere nå, når jeg fikk "fortalt".


Nå ble det faktisk liv i han bortpå sofaen, så nå skal jeg avslutte her. Får håpe han tar seg tid til å lese dette, og kanskje innse at vi trenger å prate, og at JEG trenger at han tar initiativet, for èn gangs skyld. Selv om jeg på en måte gjør det likevel, med det at jeg skriver ned hvor sinna jeg er.

*knurre*

Og nå skal jeg holde skikkelig godt kjeft resten av natten, og forsøke å få en LITEN blund på øynene, selv om det kjennes umulig ut akkurat nå.


Aloha.