Ny start, liksom...?

Idag greier jeg å le, særlig om det som skjedde fredags kveld. Jeg ser det liksom så levende for meg, UTENFRA. Og det ser fullstendig latterlig ut! *humre* Det var ikke spesielt gøy mens det sto på, det skal jeg være den første til å innrømme. Men jøss, så surrealistisk det føles å ha vært gjennom det nå. Det virker liksom ikke som om det skjedde MEG. Og jeg ler så jeg griner når jeg forsøker å fortelle og få med alle detaljene. Det eneste jeg IKKE ler av, er at jeg måtte vise frem magen på sykehuset. Åh, så vondt det gjorde....:( Jeg gråt stille og stirret skamfullt i veggen mens legene løfta opp skjorta mi. Og mens de klemte på meg klistermerker og målere her og der. Og jeg såg fortvilt og unnskyldende bort på Jove da de spurte om dette var selvpåført, noe Jove bekreftet. Og så forsvarte han meg, min gode kjæreste. "Hun liker ikke at dere holder på med magen hennes.", sa han. Selv om jeg skammet meg så det gjorde fysisk vondt, så klarte jeg å se ham i øynene mens legene gjorde seg ferdige med magen min. Og han tviholdt blikket mitt, og hvisket at han elsket meg. Da gjorde det ikke så veldig vondt lenger. 

Ny start, skrev jeg som overskrift. Det føles faktisk litt slik. Jan Ove har omtrent båret meg i armene i dag, og pusler om meg hele tiden. Om jeg nyser eller noe, så kommer han nesten løpende for å sjekke om alt står bra til. Stakkars, tror nok denne opplevelsen kommer til å henge med ham lenge. Han sov ikke den første natten etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Han følte han måtte sjekke om jeg levde hele tiden, så han greidde ikke finne roen. Han sloknet på sofaen i nå ettermiddag, og der sover han enda. Har ikke hjerte til å vekke ham.

Jeg kjenner det har vært en påkjenning, men på en annen måte har det også gjort meg så mye mer rustet. Igår formiddag, da storebror henta meg i Trondheim, så hadde jeg IKKENO tankekjør. Ikke PITTELITT engang. Ikke etter at jeg kom hjem, og ikke igårkveld. Jeg sov som en baby i hele natt, nesten 11 timer og nesten uavbrutt. Jeg har hatt en veldig rolig dag, og med en veldig oppvartende kjæreste, og selv om jeg har hatt MASSE dødtid gjennom hele dagen, så har jeg ikke hatt tankekjør et eneste sekund idag. Eller helt fra jeg kom ut fra sykehuset igår og til skrivende stund :D  Jeg får ikke sagt hvor deilig det kjennes! Jeg var til og med på trappa idag, og røyka en halv røyk, HELT ALENE, før motet svikta og jeg måtte løpe inn :)))

Kanskje jeg trengte å bli konfrontert med dødeligheten min, for å kjenne at jeg lever? Rare greier. Jeg mener, jeg kan jo ikke bli helt Bella Swan i Twilight heller, hun leker jo med døden nå og da, bare for å få et glimt eller to av sin kjære Edward. Jeg kan liksom ikke bli ekstremsportutøver eller stuntkvinne heller, bare for å kjenne meg levende en liten stund....

Jeg håper på en opptur nå, med fare for å jinxe meg selv. Det er helt merkelig å være uten tankekjøret, uten kaoset som pleier å erobre hjernen min. Jeg kjenner at skuldrene mine ikke sitter så innmari høyt ikveld. Jeg er ikke så anspent, og jeg gruer ikke til å legge meg. Jeg hadde mareritt likevel inatt da, selv om jeg sov godt. Jeg husker bruddstykker fra drømmen, men det meste var borte med èn gang jeg våknet. Måtte likevel spørre Jove om han fremdeles var glad i meg og ikke hadde tenkt å gå fra meg, da jeg sto opp idag. Da humret han, og spurte om jeg hadde drømt at han hadde forlatt meg nå. "Ja", mumlet jeg, og begravde hodet i dyna. Så han bøyde seg over meg og kysset meg i panna, klemte meg hardt, og mumlet med munnen mot panna mi; "Så billig slipper du nok ikke unna, nei!" 

Da kroa jeg meg godt under dyna mi, og så kunne jeg liksom begynne dagen :))

Har noen interessante fargekombinasjoner oppover armene idag da. Og en nyfunnen respekt for slagpasienter. Det å måtte miste funksjonsevnene må være så ufattelig skummelt, jeg finner ikke ord. 

Var ikke spesielt kult å vise frem dette til en haug med leger. I utgangspunktet, er det ikke kult å vise frem magen i det hele tatt. Men tredve ganger verre når man ser ut som om man har forsøkt å krote ned runealfabetet der. Med kniv.