torsdag 29. desember 2011

Så liten man føler seg...

...når mennesker har overlevd grusomheter som Utøya, og bombingen i Regjeringskvartalet i Oslo. Så skremmende at i dagene, ukene, månedene etter Norges jævligste massakre, så skjer dette, mens utenforverdenen tror Norge er så sammensveiset og høyreiste vi bare kan bli:


Sakset fra Aftenposten.


Man skulle tro Norge hadde kommet et steg videre etter 22. juli, hadde lært en ting eller to om grusomheter, men det er ingenting i denne listen som tyder på det.

Så liten man føler seg når man ser etterdønningene av 22. juli, ser de overlevende forsøke å leve videre, og vite at mine spøkelser ikke kan måle seg med hva de overlevende har måtte tåle, gå gjennom og må takle hele resten av sine liv.

Mine traumer kommer av en oppvekst preget av fysisk og psykisk vold, mobbing og en mor som til stadighet førte til at jeg måtte vokse opp fort som faen, for å ta vare på henne, min lillebror og hus og heim. En mor som måtte tas vare på som et barn, og de dagene hun var voksen brukte til å øse sin udugelighet over oss barna. Som dengte oss uten grunn, truet oss på livet fordi hun selv ikke maktet å leve.

Å være et "Løvetannbarn", virker lite og ubetydelig når man forstår hvilke traumer de etter 22. juli sitter igjen med.

Hvor gjerne man skulle vært der for de etterlatte og de overlevende, å kunne bli brukt til noe som førte godt med seg, istedet for å sitte isolert i et knøttlite hus og gruble seg ihjel etter egne barndomstraumer...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar