Flashbacks, trigging og styggemamma'n.....

Så rart...at jeg ikke husker min mors ansikt fra da jeg vokste opp...? Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan hun så ut mens jeg var barn. Annet enn det jeg har sett på bilder, så klart. Og utfra hvordan hun ser ut nå. Jeg husker ikke annet enn "sint-ansiktet" hennes, dvs, at munnen ble underbitt mens hun var sint og slo eller skrek stygge ting til meg. Jeg husker ikke noe annet enn akkurat det at underskjeven stakk frem, og at noen ganger var hun så eitrende forbanna og fresende at hun spyttet mens hun skrek. Spyttet meg i ansiktet. 

Jeg kan huske hvordan min far så ut. Til dels, hvertfall. Men ikke min mor. Ikke min eldste bror heller, for den saks skyld. Er det sånn? Jeg mener, har alle det sånn? Jeg husker forferdelig mange hendelser, men ingen ansikt...? Bortsett fra den jævla utstikkende underkjeven da... 

Mamma får den samme underkjeven nå også, men gjernest når hun skal tulle. Hun tror hun er morsom, og så skal hun liksom stikke fingrene i siden på folk mens hun laller idiotiske ting, med underkjeven på skrå og stikkende ut. Har aldri slått meg før nå, at grunnen til at jeg blir "trigget" av det ansiktet, er fordi det symboliserer all den fysiske og psykiske volden i oppveksten.

Jeg husker hendene hennes da. VELDIG godt. Stygge, tykke klubbefingre, med gullfargede turniquet-liknende ringer rundt. Jeg husker at mamma var så tjukk ei stund, at pappa måtte klippe av gifteringen med tang. Så forsvant den noen dager, før den plutselig var på plass igjen, i større format. Jeg husker også merkene ringene etterlot i ansiktet mitt etter hun hadde klabba flathånda i "det stygge trynet" mitt. 

Husker også veldig godt de stygge, gule neglene hennes, lange, harde og ekle. Og hvordan de grov seg inn i kjøttet på overarmene mine. Eller i lårene. Og de ildrøde håndavtrykkene på skinkene mine. MED negler! Da tenker jeg du skal slå TEMMELIG hardt før NEGLENE blir med på avtrykkene....!!

Jeg husker ikke smerten. Kun episodene. 

Det som hjemsøker meg mest, er da hun sendte meg hodestups ned trappa for å gå ned på bua så jeg kunne hente øksa til henne. Og ordene "Æ ska klyv skallen din i to!". Jeg husker forferdelig godt hvordan jeg satt på repoet midt i trappen, og hylte og ba for mitt liv. Jeg brukte sikkert to timer på å komme meg derifra og noen få trinn til, siden hun skrek og truet meg. Jeg halte ut tiden så godt jeg kunne. Men til ingen nytte, øksa skulle hentes. Om hun så skulle hente den selv. Jeg kom meg aldri lenger ned enn til de to trinnene nedenfor repoet. Da var sikkert mamma utslitt av all skrikingen og hylingen, at hun feide forbi meg for å hente øksa sjøl. Jeg husker dommedagsfølelsen, følelsen av at "Nå er alt over. Nå skal jeg dø. Skulle jeg virkelig ikke bli eldre enn åtte år?"

Etter noe som fortonte seg som en evighet, kom hun trampende tilbake opp trappen og forkynte utsettelse på dødsdommen min, siden hun ikke fant øksa. "Jaggu er du heldig, din stygge drittunge, for hadde jeg funnet øksa, da...!"

Når jeg tenker tilbake, husker jeg faktisk at det var denne episoden som førte til at jeg en dag sto på bua med Mora-kniven til pappa, og skulle stikke meg selv i hjertet.

Men jeg husker ikke ansikt. Annet enn den utstikkende kjeven.