Nysgjerrig, jeg....:P

Hvem driver og leser bloggen min, tru? Jeg har ikke annonsert for noen at jeg skriver blogg, annet enn til de få jeg VIRKELIG stoler på, men likevel har jeg visstnok noen lesertall, altså....! Rare greier. Ingen som har noe å si, heller? Ingenting å tilføye, kommentere, klage på, eller vitse om? HVEM ER DU...?


Aaaaaanyhow. Igår morges gikk jeg tur med hundene. Alene. På høylys dag. Under morgenrushet...! Motet svikta innen jeg kom halvveis til det jeg hadde satt meg som mål å klare da, men uansett. Høylys dag, esse! ALENE...! DET e'kke hver dag!

På under ei uke, har jeg vært ute med hundene alene to ganger, men natta føles definitivt tryggest. FRAMGANG er det nå uansett ^^


Jan Ove sier han synes humøret mitt har endret seg merkbart etter at vi flytta hit. Mulig det stemmer, jeg føler kanskje at jeg ler oftere enn jeg pleier. Kjenner fremdeles på at jeg gruer meg til å tømme rommene vi fikk låne hos fattern helt, men regner med det har sin årsak dèt og, som alt annet.


Jeg har på følelsen at jeg har noe planlagt for dagen, men ikke PH om jeg kan komme på hva det er. Helvetes hukommelse.

Tror forresten at det ikke er så lenge til vi får kasta ut resten av eskene som står omkring i stue og gang :) GLEDIS! :D Da skal jeg ta bilder, og legge ut et par her. Føles faktisk litt greitt å kunne "skryte" litt av nykåken ^^ Det ser ikke så verst ut her nå, altså! Jeg har oppdaga at jeg synes det er greitt at sønnen min har med seg venner hjem fra skolen, at jeg ikke får noi når noen kommer hit, men åpner døra for dem og inviterer dem inn, og det er litt fremmed og rart, syns jeg. Men absolutt LANGT mer velkomment enn min tidligere reaksjon på besøk; Løpe og gjemme meg, fort som Fanden. Jeg liker å bo sammen med Jan Ove (nå har vi ikke akkurat bodd sammen så innmari lenge, da), jeg liker at vi har tid til hverandre, at Jan Ove gikk seg ut en tur igårkveld for å besøke en kompis, at venner stikker innom. Jeg trives her :)

Ble nye sår idag da, så det er vel noe som skal ut uansett hvor godt jeg trives her. Føler ikke så stor fremgang i utredningen på Psyk enda, annet enn at jeg er dritlei skjemaene allerede. Jeg hater upersonlige båssettings-skjemaer. Jeg skjønner jo at jeg må puttes inn i en bås, skal det bli noe produktiv behandling på meg, men jeg bare HATER dem. ><



Pluss at jeg hater mareritt. Nå er jeg inn i en periode der jeg har mareritt nesten hver eneste natt igjen, og gjerne flere ganger på samme natt også, om jeg er så heldig å sovne igjen. Blir SÅ LEIIII! Er så vondt å våkne med den trykkende/kvelende redselen i brystet, i tankene, i kroppen i det hele tatt.

Marerittet igår var helt forferdelig. Jeg var sammen med en god venn, vi satt og prata om løst og fast, stemningen var upåklagelig, da plutselig vennen min klikker helt og begynner å sparke Torres (rottisen vår). Han sparka ham så hardt at det knaste i kjeven hans, og det skvatt blod utav munnen på ham da han ristet på hodet. Jeg reiser meg i vilt sinne og redsel, og brøler "Hva i hælvete holder du PÅ MED??", Torres klynker og siger sammen, jeg hyler og griner, mens jeg vekselsvis slår og river i hår og klær på vennen min, og forsøker å dra ham unna Torres. Det ender med at han plutselig roer seg som om ingenting har skjedd, Torres ligger blodig og urørlig i en haug midt på gulvet, og jeg har så vondt, så vondt i "mamma"-hjertet mitt, jeg griner så jeg ser alt som gjennom et tåkeslør, hikster så hardt at jeg har FYSISKE SMERTER i brystet når jeg våkner, og jeg idet jeg holder på å våkne, innser jeg at jeg gjør nettopp det, VÅKNER; så jeg får ikke sparka ihjel vennen min for å ha sparka ihjel min kjære Torres... Jeg våkner. Jeg har vondt overalt, jeg hulker, holder hardt rundt vakringen min mens tårene mine gjør pelsen hans klissvåt helt fra snuten og til langt bak i nakken. Torres bare ser på meg med sine nydelig brune øyne, og så slikker han vekk tårene mine, og gråten min stilner.

Kan ikke fatte at jeg skal drømme så vonde og grusomme drømmer HELE TIDEN. Kjennes som om hjertet mitt er bare noen få fibre fra å revne helt, og ved hvert mareritt føler jeg at DETTE er marerittet som tar knekken på meg. Men jeg overlever hver gang. Pussig det og. Jeg er jo så klar over at det bare er drømmer, men jeg får dem ikke ut av hodet på veldig lang tid etterpå. Og noen blir jeg aldri kvitt minnene av heller. Spesielt de drømmene der hvor noen dør. De sitter som spikret.


Menneh...nå føler jeg meg DØNN klar for en røyk.
Hey ho, hey ho, to the front porch I will go!

Prekas.