"Dying seems less sad than having lived too little."

Idag river angsten i meg, og jeg er på gråten hele tiden. Vondt i sjelen, vondt i sinnet, vondt i hjertet mitt... Jeg begynte å grine da det gikk opp for meg at jeg hadde misset et viktig møte idag, min nye psykepleier skulle komme hit klokka 08:30, men da sov jeg tungt, gitt. Jeg fikk ikke sove inatt, Det ble svært sent før jeg endelig klarte å sovne, og da klarte jeg ikke våkne av alarmene. Skamfølelse...

Så kom jeg meg omsider opp og i klærne, og planla å ta med gullisene mine på tur i blåsten, men akkurat da jeg hadde kledd på meg, sviktet motet, pusten forsvant, og knærne ble til gelè. Satte meg ned i gangen med bikkjene i fanget og grein. Skamfølelse...

Laget meg en monsterfrokost uten dimensjoner. Mengder av salat, revet ost, skinkebiter, en halv løk og hjemmesnekra karridressing, og tømte hele skåla. Foran åpne vindu. Skamfølelse...

Nå sitter jeg på gråten igjen, fordi jeg føler at jeg ikke LEVER på sånne dager. Alt gjør vondt, det å LEVE gjør vondt. Hjertet mitt brister hver gang kaoset på nytt flakser gjennom skallen min, minnene trer frem så innmari tydelig, angsten truer med å sprenge trommehinnene mine, angsten kan føles og tas på. Depresjonen trenger seg gjennom angstsløret, og får livet mitt til å føles meningsløst. Skamfølelse...

Jeg vil leve, men ikke sånn. Jeg vil dø, men ikke forlate sønnen min. Jeg vil kutte, men vil ikke lage nye arr. Jeg vil gråte, jeg vil rase, jeg vil legge meg ned og trasse. Jeg vil ikke ha det sånn....Jeg vil ikke FØLE.

Jeg vil ikke......