Sitter her ensom på morgenkvisten, klokka er straks seks, og jeg har ikke sovet et sekund siden klokka ni igårmorges. Prøver å sortere noe av tankeflokene igjen, men det er ikke så enkelt...
Var på graven din i mørket ikveld, Tom Erik, og det var så vakkert der. Lyskasterne ved kapellet lyste opp bare akkurat ved kapellet og ved stiene, men lyktene... Alle lyktene kastet lys for alle vi har mistet, og det var magisk. Jeg blir øyeblikkelig grepet av sorg når jeg kommer opp på gravlunden, men idag følte jeg meg faktisk sterk og varm innvendig, enda vinden ulte rundt ørene og fingrene mine var blåfrosne etterpå. Det var så stille å stå der, enda som vinden blåste. Jeg ønsket deg god jul, og satte ned en lykt som skal lyse en hel uke. Jeg håper at alle dine får en fin jul, selv om de savner deg. JEG savner deg. Enkelte dager føles det som om det bare er gått noen dager siden vi mistet deg. En måned. Så går det opp for meg at det er ett og et halvt år siden, og jeg kan ikke fatte at tiden har gått. Det høres så klisjèaktig ut, at tiden står stille, men alle de som har mistet en de er glad i, vet at den faktisk GJØR det. Tiden står stille. I dagevis, ukevis, månedsvis og år...og så gjør den ikke det. Det er så mye jeg skulle pratet med deg om, fortalt deg, og så skulle du ha ledd av meg og kalt meg "tuppsjur".
 |
| Bilde fra Google Images. |
Miss you, forever angel... God jul...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar