Pokker, så fort disse søndagene raser avgårde...:( Mest sannsynlig fordi jeg gruer til ukestart igjen. Møter i hytt og gevær hele denne uka som kommer og neste.
Først en liten update fra nyttårskvelden.
Det ble en aldri så liten stille diskusjon 1 nyttårsdag, der jeg satt og spekulerte på hvordan jeg skulle komme meg til fattern på middag. Vi fikk snakket ut og ting ordnet seg, og er aldri så lite stolt av meg selv for at jeg klarte å dempe situasjonen såpass at vi greide å diskutere STILLE, i stedet for en høylydt krangel. Gudene skal vite at jeg var sint nok til å kunne brølt meg hes, hvertfall. Men igjen ble det meg som måtte ordne opp da... Gikk seg til, om ikke annet. Middag ble det, og koselig var det. Faktisk. Dama til fattern er både koselig og morsom, og med begge brødrene mine der også, ble kvelden faktisk riktig så vellykket. Vi kom oss avgårde fryktelig sent pga konflikten, men den var nødt å tas der og da.
Virker som den første skoleuka i det nye året har gått fint for gullgutten. Han protesterer ikke på å legge seg tidlig på kveldene han har skole dagen etter, og han kommer seg noenlunde fint avgårde om morgenen. Han har en periode der han spiser lite igjen, litt frustrerende, men jeg vet det går over. Ellers er han veldig kosete for tiden, noe som ikke plager meg DET MINSTE ;) Vil gjerne sitte på fanget, eller bare klemme litt i forbifarten, kommer ofte inn på stua bare for å hente seg en kos, som han sier. Og så skravler han da. HELE TIDEN. Av og til må jeg minne meg selv på at det kunne vært slik at han ikke ville snakke med noen, eller ikke var istand til å snakke med noen. At jeg burde være GLAD for at han skravler ustanselig, men må innrømme, det KAN bli litt slitsomt til tider. Er så man noen ganger får lyst å gjøre som man gjør med skravlepapegøyer, hive et pledd over buret deres, så de tror det er natt og blir stille :P Han er nå god da. Verdens beste godgutt!
Jeg? Jeg vet ikke. Føler meg tom. Fremdeles litt nummen, liksom. Er bekymret for fremtiden, som jeg jo alltid er. Det er jo ikke akkurat noen stor nyhet. Bekymret for å flytte sammen med Jan Ove. Bekymret for hvordan økonomien kommer til å bli, og bekymret for at jeg ikke skal klare å finne en annen plass å bo snart. Bekymret for at jeg bare skal visne bort her. Bekymret for hvordan det skal gå med guttungen, og bekymret for denne "alene"-følelsen. Sover dårlig. Bombe. Spiser lite. Bombe. Treffer ingen lenger. Bombe. Jo, forresten, hadde besøk her igårkveld av ei venninne.
Satt og grublet lenge på det min psykepleier sa sist vi møttes. "Jo mer man hviler, jo mer sliten blir man." Det brant seg liksom litt fast. Jada, vet jo at det er slik fra før av også, men det er rart hvordan det blir så mye mer realistisk når noen påpeker det for deg. Ja, jeg vet det stemmer. Men hvor skal man hente energien fra, da? Når man ikke har noen verdens ting å gå på? Når kommer liksom "oppvåkningen"? Hvordan kommer folk seg opp igjen etter å ha vært på bunnen? Finnes det en oppskrift, og kunne man i såfall fått innsikt i den?
Faen ta denne tomheten. Og frykten for ALT. Jeg vil leve. Ikke bare "være".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar