Har fremdeles hodepine, men nå er den "bareable".
Igår var min sønns lærer her hjemme på "kaffebesøk". Vi inviterte henne hjem hos oss, for å ha et litt uformelt møte, der min sønn var i SITT element. Møter på skolen har en tendens til å bli veldig kliniske og pompøse, ergo låser min sønn seg og vil ikke høre tilsnakk eller samtaler i det hele tatt. Så vi inviterte læreren til oss istedet. Og det funka faktisk kjempebra, hun ble ufarliggjort, og min sønn oppførte seg kjempegreitt. Hun tilbød oss nye løsninger på gamle problem, og sønnen min var svært så fornøyd med løsningene, og med selve 'møtet'.
Får håpe det bærer frukter i positiv retning. Må innrømme jeg er sliten av at det skjer noe på skolen hele tiden. Føler jeg aldri kan senke skuldrene helt, for da smeller bomben. Da har det skjedd noe som det må innkalles møte av, eller brev hjem, rapporter hit og dit, og bare baluba. Fortvilende. Og skuffende. Men det går ikke å bare være skuffet og fortvilet, så man må bare brette opp ermene og forsøke på neste steg. Til man finner noe som fungerer adekvat. Prøving og feiling.
Men; jeg er i bedre humør nå om dagen. Og det er godt. Å kjenne at latteren bobler i magen, og at man kan le uhemmet igjen. Det gjør oss alle tre godt. Og så har jeg en sånn nyoppdaget-kjæreste-følelse for tiden, jeg er forelsket i Jovemin helt på nytt. Han er så god, og kjælen og omsorgsfull og varm og herlig og MIN!
Og for å ikke å snakke om hvor heldig vi er som har så fantastisk hund! Her har far og Torres en liten kosestund foran pc'n ^^ Se så fint han sitter på stolen sin *humre*
Kosebamsen min *hjerte*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar